Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.
Arbeidsdagen til Yevhen Sjapoval begynte i et bomberom. Han lot kvinnene, noen få kolleger og kunder gå inn først.
Annonse
Før de lukket døren til det lille underjordiske rommet, kunne de høre lyden av et innkommende missil gjennom landsbyen.
Missilet traff ikke Prykolotne denne gangen. Tettstedet ligger i Vilkhuvatska hromada og Sjapoval leder militæradministrasjonen der.
Imidlertid landet missilet 15 kilometer unna, i Velykyi Burluk. Der ødela det en bygning ved siden av det som tidligere var en videregående skole. Senere samme dag forteller 60 år gamle Svitlana, en kvinne som jobber på markedet like ved der raketten slo ned, at det er uklart om raketten var russisk eller ukrainsk.
– Politikk er en veldig delikat sak, vet du, sier hun.
På spørsmål om hvorfor Ukraina skulle ha bombet sine egne landområder, tar Svitlana en pause.
– Russiske tropper pleide å ha base her, svarer hun.
Og så legger hun til:
– Jeg vet ikke.
Både Prykolotne og Velykyi Burluk ligger øst i Kharkiv-regionen i Ukraina, nær grensen til Russland.
MISSILER: Russiske missiler avfyrt fra Belgorod-regionen. Bildet er tatt fra Kharkiv i Ukraina 18. april 2024.Foto: Evgeniy Maloletka, AP, NTB
Sjapoval ble sendt til Prykolotne i desember 2022, to måneder etter at ukrainske styrker frigjorde områdene fra russisk okkupasjon. Da var hovedmålet å vinne lokalbefolkningens hjerter og sinn. Slik skulle Ukraina sikre kontroll.
Det er lite russlandsympati blant innbyggerne i dag, sier Sjapoval.
– Når en russisk bombe treffer huset ditt, lærer du en lekse, sier han.
– Noen mennesker støtter ganske enkelt myndighetene, uansett hvem som sitter ved makten. Ja, det finnes noen zhduny – folk som venter på Russland – og kollaboratører. Men generelt har folk samlet seg om Ukraina. I folks øyne er Kharkiv nå Ukraina, i mye større grad enn det var i begynnelsen av krigen.
– Bomber og raketter vil fly
Før Russlands fullskalainvasjon i 2022 hadde Vilkhuvatska hromada mer enn 6000 innbyggere. I dag har innbyggertallet sunket til under 2000, sier Shapoval.
Ifølge ham reiste rundt tusen mennesker til Russland før de russiske styrkene trakk seg tilbake fra Kharkiv-regionen høsten 2022, i frykt for hva Ukraina kunne komme til å gjøre med kollaboratører og forrædere.
Andre dro vestover. De som ble igjen, er for det meste eldre; grenseområdet er ikke noe sted for ungdommen.
Tilbake på kontoret slår Sjapoval på TV-en og søker etter russiske propagandakanaler. I dag er en god dag: ingen er tilgjengelige.
Ifølge Sjapoval, var ukrainske TV-kanaler tidligere sjelden tilgjengelige i området og de fleste radiostasjoner formidlet Moskvas verdensbilde på russisk. Nå snakker TV-en ukrainsk.
– Jeg kommuniserte aldri på ukrainsk før fullskalakrigen. Nå snakker jeg bare ukrainsk – selv her, på et sted der 75 prosent av befolkningen er russisktalende. Situasjonen endres både kulturelt og språklig, sier han.
– Men vi skjønner at vi ikke kan fikse det som har vært ødelagt i 30 år på ett år.
Forandringen er uansett til å ta og føle på. Standardspråket i gatene, i butikkene og på bussene er nå ukrainsk, selv om mange fortsatt sliter med å omstille seg.
Selv de som hovedsakelig snakker russisk eller surzjyk – en blanding av russisk og ukrainsk – gjør sitt beste for å blande inn flere ukrainske ord.
Den ukrainske staten har også en merkbar tilstedeværelse. Området 20 kilometer fra den russiske grensen har fremdeles uavbrutt strømforsyning, i motsetning til andre regioner hvor russiske angrep på Ukrainas energisystem har ført til strømbrudd.
Sjapoval bekrefter at dette gjøres for å vise at Ukraina bryr seg om dem som bor i øst. Myndighetene åpnet også et nyrenovert senter for administrative tjenester i Prykolotne i fjor, et skinnende lysegrønt kontor der lokalbefolkningen kan ordne en rekke saker.
Ukrainas største private budfirma, Nova Poshta, åpnet også en helt ny, mobil filial i landsbyen.
SKRAP: Bildet viser en samling av deler fra russiske missiler som har truffet Kharkiv.Foto: Evgeniy Maloletka, AP, NTB
Ifølge Sjapoval er en ny okkupasjon eller bakkeoffensiv i Vilkhuvatska hromada usannsynlig. Ukrainske styrker bygger befestninger, minefelt er allerede lagt ut og grensevakter overvåker området.
– Bomber og raketter vil fly, men russerne har ikke ressurser til å gjennomføre en offensiv operasjon her, hevder han.
– Ja, det skjer hele tiden noe i nærheten av Kupjansk. Men det er bare for å terrorisere sivilbefolkningen og for å skremme folk. For å presse regjeringen til forhandlingsbordet og gå med på betingelser som er fordelaktige for Russland.
– Vår felles smerte
Idet 2024 nærmer seg slutten, er det to ord man ofte hører i Kyiv og i Ukrainas frontlinjeområder. Det første er «utmattelse» og det andre er «realitet».
Etter nesten tre år med full krig, uten seier i sikte, er ukrainerne slitne.
I de frigjorte østlige regionene, som Vilkhuvatska hromada, har Ukraina vist at de er kommet for å bli og oppnådd det de trengte mest: innbyggernes lojalitet.
Nå, med en frontlinje som bare forskyves litt, føler mange at det er på tide å gi slipp på fantasier drevet av tidligere suksesser på slagmarken fra krigens tidlige fase og statlig propaganda som forvrenger det virkelige bildet. Ukraina må fokusere på hva som er mulig å oppnå i dag – og hva som kan gjøres for å lette krigsbyrden.
52 prosent av ukrainerne ønsker å forhandle fram en slutt på krigen så snart som mulig, opp fra bare 27 prosent i 2023, ifølge Gallups siste undersøkelse.
I fjor ville 63 prosent av ukrainerne fortsette å kjempe til ukrainsk seier, men siden den gang har krigstrettheten sunket inn. I dag er det bare 50 prosent som mener dette, ifølge meningsmålinger.
I tillegg er 52 prosent av dem som tror på forhandlinger med Russland, åpne for å gi fra seg landområder for å sikre en rask fredsavtale – noe som har vært tabu siden Russland annekterte Krym i 2014.
I Prykolotne velger folk sine ord med omhu når de diskuterer hvordan krigen kan ende. De forstår at de som har ofret livet i kampen mot Russland, bør respekteres. Men følelsen av utmattelse og behovet for å se realitetene i øynene dukker opp i hver eneste samtale.
– La oss i det minste starte en slags forhandlingsprosess, slik at beskytningen stopper litt opp, sier Oksana Selutina, en 37 år gammel kvinne ansatt ved det nye administrative servicesenteret.
KHARKIV: Bildet viser en bygning i Saltvika-distriktet i Kharkiv som er ødelagt av russisk bombardement. Bildet er datert 16. februar 2023.Foto: Vadim Ghirda, AP, NTB
På spørsmål om hun ville gått med på å gi fra seg de områdene Russland har okkupert siden 2014 – Krym og deler av Donbas – hvis det betydde at krigen ville ta slutt raskere, tenker Selutina seg nøye om.
– Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet. Våre forsvarere ga sine liv og barn ble etterlatt uten foreldre nettopp fordi de kjempet mot okkupasjon. Det er vår felles smerte, sier hun langsomt.
– Men på den annen side er det kanskje slik at de som har vært under okkupasjon de siste elleve årene, ikke vil ha oss der. Det finnes allerede barn som har fullført skoleløpet under et fremmed flagg.
– Enten fortsetter denne krigen i 15 år til i dette tempoet, der vi rykker én meter fram i måneden, eller så vil den ta slutt med en eller annen form for forhandling, sier Selutina.
Julia (27), en av de få unge som fortsatt er igjen i landsbyen, er enig.
– Det er ikke det at vi ønsker å gi slipp på de okkuperte områdene, men folk er bare slitne. Soldatene våre gjorde alt for at krigen ikke skulle spre seg lenger enn nødvendig. Men den har nådd oss. Og vi forstår hva krig er nå, sier hun.
– Det første året var det fortsatt entusiasme. Men på et eller annet tidspunkt må man se virkeligheten i øynene uten alle illusjonene og fantasiene.
– Folk vil bare leve
Hundre kilometer unna, i en av Kharkivs forsteder, står 27 år gamle Valentyn overfor sin egen virkelighet. De siste månedene har han ikke forlatt huset på dagtid. Han tillater seg bare korte spaserturer etter klokken 19.00 og bestiller det meste av dagligvarene sine på nettet.
Siden han bor alene i en leilighet han selv holder på å pusse opp, foregår det meste av hans sosiale liv på nett.
Valentyn er økonom og videreutdanner seg til programmerer. Han er en av tusenvis av unge ukrainske menn som gjemmer seg for mobiliseringspatruljer av frykt for å bli tvangsinnkalt og sendt til fronten.
For å kompensere for tapene har den ukrainske hæren som mål å mobilisere ytterligere 160.000 soldater. Men det har vist seg vanskelig å nå dette målet.
– I de første månedene av krigen forsto vi virkelig at statsinstitusjonene og samfunnet var under angrep. Nå har krigen gått over i en annen fase. Det er ingen trussel mot vår statsdannelse, vi har en legitim regjering på plass og folk har opparbeidet seg en utmattelse.
– Vi har gått fra å være reaktive til å tenke kritisk og har begynt å stille spørsmål, sier Valentyn, som snakker raskt og følelsesladet.
Valentyn sier at han ikke bare er redd for å dø – han er heller ikke klar for å dø forgjeves.
– Du kan være klar til å dø hvis du tror på en idé om fremtiden og at noe før eller siden vil forandre seg til det bedre. Men jeg tror rett og slett ikke på det lenger, basert på det jeg ser, forklarer han.
Valentyn mener det er usannsynlig at Russland vil oppnå noen betydelige territoriale gevinster – og han er heller ikke klar til å dø for Krym og Donbas.
– Jeg vet at disse områdene vil komme tilbake til Ukraina gjennom diplomatiske samtaler, for ethvert diktatur faller fra hverandre før eller senere. Og det vil Putins regime også gjøre, like uventet som Sovjetunionen gjorde, sier han.
– Folk vil bare leve. De kan kalle oss hva de vil. Dette er virkeligheten. Og regjeringen vår er ikke bare uvitende, den har ikke kontakt med virkeligheten.
Gennadij Druzenko, som leder Pirogov First Volunteer Mobile Hospital, et av Ukrainas største team av sivile sanitetspersonell, går enda lenger. Han mener at situasjonen ved fronten nå er den rake motsetningen til Ukrainas suksessperiode i 2022.
– Med evne til å manøvrere raskt, kreativitet, motivasjon og med svært minimalt utstyr, drev vi russerne ut av store deler av Ukraina, minnes han.
Men dette endret seg i 2023, etter slaget ved Bakhmut, «som vi holdt fast på bare fordi vi ville vise heltemot», sier han.
– Den ukrainske hæren har blitt en liten sovjetisk hær. Og en liten sovjetisk hær vil aldri beseire en stor sovjetisk hær – en hær som er dum, som ikke verdsetter folket sitt, og som ikke analyserer årsakene bak sine nederlag, fortsetter Druzenko.
– Zelenskij valgte at Ukraina skulle være et lite Russland. Det vil si at regjeringen ikke kommuniserer med samfunnet, korrupsjonen florerer, og stadig færre forstår hvorfor krigen skal fortsette i dette formatet.
Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget skapte heller ikke optimisme hos Druzenko. Ukraina kjemper for demokrati, menneskerettigheter og verdighet – verdier og ideer som er fremmede for den påtroppende amerikanske presidenten, sier han.
– Vi kommer ikke til å bli medlem av Nato, ikke på grunn av Russland, men på grunn av Trumps Amerika, sier Druzhenko.
– Det vil ikke bli noen rettferdig fred, ingen erstatninger og ingen straff for krigsforbrytere.
Selv om dette utvilsomt ville være et dårlig utfall for Ukraina, hevder Druzhenko at alternativet er enda verre.
– Ukraina står ikke overfor et valg mellom et godt og et dårlig alternativ, men mellom et dårlig alternativ og en katastrofe, sier han.
– Motivasjonen har kollapset, troen på seier svinner stadig hen og den militærpolitiske ledelsen har ikke uttalt noen andre mål for krigen. Hva kjemper vi egentlig for?
I ukene etter det amerikanske valget har president Zelenskij erkjent at Ukraina må gjenvinne okkuperte områder gjennom diplomati. Samtidig har han stått fast ved at landet ikke kan overgi territorium til Russland på lovlig vis.
Trumps planer for å få slutt på krigen er fortsatt uklare, og det er et åpent spørsmål om Putin vil være villig til å gi slipp på Ukraina, selv midlertidig. Men mange i Ukraina har helt klart reservasjoner mot krigens status quo.
– Jeg var på besøk hos slektninger i en annen del av Ukraina da en butikkdør smalt igjen. Jeg løftet straks hendene for å dekke til hodet, sier Julia og gestikulerer som om hun ville beskytte seg mot granatnedslag.
– Alle så sjokkert på meg. Folk forstår ikke, men vi skal ikke dømme. Vi forsto det heller ikke før det nådde oss.
Denne saken ble først publisert av Meduza. Meduza er en anerkjent, uavhengig russiskspråklig nettavis med hovedkontor i Latvia. Den ble stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022.
Forsvarets forum har tillatelse til å republisere Meduzas artikler på norsk. Teksten er oversatt til norsk av Amund Trellevik.
