Militær oppdragelse når foresatte svikter

Flere har advart meg mot å skrive dette innlegget av hensyn til egen karriere. Jeg forstår hva som får dem til å si det, men velger å tenke at de tar feil. I tillegg så er jeg ikke så sikker på hvor viktig det er for meg å bli i Forsvaret. Etter snart tre år som stabsoffiser ville det vært naturlig å søke militære lederstillinger igjen. Likevel tviler jeg på at jeg kommer til å gjøre det med det første.

Motivasjonen har møtt uforutsett motstand, men det er kanskje ikke et problem om nyutnevnte oberstløytnanter tenker slik.

Skaper ubehagelige sprekker

I mer enn tyve år har soldatyrket preget meg på godt og vondt. Jeg fleiper tidvis om at jeg har vokst opp to ganger og fått to «oppdragelser». Noe jeg har hatt veldig godt av. Derfor er det, for å si det pent, veldig vondt å se nyhetssaker om kollegaer som tilsynelatende skal ha utført handlinger som bryter med våre felles verdier «respekt, ansvar og mot».

I utgangspunktet skal det være noe nobelt og ærverdig ved yrket vårt. Vi trener, øver og utdanner oss for å i verste fall, med egne og våre medsoldaters liv og helse som innsats, sloss for fred og frihet slik våre ukrainske kollegaer nå dessverre er tvunget til.

Nyheter

Sersjanten har blitt hørt av toppsjefene i Forsvaret

Les også: Elden: Bakholdsangrep mot omvarslet oberst

Oppdragene våre løses utendørs, uavhengig av tid på døgnet, værforhold og årstid. Vi pendler hver uke eller flytter ofte i løpet av karrieren. Yrket velges ikke fordi det er lukrativt. De fleste av oss som blir i dette yrket gjør det fordi vi anser våre bidrag som viktig og fordi vi som kollegaer har et unikt sosialt bånd.

Det er blant annet derfor det er vanskelig å slutte i Forsvaret, men for hver varslersak som tilsynelatende ikke blir eller kan håndteres blir det lettere å vurdere sivile jobber. De sakene skaper ubehagelige sprekker i selvbildet. Som stygge væskende sår en skjemmes over.

Mangler i verktøykassen

Verktøykassen til ledere i Forsvaret er åpenbart ikke god nok, eller benyttes ikke fullt ut. Personlig har jeg som avdelingssjef refset flere undergitte. Alle for forhold som ikke er i nærheten av alvorlighetsgraden til sakene som er presentert i media det siste året. Det var ikke behagelig eller mitt enkleste alternativ, men jeg anså det som min plikt som foresatt med ansvar for «oppdragelse» av den enkelte soldat og avdelingen.

Vi har alle vært unge, umodne og hatt behov for oppdragelse i varierende grad. Vi bør derfor være både tålmodig og bestemt med våre unge lovende. Samtidig må vi være desto strengere og «hardere i klypa» jo eldre eller høyere i grad den skyldige måtte være. Spesielt alvorlig blir det når det gjelder foresatte som selv er ansvarlig for «oppdragelse» og arbeidsmiljø. Varslersakene presentert det siste året gir meg inntrykk av at det motsatte tidvis praktiseres.

Fem forslag

Nå er vi bare mennesker og alle gjør vi feil. Videre er ikke oppsigelse en proporsjonal reaksjon for alle feiltrinn. Jeg mener derfor at den disiplinære verktøykassen til militære ledere bør utvides til også å inneholde følgende:

• Påtvunget nedjustering i grad og nullstilling av gradsansiennitet.

• Sperre i grad i en tidsperiode.
• Karantene fra utdanningsavdelinger som både elev og ansatt i en tidsperiode.
• Karantene fra å inneha stillinger med personell og lederansvar i en tidsperiode eller ut karrierens varighet.
• Avskjed som følge av demonstrerte holdninger som ikke er forenlig med ansvaret for forvaltning av militærmakt.

Les også: Forsvaret bør anerkjenne at vi har en ukultur

Rettssikkerheten til alle involverte må selvsagt ivaretas i små og store saker. Hvorvidt generaladvokatens oppfølging slik den er for refselser i dag er tilfredsstillende for denne typen verktøy får andre vurdere. Personlig er jeg ikke fremmed for tanken om en uavhengig rettsinstans for forsvarssaker. Det må i hvert fall ikke åpnes for domfellelse som følge av «the court of public opinion».

Meninger

Forsvaret har ingen egeninteresse av å pynte på virkeligheten

Samtidig kjøper jeg ikke argumentet om at man ilegger dobbel straff om en får både sivil dom og militær refs eller avskjed. All den tid vi offiserer standhaftig forfekter at refs ikke er straff, men en disiplinær reaksjon blir det hyklersk å snakke om dobbelt straff.

Ledere får ikke velge sine kriser

I sosiale medier har jeg, noe sarkastisk beklaget til alle jeg har refset, kjeftet på eller på annen måte pålagt konsekvenser for deres overtredelser i løpet av min tid i Forsvaret. Basert på gjeldende presedens er det åpenbart at jeg overreagerte kraftig da flere fikk strengere reaksjoner enn eksempelvis majoren dømt for fyllekjøring og å presse undergitte til å gi falsk forklaring.

Slik galgenhumor er en del av mange militære avdelingers kultur og kommer i dette tilfellet fra det etterlatte inntrykket av hvordan Forsvarets ledelse håndterer disse varslersakene. Jeg har stor respekt for at disse sakene er krevende for ledelsen.

På samme måte som regjeringen ikke skapte strømkrisen har ikke general Kristoffersen eller viseadmiral Natvig forårsaket varslersakene. De bærer således ikke noe personlig ansvar for ugjerningene eller påfølgende håndtering. De står med det krevende ansvaret om å håndtere krisen. Ledere får som kjent ikke velge sine kriser, bare hvordan de håndteres. Handling overdøver i slike saker gjerne hva som blir sagt i intervjuer på NRK eller debattinnlegg i Forsvaret Forum.

Må lukes grundig

General Kristoffersen har i forbindelse med varslersakene introdusert analogien «luking av ugress». Dersom man oppdager at hagen er full av ugress bør det tas et skippertak for å få bestanden ned på et håndterbart nivå. Da er det nok lurt å gå grundig til verks og også fjerne røtter for å skape tryggheten om at det blir dårligere vekstforhold for nytt ugress.

Les også: Forsvarets forum har samlet informasjon om 170 varslingssaker i Forsvaret. Dette er det vi fant.

Til tross for at jeg er tilhenger av å røske opp rotårsaker til vårt felles uføre er jeg uenig med oberstløytnant Lena Kvarving når hun insinuerer at Forsvarsdepartementet bør bytte ut eller umyndiggjøre forsvarsledelsen i sin kronikk på NRK. Jeg tenker heller at Forsvarsdepartementet og politisk ledelse må gi forsvarsledelsen oppdrag, mandat og hjemmel til å ta en grundig luking av ugress i Forsvaret. Da har jeg tro på at general Kristoffersens innbitte vilje til å løse oppdrag uavhengig av forutsetninger vil kunne få den nødvendig «oppdragende» effekten.