54 stridsvogner er ikke nok

30. juni gikk fristen ut for å benytte opsjonen på de gjenværende 18 stridsvognene. Stridsvognssaken belyser utfordringer med hvordan vi driver materiellanskaffelser og signaliserer et behov for å gi Forsvaret mer myndighet også på det området.

Det operative behovet var 84 stridsvogner - 28 stykk per bataljon. Ved etablering av en fjerde mekanisert bataljon er behovet 112. Det ville gitt en robust evne med god utholdenhet.

Det ble besluttet å anskaffe et minimum på 72 stridsvogner, men endte med 54. Når vi gjennomfører anskaffelser må vi sørge for å dekke det operative behovet. Hvis ikke står hele anskaffelsen på spill.

Evnen kollapser

Operative behov er basert på militærfaglige vurderinger. Behovet for en gitt kapabilitet henger sammen med strukturen den skal operere som del av og effekten som ønskes oppnådd. Det er kompliserte spørsmål å besvare, og har over tid blitt studert gjennom stridssimuleringer i samarbeid med FFI. Her sammenlignes ytelsen av ulike strukturer i forskjellige scenarier og belyser styrker og svakheter med ulik organisering. Det ligger altså en grundig analyse bak det operative behovet for stridsvogner.

Les også:

Dropper 18 ekstra stridsvogner - vil ha mer luftvern

Poenget er at det ikke er noen jevn korrelasjon mellom antall stridsvogner og grad av operativ evne. Når behovet er 112 og en anskaffer 54 så skulle en tro det gir cirka 50 prosent operativ evne, slik det fremstår rent matematisk. Sånn er det ikke. Havner en kapabilitet under kritisk masse (et visst minimum) så kollapser evnen raskt mot å ha null operativ verdi. Kapabiliteter fungerer ikke som tiltenkt. Potensielt kan det gi motstanderen mer handlefrihet, eller stridseffekten uteblir på annen måte.

Langtrekkende presisjonsild og stridsvogner

Stridsvogner er ikke viktigere enn eksempelvis langtrekkende presisjonsild. Dersom vi drar en parallell til boksing blir det som å argumentere for at uppercut er et viktigere slag å beherske enn rette slag. De fyller hver sin rolle: rette slag er designet for rekkevidde, mens uppercut er et kraftfullt slag på nært hold. Den som ikke behersker begge teknikker har et handicap. Stridsvogner og langtrekkende presisjonsild, og luftvern og helikopter for den saks skyld, utfyller hverandre. Fravær av én kapabilitet utgjør en sårbarhet som en motstander kan og vil utnytte.

Problemet er manglende midler i materiellprosjektene. Eksempelvis er det satt av mellom 1,5-2,5 milliarder kroner til langtrekkende presisjonsild, fra 2026. Det er alt for lite. I fjor inngikk Litauen kontrakt om anskaffelse av HIMARS. Kostnaden var om lag 5 milliarder kroner for åtte kjøretøy med launchere, samt et utvalg forskjellige ammunisjonstyper og materiell til utdanning og trening.

Anskaffelsen er et minimum for å etablere en reell operativ evne. Forsvaret bør minimum anskaffe det samme. I 2026 har kostnadene steget. Selv inkludert mellomlegget fra stridsvognsanskaffelsen blir det neppe nok til å møte det operative behovet. Da står vi potensielt igjen med to «halvveis» anskaffelser.

Kronikk

Ressursbruk i Forsvaret
– mine forslag til løsninger

Det var opprinnelig allokert for lite til stridsvogn også, men summen ble økt for for å dekke 72 stridsvogner. Her kunne en ha realisert minimumsbehovet for i alle fall én av kapabilitetene Hæren trenger. Det er synd at store investeringer i materiell ender opp i kompromisser som ikke møter det operative behovet.

Forsvaret trenger større påvirkning

FD styrer investeringsporteføljen og Forsvarsmateriell (egen etat utenom Forsvaret) gjennomfører materiellinvesteringer. Når en anskaffelse først er godkjent har forsvarssjefen og forsvarsgrensjefene ingen myndighet til endre eller kutte investeringen. Prosessen detaljstyres, til forskjell fra praksisen hos US Army som kastet om på sine materiellprosjekter for å følge en ny moderniseringsstrategi.

Dersom Hæren hadde tilsvarende handlingsrom kunne forsvarssjefens prioriteter vært realisert ved å kutte andre og mindre viktige prosjekter.

Nå derimot burde Hæren strengt tatt prioritert å anskaffe flere stridsvogner siden vi har investert mye, men allikevel ikke nok, i den evnen.

Ved leveringstidspunkt i 2026 har Forsvaret brukt ni år, alternativt 14 år om en regner fra det opprinnelige prosjektet. Det er for lenge. Spesielt i krigstid, som nå, akselererer den militærteknologiske utviklingen og det gjelder å henge med.

Forsvaret må få større påvirkning på investeringer og det må være større fleksibilitet i prosjektstyringen. For å gi raskere investeringsløp, større handlingsrom, unngå feilinvestering og for å realisere det operative behovet i materiellprosjekter.

Les også:

– Det vi har er jo som en Volvo fra 80-tallet