Norske myndigheter må ta høyde for det verst tenkelige

Enkelte hevdet inntil det siste at det var lite sannsynlig at Russland ville iverksette en fullskala invasjon av Ukraina. Samtidig la andre til at Norge iallfall er utenfor fare.

Kan vi basere oss på det?

Nato treffer tiltak

Allerede torsdag ba den polske regjeringen om konsultasjoner i Nato i henhold til Nato-paktens artikkel 4. Det er sjelden kost. Polen grenser til Ukraina og er nok bekymret for situasjonen og egen sikkerhet. Torsdag ble det meldt om kraftige eksplosjoner bare 80 kilometer fra den polske grensen.

Fredag innførte Litauen unntakstilstand i landet. Det sier noe om hvordan Litauen oppfatter situasjonen. Tyskland ruster opp og øker bevilgningene til forsvaret betydelig.

Fredag varslet Nato at alle nødvendige konsekvenser for Natos avskrekkings- og forsvarsoppsett tas. Betydelige Nato-styrker fremføres nå til Nato-landene i øst, i tillegg til de som allerede er ført frem.

Vi er i samme båt

Les også:

Historiker ser likheter med 9. april

Grunnprinsippet som Natos generalsekretær daglig har understreket er at et angrep på et Nato-land, er et angrep på hele Nato. Og Nato er beredt til å forsvare hver tomme av Nato med militær makt om nødvendig.

Det er Natos rasjonale.

Dette prinsippet – en for alle, alle for en – er forankret i Nato-pakten artikkel 5. Det er vår sikkerhetsgaranti. Men den sikkerhetsgarantien innebærer at om ett Nato-land trekkes inn i krigen, trekkes også Norge inn. Vi er i samme båt.

Norge har hatt militært personell i blant annet Litauen, og i helgen sendte vi enda flere av våre egne. Den norske styrken deltar i en skarp Nato-operasjon. Det ligger et dypt alvor i det. Det forstår våre offiserer og soldater. Det er et alvor som ikke bør avfeies som krisemaksimering eller krigshissing. Situasjonen er dypt tragisk som den er, særlig for den Ukrainske befolkningen, men det kan bli verre.

Putin er uberegnelig

Putin har truet med at ethvert forsøk på å hindre den russiske operasjonen vil føre til «konsekvenser som de aldri har opplevd». I går ble Russlands atomvåpen satt i høyberedskap.

Utfordringen er at vi ikke vet hvordan Putin vil handle. Fra mitt ståsted var det ikke rasjonelt å invadere Ukraina. Slik tenkte ikke Putin. Vi vet ikke hvordan krigen utvikler seg. Kanskje kapitulerer Ukraina snart, kanskje ikke.

Vi vet heller ikke hvordan Putin vil reagere på vestens omfattende sanksjoner og våpenforsyninger til Ukraina.

Vil Putin oppfatte sanksjonene og våpenleveransene som en krigserklæring? Hans siste uttalelser kan oppfattes i den retning. Kina kaller sanksjonene ulovlige. Og hvordan vil Putin reagere på indre uro i Russland og trusler om avsetting fra eget folk som følge av økonomiske problemer og en upopulær krig? Vi vet ikke hva en desperat, emosjonell og uberegnelig Putin kan finne på å gjøre om han maler seg selv, eller blir malt, inn i et hjørne.

Krig er uforutsigbart. Situasjonen kan komme ut av kontroll. Nabostater kan bli trukket inn, som følge av provokasjoner, misforståelser eller annet. Hviterussland er allerede trukket inn og blitt part i krigen på russisk side.

Truffet av missiler

Les også:

Uklare regler og gråsoner

Fredag ble et skip fra Moldova truffet av missiler. Slike hendelser er ikke et «væpnet angrep» som utløser en krig. I 2015 skjøt Tyrkia overilt ned et russisk kampfly som trolig hadde forvillet seg inn i tyrkisk luftrom i forbindelse med kamphandlinger i Syria. Partene besinnet seg og håndterte den tragiske, og potensielt farlige situasjonen, på «fredelig» måte.

Er vi beredt til å stå i en mye skarpere konflikt med Russland?

Utenriksminister Huitfeldt kalte fredag Putin for en aggressiv løgner. Vi må støtte og hjelpe Ukraina, men samtidig forhindre at krigen utvides. Søndag besluttet Norge å sende militært utstyr til Ukraina. Det er ikke sikkert det blir like lett å utøve vårt tradisjonelle gummisålediplomati i nord i fremtiden, samt fortsette vår sedvanlige linje med avskrekking og beroligelse.

Kanskje vil vi se et mer hardhendt og aggressivt Russland, også i nord.

Forholdsregler tas også i Norge

Forsvarsministeren og forsvarssjefen har forsikret oss om at forholdsregler tas, først og fremst i det stille. Det kan være en fornuftig linje, i utgangspunktet. Politidirektoratet og PST opprettet tirsdag en ny enhet som skal vurdere trusselbildet og følge med på trusler i det sivile samfunn i Norge (samfunnssikkerheten).

Situasjonen forverrer seg fra dag til dag, og vi må våre på og erkjenne risikoen. Putin utsettes for stadig hardere og mer aggressive sanksjoner og fordømmelser fra Norge og andre land. Vestens uttalelser og handlinger beroliger neppe Putin, men vi kan håpe han avskrekkes. Utfordringen er at vi ikke kan basere oss på håp. Det enkelte forrige uke omtalte som utenkelig, er i løpet av få dager blitt tenkelig.

Les også: Jusprofessor Sigmund Simonsen sier at Forsvaret hadde et større handlingsrom under terroren i 2011, enn det 22. juli kommisjonen la til grunn.

En sikkerhetspolitisk krise

Selv om sannsynligheten for at Nato og dermed Norge trekkes inn i krigen fremdeles anses som liten, er risikoen på ingen måte neglisjerbar. Uavhengig av størrelse er risikoen reell. Trusselbildet er endret til det verre i Europa, og dermed også i Norge. Situasjonen i Europa er så spent at den nok må betegnes som en sikkerhetspolitisk krise.

En sikkerhetspolitisk krise må håndteres og nødvendige tiltak må treffes i tide. For nordmenn er det tilstrekkelig å nevne 9. april. Lærdommen var at vi ikke må være naive og forsømme oss. Myndighetene må ta høyde for det verst tenkelige. Norske myndigheters viktigste plikt, er å beskytte landet og befolkning.

Sigmund Simonsen er forfatter av fagboken «Til forsvar av landet», om myndighetenes og Forsvarets handleplikter og rett til å bruke militær makt til landets forsvar etter norsk rett og folkeretten.