Farlige lettvintheter om risiko for atomkrig

Kan vi virkelig se bort fra risikoen for at krigen i Ukraina i verste fall kan bikke over kanten til avgrunnen, atomkrig? Ja, vi kan se bort fra det, mener sivilingeniør Gunnar René Øie i sitt innlegg i Forsvarets Forum 4. juni. Begge parter må selvsagt unngå misforståelser, noe han forutsetter snarere enn problematiserer.

Dette syn på atomkrigsrisiko målbæres nå av bred allianse av eksperter. De fleste av dem vil med dette argumentet ha mer offensiv vestlig militær støtte til Ukraina. Dessverre er deres avvisning av atomkrigsrisiko farlige lettvintheter.

Forholde oss til latens

For det første er problemstillingen feil. Eksistensen av atomvåpen vil uunngåelig innebære en risiko for at de kan bli brukt. Spørsmålet er derfor ikke om risikoen for atomkrig er liten, men hvordan vi kan sørge for at den forblir det. Når vi ikke kan vite sikkert, må vi forholde oss til latens.

Boikott av normal politisk kontakt med Russland øker risikoen for farlige misforståelser om motstanderens hensikter. Under økende vestlig press kan et isolert regime som styres av – og dyrker – fiendebilder, utvikle seg i retning av en form for undergangsstemning. Beslutningsprosesser blir da mindre rasjonelle. Vi har, som CIA dokumenterer, sett dette under sammenliknbare omstendigheter i første halvdel av 1980-årene.

Selv om erklærte atomvåpenstrategier påvirker handlingsvalg, er de ikke avgjørende. For det første svekkes strategiene av en grunnleggende selvmotsigelse, at atomvåpenrisikoen må være troverdig for å bli umulig. For det andre kan i en trengt situasjon beslutningsmyndigheten for mindre atomvåpen delegeres til generaler i felten, slik Sovjetunionen gjorde under Kuba-krisen. De kan få panikk i en trengt situasjon. For det tredje kan forhøyet beredskap, naturlig i en konfrontasjon, føre til at også den mentale barriere for bruk svekkes.

Psykologi, ikke strategi

Atomvåpen er galskap. Psykologi, ikke strategi, styrer skjebnesvangre veivalg. En krise, som den Russland nå befinner seg i, kan gradvis utvikle seg til et punkt der den oppleves som eksistensiell. Det punktet må vestlig politikk unngå med god margin.

Så lenge atomvåpen fins, må en rasjonell sikkerhetspolitikk forholde seg til at de utgjør et eskalasjonstak for militære operasjoner. Derfor må vestlig militær støtte til Ukraina være tilstrekkelig til å hindre at Russland får følelsen av å lykkes, noe som åpenbart er nødvendig for vestlig – og særlig europeisk sikkerhet. Men krigen må ikke bevege seg inn på russisk territorium – eller gi det russiske regimet en frykt for at de vakler.

Kronikk

Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen