Stridsvognene Forsvaret bruker, kalles Leopard 2A4 og har vært i den norske stridsvognparken i snart 15 år. De er produsert av tyske Krauss-Maffei Wegmann (KMW) og brukes av en rekke land. Norge kjøpte sin nåværende stridsvognpark på bruktsalg i Nederland i 2005.
Likevel er de nærmere 40 år. Forsvaret vil ha nye, men får det ikke – i hvert fall ikke ennå. Langtidsplan, landmaktutredning, landmaktproposisjon og forsvarsbudsjettet. Det er i disse fire ordene at vi finner mye av det som er verdt å vite om debatten rundt «prosjekt stridsvogn».
Vi lever i en allmenn forståelse av at siden Norge er et velstående industriland, så har vi en teknologisk overlegenhet. Det har vi ikke. Vi har hatt den, men den er borte
HVA HAR SKJEDD?
Debatten om nye stridsvogner startet for alvor på tampen av 2015. Det var da forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen sa det var behov for nye stridsvogner. Utsagnet var et innspill til den nye langtidsplanen. Langtidsplanene kommer hvert fjerde år og beskriver hvordan Forsvaret skal utvikles den neste fireårsperioden.
Da Bruun-Hanssen sa dette, var det forøvrig allerede et oppgraderingsprosjekt på gang. Dette ble startet i 2012, og hadde en prisramme på 1,5 milliarder kroner.
Langtidsplanen ble laget, men Regjeringen ville ikke ta stilling til stridsvognspørsmålet der. De ville ha en egen landmaktutredning (forkortet LMU - som var ferdigstilt i 2017). Forsvarssjefen gjentok innspillet.
Da landmaktutredningen var ferdig, laget Regjeringen en landmaktproposisjon - Prop 2 S. En proposisjon til Stortinget er et forslag fra Regjering til Stortinget om å fatte et vedtak. Da hadde Regjeringen bestemt seg for at det var dags for nye stridsvogner.
Der forkastet de det allerede godkjente stridsvognprosjektet fordi de mente det ikke var tilstrekkelig, og bestemte seg for å gå «all in».
«Den fagmilitære vurderingen er at en moderne stridsvognkapasitet er mest hensiktsmessig for å bekjempe fiendtlige stridsvogner, og er derfor et viktig element i den mekaniserte strukturen. Trusselen fra moderne våpen- og ammunisjonstyper har endret seg. Det innebærer at det vedtatte prosjektet for oppgradering ikke vil gi stridsvogner med en tilstrekkelig operativ evne og derfor stanses det godkjente stridsvognprosjektet.» skrev Regjeringen i Prop 2 S.
Deretter la de til at siden de må starte på nytt, vil det ta lengre tid: «[...]en ny kapasitet trolig ikke vil være på plass før tidligst 2025» ble det skrevet videre.
Da det reviderte forsvarsbudsjettet ble klart litt senere samme år, ble det klart at selve prosessen med kjøp av nye stridsvogner eller en eventuell oppgradering av de gamle, skal starte først i 2025. Det betydde ennå en utsettelse, hvor nye stridsvogner ikke vil være på plass før antageligvis 2027.
HVORFOR TRENGER VI NYTT?
«En satsing på, og utvikling av, stridsvogner hos potensielle motstandere, tilsier at Forsvaret må ha evne til å bekjempe moderne stridsvogner.»
Utdraget over er fra den samme proposisjonen – Regjeringens landmaktproposisjon Prop S 2. Med andre ord: Forsvaret trenger mer moderne stridsvogner for å bekjempe motstandernes moderne stridsvogner.
Ingen blir imponert over kalkulatoren lenger. Eller lommeregneren, som vi kalte den. Den regner fortsatt riktig, men den kan bare pluss og minus.
Det er politisk enighet om at Forsvaret trenger nye stridsvogner, eller en oppgradering av de gamle. For selv om Norge fikk sine i 2005, er kjøretøyene produsert mellom 1982 og 1986.
Etter at Den kalde krigen var over, satt Tyskland og Nederland igjen med alt for mange stridsvogner, og resultatet ble at en rekke Nato-land eller Nato-vennlige land, fikk kjøpe overskuddet brukt.
Skal vi tro en VG-artikkel fra 2000, lå prislappen på de 52 stridsvognene på rundt 1,5 milliarder. De andre landene som kjøpte Leo 2A4 var forøvrig Tyrkia (som kjøpte 354), Hellas (183), Sverige (160), Chile (140), Finland (139), Polen (128), Østerrike (114), Spania (108), Canada (107), Singapore (96), Danmark (51) og Portugal (37).
Snart 15 år senere er Norge, sammen med Østerrike, det eneste landet i Europa som bruker så gamle stridsvogner.
En som flere ganger har vært tydelig på hvorfor Norge trenger nye stridsvogner, er fagoffiser Christoffer Westermoen ved Hærens våpenskole.
– Den vi har, er jo fantastisk. Tenk at vi fortsatt kan bruke den 40 år senere. Men ta for eksempel termisk sikte som et eksempel – et kamera som kan se temperaturer i mørket. Våre løsninger er 40 år gamle. Med den teknologien som er laget på det området de siste årene kan du se detaljer lettere og du kan se lengre. Da har du jo en fordel. Hvis du kan se fienden før han ser deg, sier Westermoen til Forsvarets forum.
Han sammenligner det med kalkulatoren.
– Ingen blir imponert over kalkulatoren lenger. Eller lommeregneren, som vi kalte den. Den regner fortsatt riktig, men den kan bare pluss og minus.
Termisk sikte er bare et lite eksempel på en av de teknologiske grunnene til at det trengs en oppgradering. Mye viktigere for Westermoen er likevel økt ildkraft og beskyttelse.
– Det er riktig og det er viktig å gjøre noe med. Men beskyttelsen er designet på slutten av 70-tallet og produsert på 80-tallet. 40 år senere, må man spørre seg om den fortsatt holder mot dagens ammunisjon. Vår ammunisjon er fra 90-tallet. Tror du at Russland, når de oppgraderte sin beskyttelse i 2015, tok høyde for den ammunisjonen som allerede var på markedet? Ja, svarer han seg selv.
OG NÅR TRENGER VI NYE DA?
Svaret du får på dette spørsmålet vil variere fra person til person, og ikke minst politisk parti. Spør du en vognfører eller en vognkommandør, vil svaret mest sannsynlig være i går.
Også politisk, er det stemmer som ønsker en rask utskiftning. Blant dem Liv Signe Navarsetet (Sp) og leder av utenriks- og forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt (Ap).
Det er egentlig ingenting som tyder på at det er særlig stor uenighet rundt dette. Forsvarspolitisk talsperson Hårek Elvenes i Høyre sa også følgende etter at budsjettet for 2019 var klart:
– Det er den politiske realiteten. Ideelt sett skulle vi hatt nye stridsvogner i går, men vi følger forsvarssjefens anbefaling. Der er andre investeringer prioritert først, sa Elvenes til Dagbladet.
For stridsvogner er viktig.
«Hærens hovedkampsystem er stridsvognen som bidrar med å påvirke og bekjempe bakkemål på lang avstand med høy presisjon. Denne kapasiteten er en forutsetning for å møte en likeverdig motstander i høyintensiv strid. Evnen kan delvis opprettholdes gjennom andre kampsystemer, men disse kan vanskelig erstatte stridsvognkapasiteten fullt ut.» har Regjeringen tidligere skrevet.
– Vi lever i en allmenn forståelse av at siden Norge er et velstående industriland, så har vi en teknologisk overlegenhet. Det har vi ikke. Vi har hatt den, men den er borte. Stridsvognen: man trenger den ikke til alt, men når man trenger den, så trenger man den. Debatten handler om vi er interessert i å ha en hær som funker eller ikke, sier Westermoen.
Men selv om sittende regjering har sagt 2025 så kan mye likevel skje. Stortingsvalg skal holdes i 2021 og den rødgrønne opposisjonen sier i hvert fall nå at dette er en prioritet.
HVA FINNES DER UTE?
Svaret er: mye. Men det er i realiteten kun tre som har kommet seg gjennom flaskehalsen. Det er tyske KMWs Leopard A7. De samme som har produsert dagens stridsvogner for Forsvaret. Den andre er amerikanske M1A2 – kanskje bedre kjent som Abrams – fra General Dynamics Land Systems (GDLS). Og til slutt er det K2 Black Panther fra Sør-Korea.
De tekniske forskjellene mellom dem er ikke så store at én av dem skiller seg ut som en soleklar vinner. Derfor er det andre faktorer som – politiske, for eksempel – som kan ha avgjørende effekt.
Foreløpig er tyske Leo A7 favoritten. Det kan du lese mer om i denne saken.
