Regjeringen innfører Etterretningslovens to kontroversielle kapitler

1. januar trådde den nye Lov om Etterretningstjenesten i kraft. Den mest kontroversielle delen av loven var å gi E-tjenesten rett til såkalt tilrettelagt innhenting av elektronisk kommunikasjon som krysser den norske grensen – i praksis det meste av nordmenns nettbruk. Derfor ble denne delen av loven utsatt i påvente av i påvente av en rettslig analyse av EU-domstolens avgjørelse om kommunikasjonsvern, samt av to avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Bakgrunn:

Regjeringen analyserer avgjørelser i EMD og EU-domstolen

Nå er analysen gjennomført, skriver Forsvarsdepartementet i en pressemelding.

– Regjeringen ville forsikre seg om at reguleringen av tilrettelagt innhenting i loven var utformet i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser og ba om at dette ble analysert. Analysen er nå ferdig, og den konkluderer med at den foreslåtte reguleringen av tilrettelagt innhenting, tilfredsstiller folkeretten på de fleste punkter, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i pressemeldingen.

Kapittel 7 og 8 i Etterretningsloven som handler om tilrettelagt innhenting. Disse to kapitelene, med unntak av ett punkt, er det nå besluttet at skal tre i kraft fra nyttår.

Unntakspunktet er paragraf 7-3 og handler om kravene som stilles til beslutningen om å pålegge ekomtilbydere tilrettelegging. Det er knyttet usikkerhet til dette punktet, som gjør at det er midlertidig utsatt.

Flertall i Stortinget

Et bredt flertall på Stortinget sa 11. juni i fjor ja til det omstridte forslaget om ny lov for Etterretningstjenesten. Forslaget innebærer at nordmenns nettdata kan masselagres. Venstre tok dissens da Høyre og KrF la fram forslaget. Frp, Ap og Sp sikret flertall i saken.

Loven trådde i kraft med virkning fra 1. januar 2021, med unntak av kapitelene som omhandlet tilrettelagt innhenting.

Les også:

140 millioner ekstra til etterretning

Parallelt med arbeidet med loven er det også utredet anskaffelse av et system for innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon.

Dette innebærer tilrettelagt innhenting

Forsvarsdepartementet skriver at tilrettelagt innhenting innebærer å samle inn data som passerer den norske landegrensen som kan utgjøre en trussel mot Norge. Alle søk etter data må være godkjent av en domstol, og all bruk bli underlagt uavhengig kontroll.

Enkelt forklart betyr det at informasjonen lagres, men at E-tjenesten ikke får lov til å søke i den eller se den uten en god grunn og kjennelse fra retten.

Departementet skriver at tilrettelagt innhenting i hovedsak er tilpasset grunnvilkårene i EU-domstolen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelser. Begge disse domstolene tillater bulkinnhenting/-lagring når det foreligger en alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet som er reell og aktuell eller som kan forutses.

– Tilrettelagt innhenting er et viktig tiltak for å styrke den nasjonale evnen til å avdekke og motvirke trusler mot Norges sikkerhet. Tilrettelagt innhenting er også ett av de mest sentrale og prioriterte tiltakene mot terror i Norge, i den nylig vedtatte nasjonale kontraterrorstrategien. Norge er allerede sent ute i Europa med å innføre et slikt etterretningssystem, ifølge forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

– Viktig å få på plass kontrollmekanismer

– Det er ingen tvil om at etterretningsmyndighetene har et behov for tilgang på data. Diskusjonen handler ikke om de har et legitimt behov eller ikke. Den handler om proporsjonaliteten og hva eventuelle negativer effekter kan være. Dette må man balansere opp mot hverandre og finne en løsning som fungerer, sier Torgeir Waterhouse.

Han har i 20 år jobbet med it og it-politikk blant annet i Forbrukerrådet og som direktør for internett og nye medier i IKT-Norge. Han har også grunnlagt selskapet Otte hvor han i dag er partner.

– Denne typen innhenting foregår allerede i andre land. Min holdning er at dette er noe norske myndighetene har bestemt seg for å gjennomføre. Derfor er jeg mest opptatt av hvordan man sikrer at kontrollmekanismene er på plass, som for eksempel gjennom EOS-utvalget og andre tiltak, sier han.

Waterhouse mener i utgangspunktet at denne typen datainnhenting er såpass problematisk at han er imot det.

– Men når vi uansett er i en situasjon hvor myndighetene kommer til å sanke inn data så er jeg mest opptatt av hvordan man sikrer at det ikke misbrukes og at kontrollmekanismene er på plass.

– Hvor trygg er du på at dette hensynet blir ivaretatt på en god måte?

– Jeg føler meg trygg på at kontrollmekanismene blir ivaretatt. Så gjenstår det å se om det gjøres på en hensiktsmessig og god nok måte. Det handler om hvilken kompetanse og ressurser som settes av og hvordan kontrollen fra domstolene foregår. Det er det all mulig grunn til å følge med på og evaluere.

Fare for at data misbrukes

Waterhouse mener det alltid er en fare for at data kan misbrukes, enten det er tilsiktet eller ikke. Han sier det kan føre til to typer skader. Det ene er situasjoner som får direkte konsekvenser for enkeltpersoner på grunn av misbruk av data. På den andre siden kan det føre til at befolkingen vegrer seg for enkelte ytringer eller at det svekker tilliten til myndighetene.

– Det kan påvirke adferd og tillit når man vet at denne typen overvåkning foregår.

Waterhouse mener at spørsmålet om data som samles inn tas i bruk eller ikke er et blindspor. Han er mer opptatt av kostnadene det har å skaffe til veie denne informasjonen.

– En av de store diskusjonene vi må fortsette å ha er i hvor stor grad man kan gripe inn i enkeltpersoner liv for å potensielt forsvare flere. Eller hvor mange menneskeliv er man villig til å ofre før man ofrer mitt og ditt personvern.

– Dette er ikke en diskusjon om myndighetene kan ha bruk for denne type data eller ikke. Det handler om hvilke virkemidler som er akseptable for en demokratisk rettsstat å ta i bruk.