Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I Etterretningstjenestens ugraderte, årlige trusselvurdering, FOKUS, skrev vi i begynnelsen av februar at vi ikke kan utelukke at Russland nok en gang vil invadere Ukraina i løpet av året. I denne åpne vurderingen kunne vi illustrere alvoret med kommersielt tilgjengelige satellittbilder, kjøpt fra de samme tjenestene som norsk presse benytter.
Men allerede da var det flere måneder siden amerikanske mediehus hadde begynt å publisere etterretningsinformasjon – informasjon som kunne tyde på at Russland planla å invadere nabolandet. I månedene som har gått siden invasjonen har allierte etterretningstjenester, særlig engelskspråklige, delt en jevn strøm med etterretningsinformasjon, både med mediene og direkte med offentligheten. Blant annet har de daglige e-oppdateringene til det britiske forsvarsdepartementet på Twitter blitt godt kjent.
Det kan kanskje føles som om etterretningstjenestene har kommet ut fra skyggene. Jeg vil heller si, nå brukes etterretning riktig. Dette vil jeg utdype.
Først vil jeg for øvrig nevne at etterretningstjenester ofte står overfor et vanskelig dilemma. Vi ønsker å være så åpne som mulig for å bidra til en god debatt rundt beslutninger. Samtidig må vi ta skjerme kapasiteter, metoder og operasjoner. Å vise hva vi vet kan i en del tilfeller være uheldig, endog direkte skadelig.
Eksperter om Putins mobiliseringsvarsel: – Han er presset opp i et hjørne
Frykt for falsk flagg-operasjoner
Hva oppnådde vi, Norge og våre allierte – for oss selv og for Ukraina – ved å dele informasjon med det offentlige? For det første kjøpte vi tid. Både Ukraina og alliansen anledning til å forberede seg. Diplomatiet fikk en ny sjanse, selv om det ikke nådde frem. Men det viktigste var at vi forhindret desinformasjon – at Russland skulle få skape et falskt narrativ, eller skulle lykkes med å skape splid i Vesten eller i Nato-alliansen. Ukraina stod bedre rustet, Vesten stod samlet.
Mer spisset forhindret vi at Russland kunne lykkes med en eventuell falsk flagg-operasjon, altså en iscenesatt hendelse som skulle peke på Ukraina eller Vesten som aggressor og anstifter. Dette ville skape et skinn-premiss for russisk invasjon.
Bekymringen for dette ble svært konkret da Putin fremsatte grunnløse påstander om at det foregikk folkemord mot russere i Donbas. Dere vil huske at Russland hevdet Ukraina og USA utviklet kjemiske våpen til bruk mot russiske styrker – og de påfølgende allierte advarslene om at det kunne bety at Russland planla å ta i bruk slike våpen, og legge skylden på Ukraina og Vesten. Det gjaldt å nå ut før Putin rakk å handle.
Les også: Dansk etterretningssjef tiltalt for å ha lekket statshemmeligheter
Hvem eier sannheten?
Russiske myndigheter har et eget begrep: Informasjonskonfrontasjon. Det ligger en russisk oppfatning til grunn, om at Russland er i en vedvarende konkurranse med Vesten om å være herre over historiefortellingen. Den som er herre, eier sannheten.
Men vi vet at det er forskjell på sannhet og løgn.
En uke før invasjonen var Storbritannias sjef for militær etterretning, Sir Jim Hockenhull, med på beslutningen om å bruke Twitter til å publisere et kart over Russlands sannsynlige angrepsplan. Som han sa, det var viktig å få sannheten ut før løgnene kommer.
La meg skyte inn at russisk desinformasjon har ulike kår ulike steder i verden. Men situasjonen i Europa er at Vesten så langt har vunnet konkurransen om narrativet.
Russlands informasjonskonfrontasjon har ikke gått bedre enn den russiske landstriden. Dette merker Moskva godt. I april kommenterte det russiske utenriksministeriet «syrlig, kan vi vel si at Ukraina var under ledelse av britiske etterretningstjenester». Denne uken er det på mange måter et avkledd Russland vi er vitne til.
Les også: Britisk etterretning tror Russland har problemer med å motivere reservestyrker
Nederlaget i informasjonsdomenet er ett av flere uttrykk for at Russland ikke kontrollerer dynamikken. Men bildet er imidlertid ikke det samme i resten av verden.
Som tilsvar bruker Moskva en metode vi kjenner fra før. Det flommer over av ulike forklaringer og narrativer, som skal tilsløre og forvirre, og fostre avmaktsfølelse og apati. Derfor er det viktig for alliansen å fortsette å dele, å være konsekvent på å dele korrekt informasjon og de beste vurderinger vi kan stable på bena.
Allierte myndigheter deler informasjon åpenlyst med hverandre, slik at befolkningen skal se at vi er samstemt i vår virkelighetsoppfatning. Propaganda fyller tomrom; den må fortrenges med fakta kontinuerlig.
Etterretningens rolle verden over
Når vi ser på etterretningens rolle i Ukraina-krigen, mener jeg altså at vi snakker om en positiv utvikling. Etterretning brukes apolitisk, i møtet med en aggressor. Og vi går bredere ut enn før.
Norges etterretningstjeneste tok et viktig første steg i denne retningen i 2011, med utgivelsen av vår første ugraderte vurdering, FOKUS.
Les også: Norske Kim Patrik kjemper i Ukraina
FOKUS er vårt bidrag til det offentlige ordskiftet. Den gir også Norges befolkning innblikk i hvilke land og tema regjeringen gir tjenesten i oppdrag å følge – vi får vist frem hva vi jobber med. Og vi deler vår overordnede vurdering av trusselbildet Norge står i, fruktene av vårt arbeid. Vurderingene er de samme som i våre graderte dokumenter, men mindre detaljert.
Som et annet eksempel har myndighetene i vestlige land de siste årene offentlig knyttet nettverksoperasjoner og desinformasjonskampanjer til Russland og Kina. Det gjelder også for Norge, med to datainnbrudd som rammet Stortinget i fjor og i forfjor.
Et knekkpunkt
Når det gjelder kilder, bruker vi bruker alle tilgjengelige for å utarbeide best mulige vurderinger. Og vi snakker vi med våre partnere. Og vi kvalitetssikrer alltid, og gjennomfører våre egne, uavhengige vurderinger.
Så vil det alltid være slik at det er spesielle hensyn vi må ta. Å dele etterretninger er ikke uten farer. Vi bruker de samme offentlige kildene som avisene, men vi har også kilder vi må skjerme. Dette er en problemstilling journalister er godt kjent med. Vi skjermer også våre metoder – det vil blant annet si våre tekniske og menneskelige innhentingsdisipliner og våre samarbeidsformer.
Yldstebø om russisk generalrokkade: – Mange fungerer godt i fred, men ikke i krig
Deling av informasjon påvirker også våre motstandere. Derfor kan det som i utgangspunktet var riktige etterretningsvurderinger som blir delt i offentligheten se feil ut fordi motstander da velger å endre sine handlinger helt.
Pressen har sitt samfunnsoppdrag, og vi har vårt. Selv om Etterretningstjenesten har tatt steget ut i offentligheten, er vi bundet av sikkerhetsloven og e-loven. Vi kan til tider fremstå vanskelige, men vi er avhengig av å bevare tilliten også hos våre kilder og våre partnere.
Like fullt, som dere har sett, aksepterer vi nå risikoen ved å gå ut med relativt mye etterretningsinformasjon, slik allierte tjenester gjorde forut for invasjonen og fortetter å gjøre. Vi befinner oss ved et geopolitisk knekkpunkt. Kostnaden ved ikke å dele er mer alvorlig enn risikoen for å miste tilganger.
På vei mot riktig retning
I 2003, i krigen mot Irak, så vi at etterretning ble brukt galt, med et politisk mål for øyet. Det er klart tilliten til etterretningstjeneste måtte lide.
Men etterretning er nå på rett vei mot det den skal være; kjølig, objektiv og apolitisk. Den er underlagt nasjonal kontroll, og danner grunnlag for nasjonale politiske beslutninger, men er ikke påvirket av politikken.
Den beskriver verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var – basert på et bredt tilfang av kilder, også informasjon fra våre partnere. Og hele veien gjennomfører Norges etterretningstjeneste egne vurderinger, uavhengig av vurderingene til våre allierte.
Etterretningstjenesten må være i kontinuerlig utvikling, både i møtet med den sikkerhetspolitiske utviklingen og i arbeidet med å møte behov hos våre beslutningstakere.
Vi skal fortsette å gjøre vårt for at premissene for debatt om sensitive politiske saker i Norge ikke blir bestemt av fremmede makter. Det betyr å dele klar, opplyst, nasjonal trusselforståelse.
