Hva er en eksistensiell trussel?

Forsvarets forum har en debatt om atomvåpen og Russlands tolking av en eksistensiell trussel. Gunnar René Øie sier at Russland neppe vil «bruke atomvåpen til annet enn forsvar av sin egen eksistens» og han mener at «frykten for at Ukraina-krigen skal gli over i atomkrig [er] opphauset og overdrevet».

Han synes å mene at krigen i Ukraina gjelder territorium og ikke Russlands eksistens, mens Torgeir Fjærtoft sier at krigen for Russland «kan gradvis utvikle seg til et punkt der den oppleves som eksistensiell. Det punktet må vestlig politikk unngå med god margin.» Men leser man Vladimir Putins tale fra den 24. februar 2022 beskriver han allerede da den amerikanske politikken i Ukraina som en trussel mot den russiske «statens eksistens». For Russland handler krigen ikke egentlig om territorium: krigen beskrives som en «eksistensiell krig».

«Koreansk løsning»

Hvis krigen hadde vært et spørsmål om territorium, hadde det vært mye lettere å finne et kompromiss. Vi kunne ha søkt etter en «koreansk løsning» med et russisk Øst-Ukraina og et vestlig Vest-Ukraina, men Moskva har eksplisitt sagt at man aldri vil akseptere dette. For Russland er problemet at amerikanske våpensystemer nær den russiske grensen ville kunne bli til et vestlig brohode tett på Moskva. Russland vil forhindre dette for enhver pris. Man vil kort sagt ofre alt for å sikre et nøytralt Ukraina.

Minskavtalen 2015 ble fremforhandlet med tysk og fransk hjelp. Både Russland og Ukraina og ikke minst FNs sikkerhetsråd skrev under. Avtalen ville ha gitt oss et selvstendig, nøytralt Ukraina med autonomi for de russiskspråklige i Øst-Ukraina. Men det viste seg at nasjonalistene i Kyiv aldri hadde akseptert avtalen. De ville ha et rent «ukrainsk» Ukraina knyttet til Vesten. Oleksij Danilov, sekretær for Ukrainas nasjonale sikkerhetsråd fortalte AP i januar 2022 at «å oppfylle Minskavtalen ville bety en ødeleggelse av landet».

Vanskeligere med fredsavtaler

I juni 2022 sa Ukrainas tidligere president, Petro Porosjenko til Deutsche Welle at han aldri hadde hatt til hensikt å oppfylle Minskavtalen, men den hadde gitt Ukraina «verdifull tid». Han lot amerikanere og briter bygge opp Ukraina militært for å kunne gjenerobre Donetsk og Luhansk og siden Krim (besluttet den 25. mars 2021).

Man ville forhindre autonomi for det østlige Ukraina for enhver pris. Da tidligere kansleren Angela Merkel og den franske presidenten François Hollande ble spurt om Minskavtalen i 2022 bekreftet de at Ukraina hadde skrevet under avtalen for å «kjøpe seg tid». Avtalen var en internasjonal avtale som Ukraina var forpliktet til å etterkomme, men Ukraina nektet likefullt.

Kronikk

«Ukraina: Krigens uutholdelige letthet»

Dette har gjort enhver fredsavtale mye mer vanskelig. Vi kunne tidligere tenke oss noe av en «østerriksk løsning» for Ukraina med en internasjonal avtale om et nøytralt Ukraina, men etter at Minskavtalen ikke viste seg være verdt papiret det var skrevet på, var en skriftlig avtale ikke lenger nok for russerne. En kombinasjon av en «østerriksk løsning» (for en større del av Ukraina) og en «koreansk løsning» med et russisk Øst-Ukraina (Donetsk, Lugansk, Krim, Kherson og Zaporizzja) hadde vært mulig for et år siden, men ikke nå lenger. Russland vil utifra erfaringen si at Kyiv kan komme til å bryte avtalen og søke anslutning til Vesten.

Forskjellige oppfatninger

Russland mener nå at man for enhver pris må beseire Ukraina og beseire de vestlige styrker som kan komme til å gå inn i krigen. Moskva vil tvinge Vesten og Ukraina til å akseptere dels tap av områdene i øst og dels en «finlandsk løsning» for Ukraina for øvrig, der Russland setter vilkårene. Man vil for enhver pris nekte USA å etablere et brohode tett på Moskva. Vi kan si at det ikke finnes noen vestlig trussel mot Russland, men det er uinteressant hva vi måtte mene hvis Moskva har en annen oppfatning.

Det finnes generaler i Russland som mener at det østlige Ukraina egentlig tilhører Russland. Men Putin og det offisielle Russland hadde i 2014-15 akseptert Minskavtalen og Ukrainas territorielle integritet. Dette ble mer komplisert fra og med 2021, da det viste seg at Kyiv aldri ville akseptere avtalen. Det betyr ikke at Russland er interessert i å erobre Ukraina eller å erobre andre land. Men man vil nekte Vesten dels et militært nærvær i Ukraina og dels en offensiv kapasitet i Sentral-Europa av den samme grunnen som USA nektet Moskva å ha en slik kapasitet på Cuba i 1962. Russland ville med andre ord ha noe av en sentraleuropeisk «buffersone», som likner Norden under Den kalde krigen, kort sagt en «nordisk løsning».

Det er vanskelig å se for seg at vestlige ledere i dag vil akseptere en slik fredsløsning. I Moskva synes man å vente på at ammunisjonen på vestlig side vil ta slutt. Man håper kort sagt at den vestlige evnen til å produsere ammunisjon vil være begrenset og at Ukrainas tilgang til ammunisjon vil ta slutt før de ukrainske soldatene vil ta slutt. Men i Moskva finnes det en usikkerhet om de vestlige land vil sette inn enda mer avanserte våpen med vestlige styrker i ukrainske uniformer.

Uaktuelt med «vestlig seier»

Russland tidligere presidentrådgiveren Sergej Karaganov sier at å drive krigen på denne måten kan ta altfor lang tid. Altfor mange liv vil gå tapt. Han anbefaler i et par artikler å vurdere å sette inn atomvåpen, ikke på slagmarken i Ukraina, men i land som støtter opp om Kyiv, hvis Vesten ikke skjønner konsekvensen av sine handlinger.

Meninger

Vår støtte til Ukraina: hensikt versus risiko og prognose

USA vil neppe ofre Boston, sier han, hvis Russland vil ta ut, for eksempel, en militærbase i Polen, som støtter opp om styrkene i Ukraina. Hans argument er at dagens politikere mangler erfaringen fra Den kalde krigen. De mangler redsel for atomkrigen og preges av hybris. Karaganov sier at «troverdigheten for atomvåpenavskrekkingen må gjenopprettes».

Når vestlige politiker sier at krigen handler om gjenerobring av det russiske imperiet eller en gjenerobring av Ukraina, har man definert krigen som en krig om territorium, mens Russland sier at krigen handler om en «eksistensiell» trussel. Det er dette president Putin presiserte i sin tale da krigen begynte. Kanskje vil noen si at dette var «kun retorikk», og at Vesten kan fortsette å støtte opp om Ukraina militært uten konsekvenser.

For Karaganov synes eneste muligheten da være å kunne sette inn atomvåpen for å gjenopprette troverdigheten for den russiske avskrekkingen. I den russiske debatten finnes det flere som mener at Karaganov går for langt og at Russland må søke å unngå en slik eskalering. Kanskje har de grunn til å mene at den vestlige ammunisjonen vil ta slutt, men de vil neppe gi etter på sine krav. En vestlig «seier» kommer, ifølge Moskva, overhodet ikke på tale. Den russiske tenkningen kan uttrykkes i korthet: Royal Navys Portsmouth vil falle før Sevastopol. Northwood, London vil falle før Krim.