Operative hensyn skyves ned på prioriteringslisten når ressurser styres og fordeles

Jo mer jeg leser og forstår av det Knut Stensland og Sverre Gagnat skriver om ISO 50000 og Asset Management, senest i et innlegg 24. juli, jo mer interessant og nyttig synes jeg at et møte, slik jeg har foreslått, kunne fortone seg mellom de to og forskningssjef Sverre Kvalvik og hans kolleger ved FFIs seksjon for forsvarsøkonomi. Det må gjerne ta form av en workshop.

På de femten årene som har gått siden jeg avviklet mitt siste styreverv i en teknologibedrift, og derved kontakten med Forskningsparken i Oslo og Sintef i den sammenheng, innser jeg at mye har skjedd siden det arbeid vi utførte den gangen med sertifisering etter 90001- og 140001-versjonene av ISO for å nå frem til investorer og kunder med god profil på kvalitet og miljøkrav. Det var krevende nok.

Det er enda lenger siden jeg var i direkte inngrep med FFI, hele tre tiår, da jeg ledet et utvalg som gjennomgikk instituttets kompetanseområder med sikte på å tilby tjenester til bedrifter og institusjoner i tillegg til den dominerende kunden, Forsvaret.

Det solide inntrykk jeg fikk har bare forsterket seg siden, gjennom det jeg leser av rapporter om instituttets prosjekter og samtaler med ansatte. Litt forutinntatt er jeg nok, og var kanskje ikke helt objektiv i min første kommentar om ISO 50000 og Asset Management.

Det Gram glemte

Likevel – det er nok ikke mangelen på gode verktøy for styring og god ressursutnyttelse som er den største utfordringen i forsvarssektoren. Forsvaret er én av tre etater i sektoren, en sektor som praktiserer et internfaktureringssystem under styring av økonomiavdelingen i FD, og de siste to tiårene har departementet, som politisk sekretariat, styrket sin posisjon som den avgjort sterkeste aktør i styringen; Forsvarssjefen er blitt rådgiver og er satt mer eller mindre på sidelinjen.

Da forsvarsminister Bjørn Arild Gram for en tid tilbake i frustrasjon over dårlig styring ville gi forsvarssjefen økt myndighet til å få orden i boet, glemte han i farten at det er han og hans folk i departementet som har hovedansvaret. Han glemte også at det må konkret delegering til, med endringer i lov- og regelverk for at forsvarssjefen skal kunne gjøre en bedre jobb på dette feltet. Det gikk bare noen uker fra han kom med dette utsagnet til han overkjørte forsvarssjefen i to saker med store økonomiske konsekvenser.

De operative hensyn er i praksis skjøvet nedover på prioriteringslisten når ressurser styres og fordeles. De politiske hensyn går ofte foran, og åpner for at særinteresser kan gjøre seg gjeldende; selv anskaffelse av nye stridsvogner kan få en distriktspolitisk dimensjon.

Meninger

Styring i Forsvaret må handle om mer enn bare økonomi

«Value for money»

I et parlamentarisk demokrati må det selvsagt være slik at ansvaret for det som skjer og ikke skjer i sektoren ligger hos statsråden, som alene står til ansvar overfor Stortinget. Og bekvemt er det også for departementets økonomiavdeling i den løpende dialog med Finansdepartementet i budsjettprosessene at det er slik, fordi denne maktposisjonen gjør det lettere både å håndtere de fagmilitære og operative hensyn, og situasjoner som oppstår med skiftende regjeringer. Hvor effektivt det er målt i «value for money», som det vel heter i Asset Management-kretser, kan man stille et stort spørsmålstegn ved.

Fregatter som har ligget mer ved kai enn de har seilt, kampflykjøp til pris og driftskostnader som er hinsides det man opererte med før kjøpskontrakten ble inngått, maritime helikoptre som returneres som «ubrukelige» etter 15 års mareritt, og levner fregatter og kystvaktskip uten denne kapabiliteten mens det er krig i Europa og Norge er hovedleverandør av energi til kontinentet og UK fra sokkelen. Så sender vi et lite team til USA for å hastekjøpe erstatningshelikoptre til en pris skyhøyt over normal markedspris. Det er til å rive seg i håret av.

«Jeg ønsker meg et tydeligere Forsvarsmateriell», sa viseadmiral og sjef for Forsvarsstaben, Elisabeth Natvig under en konferanse i regi av Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening (FSi) for noen måneder tilbake. Litt kryptisk, men alle som har litt peiling på tingenes tilstand forsto nok brodden. Og den er ikke bare rettet mot etaten Forsvarsmateriell, slik jeg oppfatter det, men mot den politiske aktør departementet, statsrådens sekretariat, som kan gjøre noe med det byråkratiske og ineffektive system som Forsvarsmateriell opererer innenfor.

Kronikk

Uklare uttalelser fra Storberget om forsvarsfond

Finland – et mønster til etterfølgelse

Et ferskt eksempel er kompromisset mellom statsråd og forsvarssjef i beslutningen om å anskaffe 54 nye stridsvogner, 18 ned fra 72, som var et minimumsantall i utgangspunktet, for derved å få midler frigjort til å anskaffe mer luftvern. Politisk sett kan det høres klokt ut, men som major Bjørnar M. Bjørningstad ved Hærens våpenskole peker på i en kronikk her i Forsvarets Forum 26. juli, blir dette en nærmest bortkastet investering, operativt vurdert.

Med slike skarpskodde karer som nå forhåpentligvis kan møtes i FFIs lokaler på Kjeller, kan vi få en debatt med konkrete resultater som går videre enn den finans- og budsjettreform som jeg har foreslått, med utredning av et forsvarsfond. Fondet skal primært bidra med enklere og raskere beslutningsprosesser, som kan få på plass nye våpensystemer, materiell, bygg og anlegg, grunnutrustning og våpen til økt antall personell, samt ammunisjon i store mengder som vil tillate utholdenhet over tid om ballongen skulle gå til værs.

Finland er her et mønster til etterfølgelse. Det kan spare staten for mange milliarder i de store investeringsprosjekter som vil komme i årene fremover, når vi forutsetter at tilrådningene fra Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefens fagmilitære råd skal følges opp. Forsvarssektoren er i dag rett og slett for dårlig organisert og ledet når et strategisk perspektiv legges til grunn for å oppnå målet om et troverdig nasjonalt forsvar på mest mulig kostnadseffektivt vis.

Meninger

Det nye Nato i nord gir muligheter