– Militærmakten er intenst politisk

Vi har nettopp fått ny sjef for den militære etterretningstjenesten og denne etaten blir stadig viktigere i dagens politiske situasjon. Det er fordi militærmakten både er blitt viktigere i internasjonal politikk og fordi behovet for strategisk forståelse av politiske effekter av militærmakt er blitt akutt viktige.

Clausewitz skriver meget moderne om dette når han sier at militærmaktens effekter er politiske på mange måter: Ikke bare ved at det alltid er en politisk målsetting med bruken av militærmakt, men dens bruk genererer politiske effekter man ikke hadde regnet med.

Politikken er med i alle aspekter ved militærmaktbruk, skriver han, og det i en tid hvor standardtesen var at geometrien var en modell for hvordan man vinner krig.

Dagens situasjon kunne godt vært brukt som illustrasjon i «Vom Kriege». Vi ser nå at militærmakten er intenst politisk; at den brukes sammen med andre virkemidler, at den må skifte rolle raskt i strategisk interaksjon; at den brukes mer enn før, og mer politisk enn før.

Hva mener jeg med dette?

Jo, la oss se på de kategoriene vi tenker militærstrategi i – det er avskrekking, det er tvangsdiplomati, det er hybride metoder og det er militær deployering i operasjoner.

Disse kan være direkte trefninger mellom stater, stabilisering inne i stater eller mindre inngripende måter. Vi på Stabsskolen pluss en rekke forfattere fra USA og Storbritannia har nettopp avsluttet manuset til et større verk om militærstrategiske behov i Europa som kommer ut i november i London (Military Strategy in the 21st Century: The Challenge for NATO).

Trusselbilder

Flere av bidragene analyserer det nye trussel- og risikobildet. Robert Johnsen skriver i sitt kapittel om hybridkrig at vi bør tenke langs en akse der vi har fire typer konflikt mellom stater hvor militærmakt kan opptre i minst tre av dem:

Competition er det første, her er stater i konkurranse og bruker mange tøffe virkemidler, også militære. Hvor man anlegger baser er ett av dem. Etterretning, bygging av koalisjoner, cyberangrep er vanlig i rivaliserende stater, handelskriger også. Vi ser at denne konkurransen mellom stater som det fremste internasjonale trekket for tiden, dvs. forholdet mellom USA, Canada, Australia på den ene siden og Kina på den andre.

Hvor Europa står er ikke helt klart ennå, men kritikken mot Kina tiltar stadig i Europa. EU ber medlemmene om ikke å tillate strategisk viktige oppkjøp fra kinesere og vil selv ikke kjøpe Huawei til 5G-nettet.

Håndteringen av corona-utbruddet i Kina vil få følger; man stoler ikke på Kina og investeringer trekkes ut. I sum: verden preges nå av klar rivalisering, også mellom Russland og vesten.

Confrontation skjer også stadig oftere. Her er de militære virkemidlene hyppigere og sterkt politiske. Såkalte «active measures» skjer i Europa og eksponeres, som Skripal-forgiftningen. Militære virkemidler brukes til å sende politiske signaler, som da amerikanske B-52 bombefly fløy over alle 30 Nato-land på en dag og fikk avskjæringer av russiske fly som var farlige og ureglementerte. Amerikanske og britiske skip eskorterer oljetankere i Gulfen og det sendes kraftige signaler fra både Iran og Vesten om Hormuz.

Fregatter sendes slik at kanonbåtdiplomatiet har kanonbåter (!), og territorielle krav gjentas med militære virkemidler, særlig til sjøs. Nesten-kollisjoner og nesten-kamper skjer i Sør-Kina havet, oftere og oftere; russerne flyr og øver mye på norskekysten og nedover i Europa; missiltester foretas og gisler fra motstanderens land tas rutinemessig, som Kinas arrestasjon av australske og kanadiske borgere med doble statsborgerskap.

Det samme skjer i Iran.

I sum: Militærmaktens mange bruksegenskaper gjør den høyst relevant som politisk sabel-rasler. Hensikten er å understreke politisk alvor med hard makt i ermet. Stikkordet kan være kanonbåtdiplomati – fremdeles snakker vi om diplomati, men et meget muskuløst et. Cyberangrep, hacking og spionasje intensiveres mellom land som konfronterer hverandre.

Coercion er neste steg og er militærmakten tydelig i bruk. Psykologisk krigføring, ultimatum med trussel om militært angrep, blokade, proxy angrep, sabotasje, okkupasjon av deler av territorier, for eksempel øyer, større cyberangrep som lammer infrastruktur, manipulasjon av media, front-organisasjoner som skaper intern voldelig konflikt, terrorangrep. Alt dette kan involvere militærmakt, det kan være åpent eller dulgt og effekten kan være demokratiets lammelse eller kollaps, forvirring og kaos.

Conflict (armed) – her er vi ved det tradisjonelle bildet vi har av bruken av militærmakt – at man går fra en tilstand av fred til krig: invasjon, deployering i operasjoner, altså krigføring i en aller annen form. Men legg merke til at denne type konflikt mellom stater er sjelden, ikke minst i Europa – dette er høy risiko fordi det lett blir en artikkel 5-situasjon. Hvis man vil oppnå å svekke et land eller en region som Europa uten å påkalle USA og art 5, hvorfor ikke da bruke de mindre risikable virkemidlene nevnt over?

Hybride virkemidler har den fordel at de er for små til å være krig og ofte kan benektes.

Gull verdt

Her ser vi relevansen av etterretning, og vi ser at god etterretning er gull verdt i denne tiden hvor stater ikke bare rivaliserer, men at ikke-demokratier tar i bruk alle virkemidler. Der demokratier har folkelig kontroll på hemmelige tjenester, er autokratier uten slike rammer. Direkte aksjoner er lettere å gjennomføre av slike stater.

Et sentralt poeng i denne analysen er at forvirring, kaos, benektelse av fakta, «fake news», konspirasjoner er nyttige for stater som vil undergrave demokratiene i vesten. Jo verre krisene i demokratiet blir, desto bedre for ikke-demokratier.

Sosiale medier er en perfekt arena for desinformasjon av alle slag, og også her er etterretning så viktig. Cyberangrep er i gang overalt til enhver tid; og det hybride går hånd-i-hånd med det kinetiske hvis det siste er nødvendig.

Poenget her er at Europa nå står overfor et mye mer politisk komplekst trussel- og risikobilde enn før, og at militærmakten brukes stadig mer i interaksjonen mellom stater. Her kan ikke Europa insistere på «cooperation» alene – den ene c’en jeg ikke tok med, men som vi er vant til som det normale.

Men samarbeid krever i dag også evnen til avskrekking, tvangsdiplomati og konkurranse.

I tillegg til disse nye strategiske kravene til Europa og også Norge, e det helt klart at USA er innoverlent og ikke fremoverlent som før. Verdens «politimann» har mer enn nok med å stoppe branner i sine egne gater for tiden.

Må ta mer ansvar

Dette betyr at Europa – og Norge - må ta mye mer ansvar for egne interesser enn før, også for å kunne bruke militærmakt på politisk sofistikerte måter. Her er Norges interesser ikke forskjellige fra Natos og EUs – vi er like avhengig av å verne demokratiet og suvereniteten som alle andre.

Jeg tror derfor at det blir veldig feil å tenke at Norge har nasjonale interesser som er kun norske og at vi kan verne disse best ved å distansere oss fra Nato, slik Heier argumenterer for i sin nylige artikkel om utfordringene for etterretningstjenesten.

Tvert om er vi mer integrert med resten av vesten enn noensinne, og et Nato-land er ikke og kan ikke oppføre seg som om det er nøytralt.