– Når usikkerheten er stor

Fremtiden blir aldri som fortiden. Det ser bare slik ut. Fordi fremtiden oppstår i variasjoner av fortiden. Etterretning predikerer derfor hvilke variasjoner av fortiden fremtidens trusler kan ha og produserer estimater som gir beslutningstakerne politiske, strategiske og operasjonelle fortrinn.

Denne kronikken har tidligere vært publisert i Stratagem.

I praksis innebærer det å identifisere trender, detektere avvik og vurdere hvordan ulike kontekster, inklusive våre egne handlinger, kan komme til å påvirke motstanderes vilje, intensjon og kapabilitet (evne og kapasitet). Estimering krever talent, utdannelse, trening og samarbeid. Mye kan gå galt, og det faktum at en motpart ofte vil forsøke å villede oss, gjør etterretning svært utfordrende.

Kan ta feil

Alle som har mot til å mene noe om fremtiden, gjør det derfor med stor risiko for å ta feil. Hvis våre estimater om en trussel tas på alvor og følges opp med aktive mottiltak så kan man også risikere å «få feil» fordi man i utgangspunktet hadde rett. Dette er etterretningens paradoks. Med visshet om at dette paradokset finnes drister vi oss likevel til å skrive noe om en utradisjonell, men aktuell trussel, nemlig pandemien vi står ovenfor.

Selv om vi i denne artikkelen konsentrerer oss om bare én trussel, betyr ikke det at de truslene vi ikke nevner, er uviktige. For trusselbildet er i konstant endring, og god etterretning skal forutse disse endringene og varsle om dem. En faktor i pandemihåndteringen er mangelen på effektive lover og regler i cyberspace.

Håndhevelse av lov og rett i cyberspace er en utfordring som kan utvikle seg til en stadig større samfunnstrussel.

Årsaken er, blant annet, at vi som samfunn har undervurdert de negative effektene av å ytre seg anonymt på internett. Anonymiseringen fører til pulverisering av ansvar for egne handlinger og en påfølgende fremmedgjøring av individfølelsen som er så viktig for respektfulle, gode og fruktbare relasjoner mellom mennesker.

Polariserende effekt

Vi ser eksempler der enkeltpersoner tar mindre ansvar for handlinger på nettet enn i det fysiske domenet. For samfunnet ser vi at effekten kan være polariserende, noe som igjen kan gjøre Norge sårbart for ytre trusler. I en kultur hvor ansvaret for handlinger og utsagn svinner hen, og hvor fornærmelser og påstander uten belegg kan spres og stå uimotsagt, kan samfunnsdebatten til slutt bli så forvirrende og hensynsløs, at det blir stadig vanskeligere å skille sannhet fra løgn.

Les også:

– Et forvitret demokrati

Rundt oss ser vi en verden der demokratier forvitrer og fordekt politisk påvirkning undergraver valg, skriver Harald Stanghelle.

Når polarisering og løgn muterer med farten og volumet av informasjon i nettet kan utfordringen bli en stor samfunnstrussel, nasjonalt og globalt.

Med denne trusselen som bakteppe er det viktig å spørre seg hva som skjer når verden samtidig gjennomgår en global epidemi, en pandemi.

Noen av svarene er åpenbare: Tilliten mellom folket og nasjonens ledere utfordres. Vi ser eksempler på at selv opplyste mennesker spør seg om koronaviruset virkelig finnes og konspirasjonsteorier sprer seg raskt over nettet.

Ifølge «Pew Research Center´s» undersøkelse i juli trodde, i mer eller mindre grad, hver fjerde voksne amerikaner at koronaviruset var et angrep «powerful people intentionally planned».

Dette er et eksempel på at i polariserte samfunn kan konspirasjonsteorier og mistillit overskygge vitenskapen og redusere effektene av det internasjonale samarbeidet og den solidariteten som er helt nødvendig for å vinne kampen mot koronaviruset. Ekkokammeret som internett tilbyr, der folk får bekreftet sine antagelser og politiske overbevisninger i samtale med likesinnede, bidrar nødvendigvis ikke til å skape ro, tillit og trygghet, men kan derimot skape usikkerhet, mistillit og frykt.

Endrede vaner

I alle situasjoner hvor det oppstår usikkerhet og frykt, har de fleste mennesker en tendens til å tro mest på den informasjonen som bekrefter våre antagelser om verden rundt oss, samtidig som vi har en tendens til å forkaste den informasjonen som utfordrer våre politiske overbevisninger eller som innebærer at vi må endre våre vaner.

Pandemier er perfekte drivhus for usikkerhet, frykt og propaganda. I et slikt klima er det for de aller fleste vanskelig å skille vitenskap fra ismer og sannhet fra løgn, og dette kan skape et usunt politisk klima som utfordrer folks tillit til både vitenskap og myndigheter.

I Norge er denne tilliten heldigvis god, men mange steder i verden er det forbausende mange mennesker som likevel mener å ha et sterkt grunnlag for andre standpunkt og handlinger enn hva nasjonale myndigheter og FN tilrår.

For Forsvaret vil det være nyttig å analysere på hvilken måte en slik polarisert trusselforståelse påvirker vår egen befolknings evne til å forstå og akseptere trusler generelt.

Ekkokammer

En av utfordringene for befolkningens forståelse og erkjennelse av trusler, blir som tidligere beskrevet forsterket av at nettet tilbyr ekkokammer hvor vi finner den informasjonen som bekrefter våre antagelser om verden rundt oss. I noen tilfeller er selvsagt informasjonen korrekt, men i svært mange tilfeller er den feil, og i alle tilfellene er det vår plikt å anta at fiendtlige aktører vil at vi skal ta feil. BartonWhaley kaller dette stratagem, og han skriver at «the ultimate goal of stratagem is to make the enemy quite certain, very decisive, and wrong».

Les også:

– Usynlige trusler kan undergrave tilliten

Stratagem er utfordrende for alle, inklusive de som til daglig jobber med å forstå trusler. Derfor er det ikke så rart at det for folk flest kan være vanskelig å forstå at hvis det ser ut som om regjeringen har tatt feil, så kan det skyldes at regjeringen i utgangspunktet hadde rett, og at det var mottiltakene den iverksatte for å stoppe trusselen som får det til å se ut som om regjeringen feilvurderte trusselen.

Interessant nok oppstår denne utfordringen i størst grad dersom myndighetene forstår en trussel og setter i gang effektive mottiltak.

Rett og feil

Svineinfluensaen kan tilby et eksempel, der god trusselforståelse og gode mottiltak førte til at det så ut som beslutningstakerne tok feil fordi de i utgangspunktet hadde rett.

I 2009 herjet Svineinfluensaen i verden. Verdens helseorganisasjon definerte influensaen som en pandemi og Stoltenberg II-regjeringen antok at så mange som 13.000 mennesker kunne komme til å dø i Norge.

Regjeringen Stoltenberg igangsatte derfor et omfattende vaksinasjonsprogram for at de mest pessimistiske estimatene ikke skulle inntreffe. Vaksinasjonskampanjen i Norge var den største i landets historie og 45 prosent av Norges befolkning ble vaksinert. Tre måneder senere hadde 60 prosent av befolkningen målbar immunitet og bare 32 mennesker døde. Uavhengig av hvordan svineinfluensaen kunne ha utviklet seg i Norge er realiteten at kun 32 døde mens estimatet som lå til grunn for tiltakene var 13 000.

Håndteringen burde vel derfor karakteriseres som en suksess?

Fokuset i etterkant, for forbausende mange, var imidlertid at trusselen hadde vært overdrevet og alt for lav til at et så stort vaksinasjonsprogram kunne rettferdiggjøres. Daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen ble i hovedsak kritisert for å ha overreagert, i stedet for å bli berømmet for handlekraft.

Vi mener derimot at det er åpenbart at han handlet rett ut fra informasjonen som var tilgjengelig. Helseministeren var handlekraftig i en kritisk situasjon og gjennomførte riktige tiltak basert på vitenskap. Kritikerne tilla vaksinasjonskampanjen en marginal rolle i redusert smittespredning og lave dødstall, og de valgte i stedet å kritisere Bjarne Håkon Hanssen for å ha overreagert. Eksemplet viser hvordan man, forenklet sagt, kan ha så rett at man «får feil».

Godt smittevern

Det foregående eksemplet illustrerer at det å ha ansvaret for godt smittevern både er en utfordrende og utakknemlig oppgave fordi det er fraværet av den trusselen Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet advarer oss mot, som viser om regjeringen har lykkes med håndteringen. Slik er det også med forsvars- og sikkerhetspolitikken.

For også en god forsvars- og sikkerhetspolitikk vil føre til at det for ettertiden vil se ut som om beslutningstakerne tok feil fordi de i utgangspunktet hadde helt rett, noe som Forsvaret har forsøkt å forklare gjennom Sølvfisk-vinner-kampanjen som sier at målsetningen er at «fantastiske ingenting» skal skje.

Fra 2. verdenskrig kan vi på samme måte tenke oss at en tidlig norsk mobilisering i 1940 kunne gitt tyskerne helt andre estimater for suksess. Hvis vi tenker oss at et sterkt norsk forsvar tidlig i 1940 ville fått Hitler til å avstå fra angrepet på Norge fordi gevinsten ikke ville være verdt risikoen, kommer vi til poenget. Det ville vært svært utfordrende for Nygaardsvold-regjeringen å argumentere med at angrepet ville funnet sted hvis Norge ikke hadde mobilisert.

Mangelen på bevis for at forebygging fungerer er det som gjør sikkerhetspolitikk så vanskelig, og årsaken til at den krever klokskap og politisk mot. Beredskap, sikkerhets- og forsvarspolitikk er derfor utfordrende å måle gevinsten av, mens det er enklere å se de katastrofale konsekvensene når sikkerhetspolitikken og beredskapen er dårlig.

Å trekke noen sammenligninger mellom 9. april og pandemien vi står i er derfor lærerikt.

Undervurdering

For 80 år siden ble vi angrepet av en fiende som ville ta fra oss friheten. Vi hadde undervurdert tyskerne. Vi trodde Hitler ville akseptere vår nøytralitet. Vi tok feil. Nå, 75 år etter krigens slutt, har regjeringen innført de mest inngripende tiltakene etter krigen. Pandemien har tatt fra oss noe av friheten. Fienden som angrep oss 9. april, Hitlers Tyskland, hadde imidlertid en vilje, et intellekt og en intensjon. Vår nye fiende, viruset, er ikke en gang en organisme. Den har ingen vilje. Den har intet intellekt. Et virus er nesten dødt. Det er faktisk en overdrivelse å si at et virus er i nærheten av å leve. For et virus er en ørliten klump med arvestoff som er pakket inn i proteiner og fett. Det kan ikke reformere seg selv. Derfor går viruset inn i en organisme og får celler hos dyr og mennesker til å produsere proteiner og virusarvestoff. Kun slik kan viruset formere seg selv.

I verste fall kan cellene våre avgi så mye energi til viruset at de livgivende cellene i kroppen vår dør.

Det å bli utsatt for en pandemi er en stor utfordring for samfunnet og enkeltindividet fordi usikkerheten er stor.

Usikkerhet er et av de mest sentrale karakteristikker ved en krise, og Forsvaret fokuserer derfor på intensjonsbasert ledelse for å kunne fungere i kaos. Det er ikke vår intensjon å overdrive koronakrisen ved å sammenligne den med 9. april. Krisene er høyst forskjellige, og de fleste i Norge opplever i dag forholdsvis stor frihet og lever relativt trygt og godt under pandemien, men sammenstillingen av eksempler fra koronapandemien og 9. april er likevel relevant. Den handlekraftige oberst Eriksen må ha kjent stor usikkerhet da han så konturene av de tyske krigsskipene utenfor Oscarsborg festning. Uten klare ordre kunne mange blitt handlingslammet.

Norge var nøytralt og Tyskland hadde ikke erklært krig mot oss. Oberst Eriksen kunne ikke være helt sikker på om krigsskipene utgjorde en trussel. Men han var av en annen støpning enn de fleste av oss og uttalte de ordene som har blitt et symbol på forsvarsvilje, evne og mot: «Visst fanden skal der skytes med skarpt.»

Likt og ulikt

Pandemien vi nå står i, og oberst Eriksens handlekraft og mot, har likheter og ulikheter det kan være nyttige å forstå, og som kan gi oss kunnskap som i fremtiden vil gjøre oss bedre i stand til å forsvare oss mot både usynlige og synlige fiender. På samme måte som en krig mot en intelligent og viljesterk fiende krever handling og aktive mottiltak, forutsetter kampen mot et virus noe av det samme, men med et unntak. Et virus har ingen vilje og intet intellekt. For at en krig mot en viljesterk og intelligent fiende skal vinnes, forutsetter det at vi forstår den dynamikken som oppstår mellom vår vilje, evne og kapasitet, og fiendens vilje og mottiltak.

Les også:

Etterretningsteorien som kom inn frå Volda

Denne dynamikken finnes ikke i kampen mot et virus, bortsett fra at et virus har en formidabel overlevelsesmekanisme. Det forandrer seg og kan i verste fall bli mer dødelig. Uavhengig av det, så er den absolutt beste taktikken mot et virus å bryte smittekjeden. Inntil vi får en vaksine er det den kollektive og tillitsbaserte innsatsen som teller. Hvis alle vasker hendene regelmessig og holder minimum 1 meters avstand til hverandre, og bruker munnbind i situasjoner hvor enmetersregelen ikke kan overholdes, så reduserer vi virusets muligheter til å spre seg til nye kropper.

Mandag 9. november meldte legemiddelfirmaet Pfizer at de første analysene av fase 3 i vaksineutprøvingen hos selskapet er svært lovende, og sannsynligvis viser at de har klart å utvikle en vaksine som forhindrer utviklingen av Covid-19. Pfizer antar at de vil klare å produsere 50 millioner vaksinedoser i år og 1,3 milliarder doser i 2021.

Ikke over ennå

Det er gledelig nytt, men betyr også at pandemien ikke er over. Smittetallene øker fortsatt, og det å følge smittevernreglene er like viktig i dag som i går. Smittekjeden må brytes, og det er bare mulig hvis vi samarbeider lokalt, sentralt og internasjonalt. For på samme måte som i krig, så kan heller ikke kampen mot koronaviruset vinnes uten internasjonalt samarbeid og koordinering. Den 31. mars publiserte International Affairs en artikkel skrevet av Michael Chertoff (tidligere sikkerhetsminister i USA), Patrick Bury (University of Bath) og Kjetil Anders Hatlebrekke (Etterretningstjenesten). De konkluderer slik:

«Coronavirus will ultimately be brought under control if tracing, testing, and quarantining efforts are globally coordinated, comprehensive, and ideally informed by the best data available».

Å holde ut

Den 9. april var lyden av kanonene fra Oscarsborg festning også lyden av forsvarsvilje og fremtidig seier. Oberst Eriksen vant slaget, men det var forsvarsviljen, kunnskapen, vitenskapen, utholdenheten og den allierte koalisjonen som vant krigen mot Hitler-Tyskland. Det er også vilje, kunnskap, vitenskap, utholdenhet og internasjonalt samarbeid som vil føre til sier mot koronaviruset.