Kronikk
Norges forsvarsevne – blir det norske folk ført bak lyset?
Norske forsvarstopper mener Norges forsvarsevne er betydelig, til tross for at mobiliseringshæren er nedlagt. Dette får den pensjonerte obersten Jan Egil Lyng til å reagere.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Aftenposten skriver 18. juli om «Generaloppgjør om Norges forsvarsevne»
Generalløytnant Ynge Odlo, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter sier til Dagens Næringsliv 8. juni at Norges egen forsvarsevne er betydelig, mens generalløytnanten Robert Mood sier at norske soldater i en krig ville vært tryggere i Ukraina enn i en krig hjemme i Norge.
Hva skal det norske folk tro på?
Ifølge Forsvarets årsrapport oppdatert i april i 2022, hadde Forsvaret i 2021 over 17.000 ansatte, drøyt 9000 vernepliktige. Av disse var 4551 inne til førstegangstjeneste i Hæren.
Den 28. april i år leverte Hårek Elvenes følgende spørsmål til forsvarsministeren:
«Hvor mange vernepliktige i førstegangstjeneste dimitteres årlig, og hvor mange av disse overføres deretter til mobiliseringsavdelinger, eksempelvis i Heimevernet eller andre avdelinger?»
Spørsmålet ble 2. mai i år besvart av forsvarsminister Bjørn Arild Gram slik:
«Når en soldat i førstegangstjenesten dimitteres, forlater soldaten produksjonsstrukturen og blir styrkedisponert i en stilling i Forsvarets organisasjon. Personellet disponeres i samme stilling som de har avtjent sin førstegangstjeneste i.»
Ingen mobiliseringshær
Hva betyr det at en soldat blir styrkedisponert i en stilling i Forsvarets organisasjon?
Som kjent er mobiliseringshæren nedlagt. Forsvarsministerens svar er egnet til å skape tro på at vi fortsatt har en hær med mobiliseringsavdelinger som kan aktiviseres ved behov. Det har vi ikke. Hvordan kan man da si at en soldat blir styrkedisponert i samme stilling som de har avtjent sin førstegangstjeneste i?
Generalløytnant Odlo sier videre til Dagens Næringsliv at man kan diskutere om størrelsen på Forsvaret er rett, men at det er relativt enkelt å skalere opp ved behov. Enten gjennom å øke volum på egne styrker, eller gjennom å motta og innlemme allierte styrker.
Å øke volum på egne styrker krever at vi i fredstid:
- Har organisert avdelinger som kan mobiliseres.
- Har personell som etter fullført førstegangstjeneste kan disponeres til disse avdelinger.
- Har lagret og vedlikeholdt materiell og ammunisjon som disse avdelinger trenger.
Jeg kjenner ikke situasjonen i alle forsvarsgrener, men jeg vet at de avdelinger som organiserte Hærens mobiliseringsavdelinger (personell og materiell), er nedlagt.
Mangel på materiell
Det gjør ikke saken bedre at vi allerede nå – i fredstid – opplever mangel på materiell, begrenset tilgang på ammunisjon til øvingsskyting og soldater som må ta med egne joggesko til førstegangstjeneste.
I en situasjon hvor vi har behov for å skaffe materiell til «oppskaleringsavdelinger», må vi regne med at også andre har det samme behovet. Da må vi konkurrere om leveranser med andre land og leveranser kan ta lang tid.
Les også: Hvite t-skjorter til soldatene
Hvor enkelt er det da å skalere opp Hæren ved behov?
Norges forsvarskonsept hviler i tillegg til et nasjonalt forsvar, på et alliert nettverk og Nato. Skal vi ta imot alliert hjelp, må vi i fredstid legge til rette for dette. Det vil si at vi må ha kontroll på havner og flyplasser for å være i stand til å ta imot allierte avdelinger også etter at en krig har brutt ut.
Har vi det? Meg bekjent ikke. Det betyr at om vi skal ha en troverdig kapasitet til å ta imot alliert hjelp, må den komme før en krig har brutt ut.
Forsvaret av Norge
Da vi etablerte forhåndslagring av materiell for en amerikansk Marine Amphibious Brigade i Trøndelag, var konseptet at avdelingene skulle flys inn til Ørland og Værnes.
Brigade 12 og Brigade 13 hadde etter mobilisering som oppgave å sørge for at disse flyplassene var i norske hender og kunne brukes til dette. Nå er begge disse brigadene borte.
En norsk brigade består av ca 5000 soldater og befal, og kjennetegnes normalt ved at den er sammensatt av avdelinger fra flere våpenarter, og at den derfor langt på vei kan operere selvstendig.
Mottak av en amerikansk marineinfanteribrigade var vesentlig for forsvaret av Norge og besto av 16.000 befal og menige med et antall fly som var større enn vårt eget luftforsvar.
I dag er Ørland blitt hovedflystasjon for våre F-35.
Hvor trygt er det når vi ikke har forsvar mot treffsikre missiler som både kan skytes ut fra ubåter ute i Atlanterhavet eller fra Murmansk-området?
Skrantende sikkerhetssituasjon
I 2019 la daværende forsvarssjef frem sin sitt Fagmilitære råd for regjeringen. Rådet inneholdt alternativene A til D for utvikling av Forsvaret, samt et null-alternativ.
Forsvarsjefen anbefalte alternativ A som det alternativ som best møter sikkerhetssituasjonen. Den politiske ledelse valgte alternativ D. Det billigste og svakeste. Det er stor forskjell på disse to alternativene.
I dag har vi ingen avdelinger som i ordets rette forstand, kan kalles en brigade. Alternativ A inneholdt blant annet to brigader samt en rekke fellesavdelinger og en kavaleribataljon (stridsgruppe) i Finnmark, samt fem undervannsbåter og åtte fregatter med helikopter til jakt på ubåter. For Heimevernet var det liten forskjell på alternativene. Alle alternativene inneholdt 52 F-35 jagerfly.
Les også: Seks måneder siden Russland sjokkerte verden
Generalløytnant Odlo var da alternativene ble utarbeidet, sjef for operasjonsavdelingen i forsvarsstaben. Det må være lov å anta at han var enig i valget av alternativ A som det alternativ som møter sikkerhetssituasjonen, og at alternativ D ikke gjør det.
Derfor er det underlig at han i 2022 kan si at et forsvar basert på det dårligste alternativet (alternativ D), har en betydelig nasjonal forsvarsevne, særlig når man vet at situasjonen i dag innenfor flere områder er dårligere enn det som ble beskrevet i alternativ D.
