Kronikk
Maritim satsing er mer enn overflatefartøyer
Uansett hvilket system som velges, betyr ambisjonen om å ha de første store maritime overvåkingsdronene i 2029 at en beslutning må tas snart.
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Da forsvarsminister Bjørn Arild Gram nylig informerte om regjeringens anskaffelse av nye fregatter sa han at Norge er en viktig maritim nasjon i Nato og at det forplikter. Nordområdene er strategisk viktig både for Norge og Nato.
Samtidig er den sikkerhetspolitiske situasjonen mer uforutsigbar og krevende enn på lenge, og Stortinget har svart på dette med en dramatisk, men nødvendig, opptrapping av forsvarsbudsjettet gjennom den vedtatte langtidsplanen (LTP).
Det største økonomiske løftet i LTP er anskaffelse av nye fregatter, men regjeringen fikk og støtte fra et samlet storting på at det skal anskaffes store droner for maritim overvåking innen 2029.
Noen operative betraktninger
Behovet for slike droner er imidlertid ikke av ny dato. Allerede i det fagmilitære råd som daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem i 2015, ble ubemannede systemer viet relativt stor oppmerksomhet. Her står det blant annet i det innledende grunnlaget for Forsvarets videre utvikling:
«Utviklingen innenfor ubemannede systemer åpner for nye effektive operasjonskonsepter, både under havoverflaten og på havet, i luften og på land. Det legges til grunn at Forsvaret anskaffer nye ubemannede luftfarkoster (UAS)».
Anskaffelse av slike droner ble det av ulike årsaker ikke noe av den gang. I mellomtiden har imidlertid bruken av droner i ulike roller, både for overvåking og bekjempelse, økt betydelig. Erfaringene fra krigen i Nagorno-Karabakh i 2020 og krigen i Ukraina fra 2022, peker klart i retning av at droner nå er blitt en betydelig faktor i moderne krigføring, noe som også Norge må ta inn over seg både politisk og fagmilitært.
Anskaffelse av store droner for maritim overvåking passer inn i en større diskusjon om operativt samvirke mellom sjø- og luftkapasiteter («Air Sea Battle»).
Norge har allerede anskaffet F-35, som blant annet vil bli utstyrt med Joint Strike Missile (JSM), et langtrekkende kryssermissil med kapasitet både mot land- og sjømål, og Sjøforsvaret har Naval Strike Missile (NSM) på sine fartøyer.
Dette alene tilsier et nærmere fellesoperativt samarbeid mellom Luftforsvaret og Sjøforsvaret når det gjelder målvalg og bekjempelse. I tillegg har Luftforsvaret anskaffet det maritime patruljeflyet P-8, og det skal anskaffes maritime helikoptere.
Dette betyr også behov for styrket samarbeid innenfor anti-ubåt krigføring. Store droner for overvåking er en viktig kapasitet, som sammen med satellittovervåking og de nevnte maritime patruljeflyene, kan gi en økt situasjonsforståelse i våre nærområder og dermed danne grunnlaget for fellesoperasjoner.
Droner kan være sårbare, men her må det skilles mellom MALE- (Medium Altitude Long Endurance) og HALE (High Altitude Long Endurance) -droner. Dagens MALE-systemer flyr lavere og saktere og gjør dem til lettere mål enn droner som flyr svært høyt, HALE.
Når droner opererer i svært store høyder (55-60.000 fot) kan de også operere på større avstand fordi sensorene ser lengre fra store høyder. Derfor kan de, i de fleste tilfeller, operere utenfor fiendens luftverndekning, men fortsatt ha sensorer som ser inn i interesseområdet. Dette i motsetning til MALE.
Store droner er heller ikke mer sårbare enn andre store strategiske fly som Nato AWACS, P-8, tankfly og så videre. Ingen av disse strategiske luftkapasitetene vil operere i krig slik de gjør i fred, og enhver nasjon vil måtte tilpasse sin virksomhet til den aktuelle trusselen.
Viktig rolle
Luftvernsystemene i Ukraina har riktignok dokumentert evne til å skyte ned store strategiske mål som tankfly og transportfly på flere hundre kilometers avstand, men dette er selvfølgelig en realitet som alle nasjoner må ta hensyn til i fremtidige konflikter. Det er altså en sårbarhet som ikke bare gjelder store droner.
Maritime overvåkingsdroner vil også ha en viktig rolle i å skaffe situasjonsforståelse i fred og kriser som kan inneholde hybride trusler, for eksempel i form av de mange brudd på undersjøiske kabler og rørledninger vi har sett i den senere tid.
På samme måte som Luftforsvarets overvåkingsradarer er med på å fremskaffe et kontinuerlig identifisert luftbilde for å gi beslutningstakere informasjon i sanntid slik at adekvate tiltak kan iverksettes.
Disse er imidlertid også sårbare fordi det er store statiske radarer som står utsatt til på fjelltopper og må regne med å bli angrepet tidlig i en eventuell væpnet konflikt. Likevel vil ingen påstå at de dermed er unyttige.
Satellitter er og uunnværlige i mange roller også i overvåkingsrollen, men selv den amerikanske marinen mener det er nødvendig med store droner for utholdenhet, fleksibilitet og støtte til målbekjempelse. US Navy vil for eksempel fortsette å benytte og utvikle store droner de neste tyve årene.
Bemanningsutfordringer
Luftforsvarets høyeste prioritet er å fase inn de nye kampflyene og de nye maritime overvåkingsflyene i 2025. I tillegg har Stortinget besluttet å øke ambisjonen for bakkebasert luftvern betydelig. Det skal anskaffes flere og mer kapable systemer enn det vi har i dag. Det er svært bra, men vil kreve ytterligere økning i personell. Det samme vil et økt ambisjonsnivå på helikopter.
Det er dermed forståelig at Luftforsvaret har uttrykt bekymring for å fase inn et nytt system som store maritime droner av hensyn til kapasiteten til å fase inn mange systemer i parallell. Bekymringen er forståelig, men spørsmålet nå er ikke om store droner skal fases inn, men hvordan. Beslutningen har Stortinget allerede tatt.
Ifølge en studie fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) 2016, ville en frittstående skvadron med store droner kreve cirka 120 personer for 24/7 operasjoner. Det fremgår av en artikkel i Norsk luftmilitært tidsskrift, Luftled.
Dette er langt mindre enn Natos droneavdeling på Sicilia som er langt mer enn en skvadron. Den er og et ledd i en kommandostruktur. Norge må også vurdere å få støtte fra den nasjonale forsvarsindustrien for å vedlikeholde og støtte dronene. Hvor grensen går mellom industri og Forsvaret blir selvfølgelig et spørsmål. Det viktigste er at Luftforsvaret har kontroll på den operative bruken.
Strategisk partner
Regjeringen har vært tydelig på at anskaffelsen av de nye fregattene dreier seg om langt mer enn valg av fregatt. Det er også et valg av en strategisk partnernasjon.
Som for fregattene må valget av strategisk partner for de store dronene stå helt sentralt.
Her kan det være naturlig å bygge på det strategiske samarbeidet vi allerede har med USA og med US Navy ettersom dronene skal supplere P-8 overvåkingsflyene. Det strategiske samarbeidet med USA har ikke blitt mindre viktig etter presidentvalget i USA.
Statsminister Støre uttalte til DN rett etter at valgresultatet forelå at å sikre det sikkerhetspolitiske samarbeidet med amerikanerne er strategisk mål nummer én. Planen er å være en uunnværlig og relevant alliert. Skal Norge lykkes med dette handler det blant annet om vår evne til å bidra med moderne og kapable systemer som er interoperable med våre nærmeste allierte.
For P-8 overvåkingsflyene inkluderer samarbeidet med US Navy utdanning, trening, øvelser, operasjoner og utvikling. Norge kjøpte hyllevare P-8 og vil følge samme utviklingsløp som US Navy i flyets levetid. Den amerikanske marinens konsept er å operere P-8 sammen med den spesialutviklede, og nå velutprøvde, dronen MQ-4C Triton.
MQ-4C Triton ble designet for dette formålet, noe som betyr at den allerede er fullt integrert og vil fortsette å være det når begge plattformene utvikler seg de neste tiårene. Triton er den eneste dronen som er en integrert del av US Navy sitt konsept. US Navy har operert Triton fra Guam siden 2020, og tidligere i år har Tritons også blitt permanent utplassert på Sigonella, Italia.
Det er imidlertid også argumenter for strategisk samarbeid med Storbritannia i en tid der Europa kanskje må ta større ansvar for sitt eget forsvar på grunn av usikkerheten om fortsatt amerikansk engasjement i vår del av verden. Norske myndigheter peker på at Storbritannia er vår viktigste europeiske allierte. Storbritannia satser på en annen drone, MQ-9B.
Norge ser på MQ-9B Sea Guardian, som er en annen utgave fra samme leverandør. MQ-9B kan være bevæpnet, og industrien markedsfører en vei videre for andre kapasiteter som Norge kan finne attraktive, som luftovervåkingsmodus og/eller anti-ubåt kapasitet.
Konseptet er å bytte pods for å passe til oppdraget, mens Triton har alle sensorene integrert. Noen av de nevnte MQ-9B-kapasitetene eksisterer imidlertid ikke ennå, og det er samtidig stor usikkerhet knyttet til integrering med US Navy, noe som uansett vil være nødvendig i fremtidige felles operasjoner.
En beslutning må tas snart
Norge har et stort interesseområde i nord som krever betydelige ressurser for å utføre tilstrekkelige overvåkingsoppgaver i en uforutsigbar og mer krevende situasjon.
Stortinget har i den nye langtidsplanen blant annet vedtatt en kraftig maritim satsing som inkluderer anskaffelse av store droner for maritim overvåking. En meget klok og etterlengtet avgjørelse sett i lys av den teknologiske utviklingen innen krigføring.
Kravet er å ha en ubevæpnet, langtrekkende maritim overvåkingsdrone som er tett integrert med overvåkingsflyet P-8. Dette peker mot det veletablerte US Navy-konseptet hvor MQ-4C Triton er fullintegrert med P-8. Storbritannia kan også være en aktuell samarbeidspartner, men MQ-9B Sea Guardian er foreløpig ikke integrert med P-8 og fremstår mer som et konsept på det nåværende tidspunkt.
Uansett hvilket system som velges, betyr imidlertid ambisjonen om å ha de første store maritime overvåkingsdronene i Norge i 2029 at en beslutning må tas snart.
