– Sjef Forsvarsstaben tåkelegger kritikken fra Nato

Det forsvarspolitiske radar- og samboerparet Diesen-Natvig rir igjen. Denne gangen med Elisabeth Natvig bak tømmene. Selv om plassene er byttet om, er teknikken den samme.

Lederen for Forsvarsstaben tillegger meningsmotstanderne meninger de ikke har.

Som at Hæren bør styrkes. Eller at oppskriften bør være flere «bakkestyrker med enkle våpen». Dette er velkjent hersketeknikk fra paret. Men ikke særlig treffsikker; ei heller særlig tillitsvekkende. For Norges forsvarsproblem ligger ikke på land. Problemet ligger i luft- og sjørommet utenfor. Fra Finnmarkskysten i nord, til Lofoten i sør.

Da faller det på sin egen urimelighet å insinuere at jeg ønsker flere «bakkestyrker med enkle våpen».

Tåkelegger Nato-kritikken

Natvig tilslører dermed poenget med Nato-kritikken mot Norge. Poenget er ikke at Nato påpeker hvilke forbedringer Norge bør ta i forsvarspolitikken.

Les også: – Det er ingen grunn til å forvente en mindre spent situasjon med Russland under Biden enn ved Trump – snarere tvert i mot, sier oberstløytnant Tormod Heier.

Poenget er at myndighetene med vitende og vilje blir gratispassasjer i et Nato-fellesskap de selv er avhengige av. For det Nato sier, er at andre allierte må risikere liv og helse i oppdrag som egentlig norske styrker skulle løst selv, ikke allierte.

Les også:

– En ærlig sak å være uenig, Heier!

Når Natvig tåkelegger Nato-kritikken styrker hun også den demokratiske blindsonen som hemmer medienes dekning av forsvarspolitikken: Noen tolkninger av sannheten fremheves, gjerne med skarp brodd mot den som måtte mene noe annet. Samtidig som andre tolkninger systematisk underkommuniseres.

Dette vet Stortinget. Dette var også en av flere grunner til at Stortinget la Forsvarets høgskole inn under Universitets- og høgskoleloven. For ingen er tjent med ytringer preget av bindinger, habilitetsproblemer, og svært ensidige fremstillinger. Aller minst fra et forsvar der kravene til lojalitet, konformitet og innordning er særlig sterke.

Natvigs påstand om at det er «en grense for hvor mye nasjonal utholdenhet Norge som allianseavhengig nasjon har bruk for», er derfor ikke overraskende. Ei heller påstanden om at «Norge bruker relativt sett mye penger på forsvar».

Dette er politisk retorikk. Uttalelsene har ingen militærfaglig dekning.

Store mangler

Natvigs overordnede i Forsvarsdepartementet sa så sent som i 2018 at Forsvarets operative evne lider av store mangler, og fikk under tvil karakteren 2,5 der 6 er best. Det er svært usannsynlig at den operative evnen, og utholdenheten især, har blitt veldig mye bedre på disse tre årene.

Når styrkene ikke engang klarer å fungere i fredstid, gjennom en vedvarende synlighet og tilstedeværelse i landets viktigste strategiske nærområde, er det drøyt å hevde at det brukes nok penger, og at Forsvaret ikke trenger mer utholdenhet. For Norge er ikke Danmark, Nederland eller Belgia. Bare (det tidligere) Finnmark fylke er 10 prosent større enn Danmark. Et fylke som ligger 40 til 120 kilometer unna noen av verdens mest avanserte atomstyrker. Det er dette som skiller Norge fra alle andre alliert. Da sier det seg selv at utholdenheten må økes, slik at det blir norske og ikke allierte soldater som opererer i de sensitive norsk-russiske grenseområdene.

Ikke bare teknologi

Les også:

Bombefly på Ørland: – Føyer seg inn i et mønster

Natvig kan ha rett i at vi må tenke nytt når det gjelder å forsvare oss selv mot Russland. Særlig fordi rekkevidden på russiske missiler gjør det mindre viktig å operere fra norske områder når ubåtbasene på Kola skal forsvares. Men norsk beskyttelse ligger ikke bare i teknologi eller økt integrasjon i Nato. Norsk beskyttelse ligger først og fremt i evnen til selv å vise en vedvarende synlighet og tilstedeværelse i egne områder.

Og hvor USA og Nato holdes som ris bak speilet. Om politikerne ikke vil betale for denne utholdenheten, er det et helt legitimt valg.

Men da må de også ta konsekvensene av den: Økt stormaktsrivalisering og militarisering på norske områder.