Hva vil vi med Norge?
En fjerdedel av århundret er bak oss – det ser ikke pent ut.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg er født på 1950-tallet og vet dermed at det som regel går bra. Alt var heller ikke bedre før; global levealder, fattigdomsutviklingen og jenter i utdanning er for eksempel områder som har hatt stor positiv utvikling.
Håpet lever, ikke minst i Norge som kanskje har verdens beste utgangspunkt.
Stormaktene ser allikevel ut til å ha forlatt ideen om et forpliktende internasjonalt fellesskap som beskytter de små, og holder de store i sjakk. I stedet prøver disse å styre verden til egen fordel med overlegen økonomisk og militær makt.
USAs bestevenn
I Europa, Midtøsten og Sudan herjer kriger, mens konflikten mellom Kina og USA også kan bli til krig om Taiwan og spenningen i Arktis øker. Norge følger lojalt USA i troen på at å være bestevenn gir fordeler som reduserer behovet for egeninnsats.
All erfaring tilsier imidlertid at USA kommer enten man liker det eller ei, dersom deres vitale nasjonale (egen) interesser utfordres – noe Danmark er i ferd med å oppdage.
Den teknologiske utviklingen raser av sted. Nye verktøy utnyttes med oppfinnsomhet i Ukraina og Midtøsten. Erfaringene fra slagmarken omsettes til nye og enda mer effektive våpen.
Så fort at tradisjonelle struktur- og investeringsplaner er utgått på dato før de er ferdige. Risikoen for sabotasje som på kort varsel kan undergrave og lamme moderne samfunn, gi store skader og splitte venner øker.
Allikevel vokser stormaktenes tro på egen overlegenhet i takt med at de som står i Davids sko finner nye muligheter, og de som dilter med blir mindre relevante. Fakta, propaganda for å utmanøvrere fienden og ærlig refleksjon sauses sammen til en gråtone hvor villeding og påvirkning vinner.
Nisseluen er trukket ned
Vi lever med andre ord i en verden preget av krig, teknologisk revolusjon og en forvirrende kamp om sannheten. Det er vanskelig å overse at faren for flere og større kriger er mer sannsynlig enn varig fred, tross det gode utgangspunktet.
Sist gang verden sto på randen av storkrig – i 1939 – var regjeringen i trontalen også mer opptatt av å berolige, enn å styrke beredskapen hurtig og forberede nasjonen på krig. Den slo nøkternt fast at «Forholdet til fremmede makter er vennskapelig» og iverksatte ingen nevneverdige praktiske forberedelser.
I høringsinnspill til regjeringens statsbudsjett for 2024 skriver Nammo at med dagens produksjonstakt (artillerigranater) vil det ta minst 40 år å dekke behovet for et års forbruk.
«Både Ukraina og Nato kan meget vel gå tilnærmet tomme. Vi vil ikke ta for oss missiler og luftvern like detaljert. Men situasjonen er foruroligende lik. Vi har sett at hele årsproduksjoner i noen tilfeller er brukt på en enkelt dag.»
Tross dette bakteppet mener regjeringen altså at de har 12 – tolv – år på å rette opp de alvorligste svakhetene i Norges marginale forsvar og manglende beredskap. Det er nærliggende å tenke at nisseluen er trukket enda lenger ned enn den var i 1939.
Håp er en dårlig strategi
Det er forståelig all den tid våre stort sett ærlige og dyktige politikere er mer opptatt av hva som gir politisk gevinst i morgen, og i kommende valg enn å forberede Norge på en sannsynlig storkrig de håper ikke vil komme. Det er et svik at våre politikere beroliger og hevder at de bygger opp, når de i realiteten tar stor risiko og knapt utbedrer svakhetene.
Vi lever i en tid hvor håp er en dårlig strategi og det ikke er sikkert at alt vil gå bra.
Jeg kan tilgi politikerne at vi sliter med svak beredskap og et marginalt forsvar, men tilgir dere aldri at dere ikke griper mulighetene og bygger fremtiden med verdens beste utgangspunkt.
Kjære stortingspolitikere, vær så snill å få på plass en helhetlig nasjonalstrategi som forteller oss hvem vi er som nasjon, hvilken retning vi skal gå i og hvorfor!
