Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I et innlegg den 28. mars mener major Johannes Kibsgaard fra Forsvarets stabsskole at svaret på Norges og Nordens utsatte strategiske stilling, konfrontert med et mer aggressivt og selvhevdende Russland, er at de nordiske land anskaffer atomvåpen.
Formålet er å avskrekke Russland fra å angripe noen av de nordiske land, og at det vil bidra til å øke sikkerheten i Norden. Hans begrunnelse er at vi ikke lenger kan stole på at vi, i et virkelig tilfelle, vil være beskyttet av USAs atomparaply.
Våpnene Kibsgaard mener at vi bør anskaffe er taktiske atomvåpen. Dette er våpen med en sprengkraft tilsvarende mellom ett tusen og femti tusen tonn TNT, mellom 1 og 50 KT.
Til sammenlikning hadde våpnene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki en sprengkraft på henholdsvis 10 og 21 KT.
En atombombe avgir kolossale mengder energi på svært kort tid. Omkring 35 prosent av energien frigjøres i form av lys og varme, 50 prosent i form av trykk og 15 prosent i form av radioaktiv stråling.
Energiutslippene har voldsomme skadevirkninger og kombinasjonen av dem gjør atombomben enda mer destruktiv. I Nagasaki ble alt tilintetgjort innenfor en radius av 1,6 kilometer.
Avhengig av hvordan bomben detoneres, vil det bli virvlet opp radioaktivt materiale som, spredt med vinden, vil kunne falle ned over store områder og utsette mennesker for dødelige stråledoser.
Kibsgaards forslag er dårlig, av fem grunner:
1. Antall atomvåpen i verden er tilstrekkelig til å utslette vår sivilisasjon, og kanskje også mennesket som art.
De har ødeleggende virkninger på liv og infrastruktur, på natur, flora og fauna, på forekomsten av kreft og på menneskers arveanlegg og så videre.
Bruken av dem er derfor ute av proporsjon med ethvert tenkelig politisk mål, og er derfor også uetisk og umoralsk. I stedet for å arbeide for å anskaffe atomvåpen, bør vi arbeide systematisk for deres utslettelse. Et viktig første skritt kunne være at Norge ratifiserte FNs forbudstrakrat mot atomvåpen.
2. Anskaffelse av atomvåpen vil være et brudd på ikkespredningsavtalen.
De diplomatiske og politiske omkostningene ved å bryte ikkespredningsavtalen vil være så store, og Russlands sannsynlige mottiltak i form av utplassering av taktiske våpen langs Norges og Finlands grenser så omfattende, at det vil føre til mindre sikkerhet, ikke mer.
Den internasjonale domstolen i Haag har uttalt at bruk av atomvåpen er å anse som ulovlig i henhold til krigens folkerett, humanitærretten. Årsaken er humanitærrettens grunnleggende prinsipper: Distinksjonsprinsippet, som innebærer at stridende skal kunne skille mellom militære og sivile mål, og proporsjonalitetsprinsippet, som betyr at det må være et rimelig forhold mellom militær gevinst og sivile kostnader og tap.
Det må velges stridsmidler og metoder som unngår unødig sivil lidelse og fører til færrest mulige sivile tap. Bruk av atomvåpen i bebodde områder er uforenlig med humanitærretten.
Anskaffelse av atomvåpen vil også være i strid med FNs forbudstraktat.
3. Vi skal jo ikke bruke atomvåpnene, de skal bare virke avskrekkende.
Problemet er at forestillingen om at atomvåpen avskrekker krig er grunnleggende falsk. Atomvåpen forhindrer ikke at atomvåpenstatene blir angrepet. Jom Kippur-krigen i 1973, da Syria og Egypt angrep atomvåpenstaten Israel er et eksempel.
Atomvåpnene forhindrer ikke at atomvåpenstater går til krig mot hverandre. Krigen mellom India og Pakistan i 1998 er et eksempel.
Avskrekking er en form for kommunikasjon. Skal den virke, forutsetter det at partene «sender på samme frekvens», at de er i stand til å lese hverandre korrekt.
Problemet i forholdet mellom Sovjetunionen og USA, og i dag mellom Russland og USA, er at partene i stor grad er ofre for hva Edward Said kalte «orientalisme».
De forholder seg ikke til hverandre, men til bilder de har skapt av hverandre. Faren for feilberegning og misforståelser som kan føre til utilsiktet atomkrig er derfor stor, særlig i krisesituasjoner hvor begge parter har våpen på høy beredskap.
Cuba-krisen i 1962 er et eksempel. Krustsjov feilberegnet virkningen av å utplassere atomvåpen på Cuba. Og hadde ikke USA hatt en klok president som John F. Kennedy ved roret, som motsto generalenes råd om å gå til angrep, og dertil følte ansvar for Krustsjovs prestisje ved å trekke tilbake amerikanske atomvåpen fra Tyrkia, ville det blitt atomkrig.
4. Kibsgaards ser faktisk for seg at våpnene kan og skal brukes.
Det er logikk i det. For dersom ikke russerne tror at det er en reell mulighet til at de nordiske land, i et virkelig tilfelle, faktisk vil bruke våpnene, så vil de jo ikke ha noen avskrekkende virkning.
For at vår trussel om bruk av atomvåpen skal være troverdig, må vi anse dem for å være hensiktsmessige, at de i en gitt situasjon vil øke sannsynligheten for å komme seirende ut av krigen, at de vil kompensere for vår underlegenhet i antall soldater og våpen.
Men dersom vi ønsker å bygge opp væpnede styrker som skal kunne kjempe etter at atomvåpen har vært tatt i bruk på slagmarken, vil styrkebehovet være større enn om vi ikke baserte oss på bruk av atomvåpen.
For et konsept for bruk av atomvåpen må forutsette at fienden gjengjelder med atomvåpen av minst samme omfang og nivå. Og den part som har de største konvensjonelle styrkene før utvekslingen av atomvåpen har funnet sted, vil antakelig være i en bedre situasjon enn før utvekslingen.
For Norge kommer det til at vi er et langstrakt land uten strategisk dybde. Bruk av et våpen på, eller i nærheten av, norsk territorium vil derfor gjøre store deler av landet ubeboelig i mange år. Heller ikke Finland og Sverige har strategisk dybde å snakke om, sammenliknet med Russland. Forestillingen om at de nordiske land, i et virkelig tilfelle, faktisk ville ta i bruk taktiske atomvåpen er derfor ikke troverdig.
5. Atomvåpen er dyre i anskaffelse og drift.
I Storbritannia går for eksempel rundt 20 prosent av forsvarsbudsjettet med til å opprettholde landets atomvåpen.
Nå er det riktignok ikke ubåtbaserte atomvåpen vi snakker om her, men om vi skulle anskaffe atomvåpen ville det uansett gjøre et betydelig innhugg i Forsvarets konvensjonelle styrkestruktur, som allerede i utgangspunktet er liten og har begrenset utholdenhet.
Det siste vi trenger nå er mer rasling med «atomsabelen», men tvert imot intensiv innsats for å gjenreise den kalde krigens rustningskontrollregime, som et første skritt i retning av å redusere antall atomvåpen i verden, med henblikk på etter hvert å avskaffe dem helt.
