Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av atomvåpen

For første gang på mange tiår snakkes det nå om en realistisk mulighet for bruk av atomvåpen i Europa. Dette er en utvikling som er drevet frem av det russiske angrepet på Ukraina, og derfor er det avgjørende å forstå hva som er russernes strategiske målsetninger og hva som ligger bak dem.

Denne kronikken har jeg hatt liggende i forskjellige versjoner i flere måneder, men jeg har ikke ønsket å publisere den før nå. Delvis fordi jeg langt ifra har vært sikker på argumentene mine, noe jeg fortsatt ikke er; fordi jeg har vært bekymret for å bli misforstått, spesielt av ukrainere; og fordi jeg mener vestlige beslutningstakere har tatt kloke beslutninger så langt.

Grunnen til at jeg nå velger å gå ut med dette er fordi jeg ser mange strever med å finne rasjonelle begrunnelser for russisk atferd, og fordi vi nærmer oss et punkt der en eskalering kan ha irreversible og katastrofale konsekvenser.

Denne kronikken gir derfor det alternativet for å tolke russiske handlinger som jeg mener er mest sannsynlig.

Om dumskap, ondskap og latskap

Utgangspunktet for min analyse er at dumskap, ondskap og galskap ikke er gode forklaringsmodeller. Når en tar til takke med slike beskrivelser har en gitt opp å analysere. Jeg mener at dette er merkelapper, der alle tre beskriver Kremls politikk det siste året på en god måte, men ikke forklaringer.

Det er Kremls persepsjon og resonnementer, som deretter leder frem til en gal, ond eller dum politikk, som er viktig å forstå. Med dette mener jeg også at det finnes en viss rasjonalitet i det som skjer, men at denne rasjonaliteten er betinget. Med andre ord, Putins handlinger oppfattes som irrasjonelle for oss, men det er fordi vi opererer med forskjellige former for rasjonalitet.

Før jeg går videre må jeg komme med en bemerkning. Når jeg skal forklare Kremls strategiske målsetninger i den videre analysen, må jeg forklare dette ut fra hvordan jeg forstår Kremls perspektiv. Det kan da høres ut som jeg forsvarer og unnskylder angrepskrigen mot Ukraina.

Det er ikke tilfellet – jeg mener selvfølgelig at den russiske invasjonen i 2022, og intervensjonen på Krim og i Donbas fra 2014, er dypt umoralsk og et eksempel på ulovlig internasjonal aggresjon.

Mener å forutse global konflikt

Jeg tror den den bakenforliggende motivasjonen for Kremls handlinger er en genuin frykt for Nato og en målsetning om å sikre russiske nasjonale interesser. Selvfølgelig er det også andre faktorer som spiller inn, for eksempel tanken om Russland som en naturlig stormakt, men den primære drivkraften bak er en tanke om sårbarhet.

Tidligere analyse fra Osflaten:

Hva ser vi etter tre uker med krig i Ukraina?

Kreml mener å kunne forutse at Russland og Nato vil ende opp i en konfrontasjon som vil ødelegge Russland, og at dette er uavhengig av om Nato har et ondsinnet ønske om å ødelegge Russland eller ikke. Det gjør konflikten i Ukraina til en global konflikt der ukrainerne selv dessverre er brikker i en større helhet.

Bakgrunnen for at jeg antar dette er at jeg ser det regimet som har makt i Kreml i dag som i stor grad «sovjetisk». For eksempel er Putin vokst opp, utdannet og hadde sine første formative år av karrieren sin i Sovjetunionen. Han var også en del av kjernen i det sovjetiske systemet gjennom sin tjeneste som KGB-offiser. Flere andre i regimets innerste krets har også denne bakgrunnen. Dette, tror jeg, gjør at han tenker og handler «sovjetisk».

Troen på å predikere fremtiden

I min oppfatning er en sovjetisk sikkerhetspolitisk tankegang preget av to faktorer: For det første eksisterer det en tanke om å kunne predikere fremtidige sikkerhetspolitiske situasjoner med mye større sikkerhet og presisjon enn det vi tror er mulig i Vesten.

Sovjetisk positivisme og tro på historisk determinisme har innflytelse på dagens regime. For eksempel understreker Gerasimov (sjefen for den russiske generalstaben) i sin famøse tale i 2013 at sikkerhetspolitikk som fagfelt har sin verdi i at den nettopp kan predikere fremtiden. Dette gjennomsyrer både tittel og innhold.

En vestlig akademiker som hadde påstått det samme ville blitt sterkt kritisert. I et slikt verdensbilde er det mye mindre som er tilfeldig og internasjonale hendelser er i mye større grad et resultat av design enn tilfeldigheter. Kreml ser derfor ikke på fargerevolusjonene i Øst-Europa og Midtøsten som spontane hendelser.

Troen på prediksjon fostrer paranoia og en tro på konspirasjoner. Et eksempel på hvor farlig denne paranoiaen kan være er den sovjetiske vurderingen av Nato-øvelsen «Able Archer» i 1983.

Øvelsen var ment å trene Nato-hovedkvarterer i å håndtere kjernefysisk eskalering og svare på et eventuelt sovjetisk angrep. I tillegg hadde Nato nettopp utplassert Pershing-II mellomdistanse-missiler i Tyskland, noe som Sovjetunionen antok gjorde dem i stand til å nå deres egne utskytningsramper i Sovjetunionen før egne missiler kunne avfyres. Dette, kombinert med en alvorlig etterretningsfeilvurdering, gjorde at de vurderte sterkt at Nato planla et overraskelsesangrep på Sovjetunionen med atomvåpen. Det gikk så langt at sovjetiske styrker iverksatte enkelte tiltak for å kunne gjennomføre et forkjøpsangrep med egne atomvåpen.

Ta styringen først

For det andre, og som en konsekvens av første faktor, er et sovjetisk syn på sikkerhetspolitikk preget av vurderinger rundt militær kapasitet, maktbalanse og «interessesfærer». Når du selv, og potensielle motstandere, kan forutse og styre utviklingen er det avgjørende å ta styringen selv før motstanderen tar innersvingen på deg. Moralske prinsipper blir underordnet når du mener du kan predikere et katastrofalt utfall for deg selv ved å følge dem. Et eksempel der denne troen på beregning av maktbalanse kommer til uttrykk er den russiske metoden for å analysere «styrkekorrelasjon» (COFM).

Meninger

Ny kald krig – med Norskekysten åpen?

Dette er en metode, basert på matematisk modellering, som forsøker å vurdere to motstanderes evne til å nå sine militære målsetninger ved å analysere en mengde faktorer. Dette benyttes både militært og på et generelt strategisk nivå.

Et annet eksempel som viser et russisk fokus på maktbalanse, er hvilke områder som prioriteres for høyteknologisk utvikling. Russerne er veldig bekymret for at et fremtidig fungerende amerikansk missilskjold vil forrykke den kjernefysiske terrorbalansen, og bruker derfor mye av sine begrensede ressurser på å utvikle leveringsmidler for atomvåpen som skal kunne unngå et slikt missilskjold.

Forsøk på å unngå atomkrig?

Eksempler på slike prosjekter er Avangard, et stridshode som benytter ekstrem høy hastighet; Burevestnik, et atomdrevet kryssermissil som med sin globale rekkevidde kan ramme USA fra uventede retninger; og Poseidon, en atomdrevet torpedo som kan penetrere missilskjoldet under havoverflaten. Det vil si at kjernefysisk terrorbalanse og atomkrig er en så stor bekymring for Kreml at de har brukt en stor andel av sitt potensiale for høyteknologisk utvikling på dette.

Jeg tror derfor at russerne gikk til angrep på Ukraina fordi de mener å ha «forutsett» at et Ukraina med Nato-medlemskap, sikkerhetsgarantier fra vestlige stormakter, eller en generell nær militær tilknytning til Vesten ville være uholdbart for russisk nasjonal sikkerhet. I en slik situasjon vil enhver konflikt med Ukraina, som Kreml ser på som svært sannsynlig, raskt kunne eskalere til storkrig med Nato og derfor atomkrig.

Med Nato-styrker så tett på russiske kjerneområder, både i Baltikum og sør for Moskva vil de ikke ha noe å «gå på» med konvensjonelle midler. Russland og sentrale russiske interesser ville med andre ord være umulig å forsvare. I Putins hode er denne krigen et forsøk på å unngå en slik situasjon og derfor også, på en forvridd måte, spare oss i Vesten for en atomkrig.

«Alle grafer pekte i feil retning»

Det store spørsmålet som da melder seg er: «Hvorfor nå?». Ukraina har jo vært langt unna et Nato-medlemskap. Her tror jeg Kreml vurderte at «styrkekorrelasjonen» mellom Russland og Ukraina i stadig større grad ville utviklet seg i russisk disfavør. Ukrainas militære styrking etter 2014, med Vestens hjelp, ville ha gjort en fremtidig russisk invasjon for å avverge et Nato-medlemskap en umulighet. I hvert fall innenfor en tidsramme som utelukker at Ukraina kunne dra Nato inn i krigen.

Utviklingen av russisk militær kapasitet, ukrainsk evne til forsvar og den ukrainske militære tilknytningen til Vesten gjorde at det var ingen forventning om forbedring av den russiske posisjonen – «alle grafer pekte i feil retning». Dette betyr implisitt at jeg er skeptisk til at Kreml undervurderte den ukrainske evnen til å gjøre motstand. Kanskje hadde de et håp om at viljen ville svikte. Jeg kommer tilbake til dette lenger ned.

Et annet viktig argument for at denne krigen har en sikkerhetspolitisk motivasjon er hva Putin faktisk har sagt. Kreml har i stor grad kommunisert to budskap. Det første er knyttet til militære og sikkerhetspolitiske betraktninger og har etter min mening vært til stede fra Putin tok makten. Dette budskapet baserer seg i stor grad på militær evne og maktbalanse, og kan reduseres til: «når Nato øker sin militære evne og trenger seg inn i den russiske interessesfæren, svekkes Russlands sikkerhet og presser Russland til å handle militært».

Motstand mot Natos utvidelse østover, et amerikansk missilskjold og vestlig bruk av offensiv militærmakt i Irak og Jugoslavia er konkrete eksempler på deler av dette budskapet. Det er primært rettet mot vestlige beslutningstakere og jeg mener Kreml i stor grad har kommunisert dette budskapet klart og tydelig. Selv om de fleste av oss ikke anerkjenner stormaktenes rett til interessesfærer, eller vil akseptere at trusler om krig skal være et virkemiddel i internasjonal politikk, har Putin truet med å gjøre det som skjer nå i relativt klare ord. For eksempel er det hevdet at:

«Citing an unidentified NATO source, the daily said Putin told his counterparts [at the NATO- summit in 2008] that in order to prevent Ukraine from joining the alliance, Russia was prepared to claim the eastern and southern parts of the country. «Ukraine will cease its existence as a state,» Putin purportedly said.»

Det andre budskapet er spesifikt knyttet til Ukraina. Putin har over lang tid gjentatt argumentet om at Ukraina er en unaturlig konstruksjon og derfor i mindre grad kan kalles en stat. Jeg innser at slike tanker har vært til stede hos Putin over lengre tid og sannsynligvis er genuine oppfatninger.

Ekstrem hatretorikk

Likevel mener jeg det er en forskjell mellom disse to budskapene. Budskapet om Ukraina som en ikke-stat, ukrainske nazister og et folkemord mot russere i Donbas har vært benyttet instrumentelt for å forberede de russiske væpnede styrker og det russiske samfunnet på krig, eller å øke deres «moral- politiske og psykologiske egenskaper» i sovjetisk sjargong.

Den økende intensiteten i dette budskapet, fra Putins essay i 2021, til den ekstreme hatretorikken rett før krigsutbruddet har primært vært rettet mot egen befolkning. Dette ble også observert i interne russiske dokumenter som RUSI hadde fått tilgang på:

Nyheter

Putin: Russland ser ikke på seg selv som Vestens fiende

«[T]he decision to ideologically mobilise the Russian public for war with the use of increasingly radicalising language was not a nationalistic response to events but was instead directed centrally and accompanied by practical, organizational steps to put Russia on a war footing.»

Denne propagandaen er kjennetegnet av enorme overdrivelser og til dels motstridende påstander, for eksempel at ukrainerne er et broderfolk, men likevel nazister som må bekjempes med alle midler.

Årsaken er at propagandaen er ment for en mer mottagelig russisk befolkning og fordi det russiske samfunnet preges av at mange enkeltaktører kaster seg på og vil prøve å formidle propaganda slik de tror makthaverne vil like. Det er dette som gjør den russiske propagandaen så åpenbart lite effektiv mot et vestlig publikum.

Kyiv kunne blitt tatt på få dager

Mye av argumentasjonen min hviler på en antagelse om at Kreml ikke startet krigen på bakgrunn av en katastrofal feilvurdering, men en oppfattelse av at dette var nødvendig på tross av konsekvensene.

For det første følger den innledende fasen et tradisjonelt mønster i russisk krigføring, der overraskelse, utnyttelse av den innledende fasen av krigen, og stor fremrykningshastighet er sentralt.

For det andre, hvis en aksepterer påstanden min om Kremls vektlegging av sikkerhetspolitisk prediksjon, var den innledende fasen et nødvendig sjansespill. En vurdering av «styrkekorrelasjonen» mellom tilgjengelige russiske styrker og det ukrainske militære potensialet gjorde det klart at et regimeskifte og kontroll over store deler av Ukraina kun kunne oppnås gjennom et overraskelsesangrep og en påfølgende kollaps i den ukrainske forsvarsevnen.

De betydelige områdene russiske styrker kontrollerer i dag, og spesielt umiddelbart etter invasjonen, hadde de uansett ikke klart å ta med en tradisjonell og metodisk fremgangsmåte. Fordi dette var et sjansespill aksepterte Kreml en mulighet for å mislykkes. Jeg tror vi også må ta inn over oss at det russiske angrepet kunne ha lyktes. Hvis de russiske agentsoldatene i Kyiv ikke hadde blitt nøytralisert av ukrainske sikkerhetstjenester, demningene langs Irpin ikke hadde blitt åpnet, og russiske styrker hadde klart å holde Hostomel-flyplassen kunne Kyiv ha blitt tatt på få dager.

Et mislykket sjansespill

Det er tre årsaker til at jeg tror den innledende fasen ikke viser en katastrofal russisk undervurdering av den ukrainske motstandsevnen, men heller et mislykket sjansespill.

For det første er nettopp vurderinger rundt militær kapasitet og «styrkekorrelasjon» sentralt i Kremls sikkerhetspolitiske vurderinger. Selv om den ukrainske hærens størrelse og evne til motstand, i stor grad som en konsekvens av krigen som startet i 2014, kom som en overraskelse på mange av oss i Vesten, tviler jeg sterkt på at dette ikke har vært kjent i Kreml.

For det andre virker det ikke som russiske styrker tok lett på oppgaven. Så langt jeg har oversikt over ble over 80 prosent av alle tilgjengelige hærstyrker, inkludert alle tilgjengelige enheter i fallskjermtroppene (VDV), marineinfanteriet og den militære etterretningstjenesten (GU), deployert i den opprinnelige invasjonshæren. Skulle russerne ha benyttet vesentlig større styrker måtte det ha vært innført generell mobilisering. I en slik situasjon ville Ukraina, med hjelp fra Nato, antas å kunne øke sitt militære potensiale minst tilsvarende det Russland kunne og Nato kunne ha innført mottiltak som sikkerhetsgarantier til Ukraina.

For det tredje så stoppet russiske styrker sin offensiv rundt Kyiv og Kharkiv allerede etter tre uker, etablerte defensive stillinger og flyttet tyngdepunktet for sin operasjon til Donbas. Dette indikerer at den innledende fasen var sett på som et sjansespill og en var forberedt på å måtte forandre de strategiske målsetningene hvis en mislyktes. I tillegg ga de fra seg store landområder i nord etter bare fem uker, noe som underbygger at dette var et mislykket sjansespill og at det heller ikke var snakk om en kollaps i forholdet mellom øverste politiske ledelse og det russiske militæret.

Et annet argument jeg mener det er verdt å ta med er at: hvis Putins underliggende motivasjon primært er imperialisme eller ekspansjonisme, hvorfor har han da satset så mye, kanskje til og med sitt eget regime, på denne krigen? Russisk økonomi går svært harde tider i møte og Russland er i stor grad politisk isolert. Ville det ikke være mer naturlig å ta begrensede områder uten å risikere alt? For eksempel konsolidere i Belarus og Kazakhstan, og ta resten av Donbas.

Hardere reaksjoner enn etter Krim

Selv om han kanskje har undervurdert konsekvensene noe, har han forventet at de ville bli drastiske. For eksempel har Russland opparbeidet seg en «krigskasse» for å håndtere sanksjoner og isolasjon, energimarkedet i Europa har sannsynligvis blitt manipulert over tid for å øke prisene, og propaganda og juridiske tiltak har vært forberedt for å kunne nøytralisere enhver opposisjon.

Det ble også etablert en hærreserve så sent som i 2021 (BARS), med en ambisjon om å rekruttere 100.000 reservister på kontrakt. Disse reservistene var en av kildene til militært personell som russiske styrker brukte for å prøve å erstatte tapene i den innledende fasen.

De økonomiske sanksjonene og politiske isolasjonen etter 2014 må ha medført at Kreml ville forvente vesentlige hardere reaksjoner denne gangen. I tillegg har Putin, etter at det har blitt åpenbart at hans «spesialoperasjon» i Ukraina har gått dårlig, hatt flere veier ut uten å tape troverdighet.

Nyheter

Ekspert: – Ukraina-krigen kan tapes i Nordsjøen

Den militære operasjonen har vært fremstilt som begrenset og knyttet til situasjonen i Donbas, og kunne derfor gitt en mulighet til å erklære seier på et mye tidligere tidspunkt. Krigen er neppe populær i Russland selv om mange russere ser på den som nødvendig. Likevel har Putin eskalert situasjonen når det har blitt nødvendig – sist eksemplifisert ved den delvise mobiliseringen. Det virker ikke som han søker etter utveier for å kunne avslutte krigen.

Hvis en aksepterer argumentasjonen over, har Kreml, ut fra et perspektiv der militærmakt er avgjørende, ment å kunne predikere en fremtidig situasjon som er sikkerhetspolitisk uholdbar for Russland.

I Putins øyne hadde et Ukraina med Nato-medlemskap eller sikkerhetsgarantier fra Vesten betydd en økt risiko for storkrig med Nato og derfor atomkrig. De iverksatte derfor invasjonen på tross av de alvorlige og forventede konsekvensene for Russland – en mulig langvarig krig, sanksjoner og politisk isolering. Det betyr at Kremls motivasjon for invasjonen ikke er opportunistisk som i «nå- har-vi-sjansen», eller «nå-eller-aldri», men «Nå! Før-det-er-for-sent».

Flere motargumenter

Det har blitt uttrykt en del motargumenter mot en slik tolkning av den russiske invasjonen. Det motargumentet som tidligere sådde mest tvil hos meg selv er at Kreml ikke hadde iverksatt mobilisering selv om krigen gikk dårlig. Spesielt når hovedårsaken til dette var mangel på personell.

En mobilisering ville vært den største og kanskje mest åpenbare kilden til å løse denne mangelen. Årsaken til den sene mobiliseringen var mest sannsynlig at den ville bli upopulær og ha store konsekvenser for regimet. En manglende mobilisering ville være vanskelig å forene med en russisk oppfatning av at krigen var en nødvendighet. Mobiliseringen, kombinert med annekteringen av deler av Ukraina, har igjen vist at Putin er oppfatter det som avgjørende å vinne denne krigen.

Et annet motargument som går igjen, er at «motivasjonen for krigen ikke kan være en reell frykt for Nato fordi styrker trekkes vekk fra grensene mot Nato-land». At grenseområdene ble tømt for landstyrker er bare delvis riktig.

61. og 336. marineinfanteribrigader (henholdsvis fra Kola og Kaliningrad) er, sammen med luftlandetroppene (VDV) en del av de russiske hurtigreaksjonsstyrkene og har en naturlig plass under en invasjon.

På Kola ble også taktiske bataljonsstridsgrupper (BTGer) fra 200. motoriserte infanteribrigade brukt i den innledende delen av invasjonen. Dette kan forklares med at den 200. er en prioritert avdeling når det gjelder utstyr og kontraktssoldater. Kola ble heller ikke ble tømt for landstyrker selv om disse BTGene ble sendt til Ukraina.

Brigadestrukturene ble igjen i garnisonene og styrker fra den 80. arktiske motoriserte infanteribrigade på Kola ble ikke sendt før i mai. Det står heller ikke Nato-styrker på den andre siden av grensen som utgjør en umiddelbar trussel på Kola. I Kaliningrad var både 18. motoriserte infanteridivisjon, med sine fire regimenter, og 7. selvstendige motoriserte infanteriregiment igjen i garnisonene sine når invasjonen startet.

De første BTGene fra disse formasjonene var sannsynligvis ikke på plass i Ukraina før i april. Med alle forbehold om hva en kan vite med utgangspunkt i åpne kilder er dette oppsiktsvekkende store styrker som faktisk ble holdt igjen på grensen mot Nato når russiske styrker deployerte en så stor andel av sine gripbare styrker til Ukraina. Det jeg har klart å finne ut er at også 6. Armé ble holdt igjen i sentrale deler av Russland, sannsynligvis som en strategisk reserve, og at avdelinger av lavere kvalitet helt øst i Russland heller ikke ble sendt (disse er også er på grensen mot et Nato-land).

Invasjon er en desperat handling

I tillegg ble kapabiliteter med vesentlig kampkraft, slik som elektronisk krigføringsavdelinger, kamphelikoptere, kampfly og luftvern, lite benyttet innledningsvis og er fortsatt i liten grad tatt i bruk selv om krigen har gått svært dårlig for russerne. Jeg tror årsaken er at disse kapabilitetene regnes som viktig ved en eventuell eskalering i konflikten med Nato. Uansett var invasjonen et sjansespill der det kunne forsvares å ta en høyere risiko opp mot Nato for å raskere lykkes i Ukraina. I min tolkning av Kremls motivasjon er invasjonen en desperat handling som ble igangsatt av nødvendighet og en midlertidig svekkelse opp mot Nato var en av mange uunngåelige konsekvenser.

Den strategiske øvelsen Vostok-2022, avholdt i det østlige militærdistrikt i september, har også blitt pekt på som en indikasjon på at det ikke finnes en frykt for Nato i Kreml. Da ville ikke en så stor styrke bli deployert til Øst-Russland. Det russiske forsvarsdepartementet har påstått at 50.000 tjenestegjørende deltok, men britiske myndigheter er skeptiske til dette og antar at tallet kun er 15.000. Dette tallet inkluderer også utenlandske soldater og tjenestegjørende fra andre deler av det russiske forsvaret enn bakkestyrkene. For eksempel har øvelsesscenarioet et maritimt preg der luft- og sjøstyrker er fremtredende. Med andre ord er mengden russiske hærsoldater som deltar i denne øvelsen sannsynligvis lav.

At øvelsen avholdes langt vekk fra grensene til Nato-land kan også benyttes som et argument for at de nettopp frykter en eskalering med Nato. Å starte en krig på hælen av en stor strategisk øvelse er nettopp hva russerne selv foretrekker. Uansett har Vostok-2022 primært en politisk hensikt. Ved å arrangere en felles øvelse med flere andre land, inkludert Kina og India, viser Russland at de ikke er totalt isolert internasjonalt.

Sverige og Finlands Nato-medlemskap

Mange har også pekt på at «Russlands invasjon av Ukraina har ført til at Sverige og Finland har søkt om Nato-medlemskap», og at dette «ikke tyder på at de egentlig er redde for Nato-utvidelser».

Hvis Kreml kunne forutsi at Sverige og Finland ville søke om Nato-medlemskap, er det problematisk å hevde at de ikke klarte å forutsi hvor samlet de eksisterende Nato-landene stod i starten av krigen. Det er selektiv bruk av argumentasjon og metodisk problematisk å påstå at de klarte å forutsi det ene, men ikke det andre. Enten trodde de Europa ville reagere sterkt, eller ikke.

Nyheter

Russland utgjør nå en mer alvorlig trussel for USA

Hvis de kunne forutsi svenske og finske Nato-søknader, må en regne med at de også kunne forutsi hvor samlet Nato-land har stått. I så fall må en også akseptere at Russland har invadert Ukraina på tross av de drastiske konsekvensene for Russland. Jeg tror reaksjonene fra Vesten var forventet i Kreml og at svenske og finske Nato-søknader ikke kom som en overraskelse.

Sverige og Finland har beveget seg tettere opp mot Nato etter annekteringen av Krim i 2014. Selv om de ikke har hatt formelle sikkerhetsgarantier som følger med et Nato-medlemskap, har de over lang tid knyttet sterke bånd både politisk og militært opp mot andre Nato-land. For Kreml har derfor Sverige og Finland blitt regnet som en del av Nato-blokken allerede. De nedtonede reaksjonene fra Kreml på de svenske og finske søknadene tyder på dette. Dette betyr at Kremls motivasjon for krigen i Ukraina må være av en slik art at de ville gjort det nesten uansett konsekvenser.

For Kreml er det militær evne som avgjør

En vanlig oppfatning er at Russland umulig kan oppfatte oss som en trussel da «vi ikke har noen interesse eller planer om å invadere Russland». «Det ville vært det rene vannvidd!». Jeg tror også Kreml ser på det som usannsynlig at Nato vil iverksette et overraskelsesangrep på Russland. Det de frykter, og de mener at de til en viss grad kan predikere, er at den utviklingen vi har hatt i Europa de siste tiårene, med Nato-utvidelser og fargerevolusjoner, vil kunne føre til en eskalering og konfrontasjon mellom Nato og Russland. I så fall vil det være avgjørende for Russland å kunne forsvare seg uansett om Nato i utgangspunktet ikke hadde en intensjon om å angripe Russland.

I Kremls perspektiv er det en blokks militære evne som er det mest avgjørende, ikke hvilke intensjoner de eventuelt sier de har. Vesten hadde ingen intensjon om å invadere Afghanistan og Irak i år 2000. Terrorangrepet 11. september 2001, utenfor irakisk og afghansk kontroll, startet en rekke hendelser som endte med en invasjon av begge land i løpet av noen få år. Når Kreml sier at de er bekymret for en fremtidig konflikt med Nato er det nettopp en slik utvikling de ser for seg.

Det vi også lett glemmer i Vesten er at vi er økonomisk, politisk, kulturelt, og ikke minst militært den største makten på kloden. Denne makten benyttes ikke alltid defensivt, men har vært benyttet til å fremme våre verdier i for eksempel Irak. Kreml, som har andre verdier enn oss, har sett at deres kjernefysiske avskrekkingsevne, selvfølgelig effektiv på mange måter, ikke har evnet å avskrekke andre trusler som Nato-utvidelser og fargerevolusjoner.

Strategiske målsetninger

Etter flere omveier for å forklare bakgrunnen for Russlands strategiske målsetninger, har turen kommet til å presentere dem. På et grunnleggende nivå handler denne krigen om å «avnazifisere» og «avmilitarisere» Ukraina, men da i en mer overført betydning. Hvis en tar bort den perverterte og absurde meningen som er en effekt av propagandaen, betyr «avnazifisering» å fjerne alle anti-russiske elementer og «avmilitarisering» at Ukraina ikke lenger skal være en militær trussel. Det siste betyr i praksis å gjøre Ukraina forsvarsløs mot russisk militærmakt.

Jeg tror de russiske strategiske målsetningene har skiftet i tre distinkte faser:

1. Innledningsvis var målsetningen å ta Kyiv og installere et nytt russisk-vennlig regime. Det betyr ikke nødvendigvis at Kreml ønsket å okkupere eller annektere deler av Ukraina, men å sikre seg innflytelse.

2. De strategiske målsetningene i den andre fasen var fokusert mot Donbas, men ikke primært mot territoriet i seg selv. Jeg tror målsetningen var å omringe og ødelegge de relativt store ukrainske styrkene som var konsentrert der. Deretter ville dette åpne for nye målsetninger med høyere ambisjon.

3. Den tredje fasen, som vi er inne i nå, handler om å ødelegge Ukraina som en regional stormakt. Ved å ødelegge viktig infrastruktur og industri, skape politisk kaos, og ta kontroll over økonomisk og demografisk viktige områder vil Russland kunne kvele det ukrainske potensialet til å kunne motstå russisk innflytelse.

For eksempel har jeg helt fra starten av krigen stusset over hvorfor russerne har prioritert Odessa-området så sterkt. Ved å krysse Dnipro og gå mot Odessa og dermed spre egne styrker, istedenfor å angripe mot nord og sette ukrainske styrker under press, har Kreml gjort dem svært sårbare. Dette ser vi i Kherson i dag. Årsaken er sannsynligvis å hindre Ukraina tilgang til Svartehavet. Dette vil blant annet gjøre dem ute av stand til å eksportere produkter sjøveien og de mister tilgang til de ressursene som finnes i ukrainsk økonomisk sone.

Selv om de to siste målsetningene er begrensede i forhold til den første, er det ikke nødvendigvis slik at Kreml har gitt opp den opprinnelige målsetningen.

Konsekvensene

Hvorfor er det viktig å få frem denne alternative tolkningen av Kremls motivasjon for å gå til krig? Forskjellen i hvordan vi bør handle er ikke stor om det er det ene eller andre alternativet som er riktig. Jeg tror likevel at ved enkelte korsveier vil en feiloppfatning av Kremls bakenforliggende motivasjon føre til at vi ender opp med en helt annen respons på våre aksjoner enn det vi forutså. I en verden med atomvåpen vil dette kunne ha irreversible og katastrofale konsekvenser.

Mange mener situasjonen i Europa i dag ligner på 1939, der Putin har tatt Hitlers plass som en hasardiøs ekspansjonist. Ut fra min argumentasjon har dagens situasjon mye til felles med situasjonen i Europa før krigsutbruddet i 1914. Selv om det ofte ikke er spesielt fruktbart å gjøre historiske sammenligninger, er det uansett sikkert at atomvåpen ikke eksisterte hverken i 1914 eller 1939. Derfor er det den europeiske perioden etter 1949 (den første sovjetiske prøvesprengningen) som kan lære oss mest om den perioden vi nå er på vei inn i. Min vurdering er at amerikanske og Natos beslutningstakere har tatt dette inn over seg.

På vei inn i en ekstremt farlig periode

Hvis jeg har rett i mine argumenter betyr det at vi er på vei inn i en ekstremt farlig periode.

Min personlige mening er at vi bør holde fast på to grunnleggende målsetninger: (1) redde så mye som mulig av den ukrainske nasjonen, helst alt, og (2) unngå atomkrig. Det betyr at må være svært realistiske på hva som er mulig. Jeg tror Kreml mener å ha predikert at Vestens utvidelse østover gjør det umulig å kunne forsvare Russland. De satte i gang et sjansespill for stoppe denne utviklingen, men sjansespillet feilet og nå står Russland i en katastrofalt dårlig situasjon.

Det finnes ingen åpenbare veier ut av denne situasjonen i Putins verdensbilde. Hverken en seier eller et tap i Ukraina vil forandre dette. Jeg tror heller ikke det finnes en realistisk diplomatisk løsning på denne situasjonen. Avstanden mellom det Kreml ser som nødvendig, og det Ukraina og Nato er villig til å gi er altfor stor. Dessverre vil alle diplomatiske overenskomster Kreml går med på sannsynligvis være midlertidige og designet for å gi Russland en strategisk fordel.

Kina vil heller ikke kunne stoppe krigen fordi Kina ikke kan tilby det som Kreml ser som nødvendig. I begynnelsen av krigen så jeg på en isolert Putin som ble utsatt for et palasskupp, og med en påfølgende tilbaketrekning fra Ukraina, som et mulig scenario som ville redusere den faren vi nå står ovenfor. Det ble raskt klart at dette var ønsketenkning. Det betyr at alle mulige utfall jeg klarer å se videre inneholder enorme risikoer for Europa. Den eneste muligheten er «å fortsette å spille spillet med de kortene vi har fått tildelt». På mange måter det samme Vesten gjorde gjennom den kalde krigen.

Putin bløffer nok ikke

Dette betyr også at Putin sannsynligvis ikke bløffer om bruk av atomvåpen. Tvert imot prøver han desperat å advare Vesten før han, i sitt eget perspektiv, blir nødt til å bruke dem. På samme måte som han har advart mot innblanding i Ukraina i godt over ti år, advarer han nå om hva han er villig til å gjøre hvis han mener det er nødvendig. Jeg vet ikke hvor Kremls røde linje går. Det er helt riktig som mange har påpekt at også bruk av et enkelt atomvåpen vil medføre store politiske konsekvenser for det russiske regimet.

I tillegg har de fortsatt mange eskaleringssteg igjen før jeg tror bruk av atomvåpen blir aktuelt. Men at Kreml nå forbereder seg på en slik eventualitet er jeg rimelig sikker på. Når vi nærmer oss et punkt der bruk av atomvåpen blir aktuelt vil det sannsynligvis ikke bli gitt sterkere og tydeligere advarsler. På samme måte som selve invasjonen, vil også operasjonen med å benytte et atomvåpen bli beskyttet av hemmelighold og villedning.

Jeg tror heller ikke et kjernefysisk angrep vil bli gjennomført med et stridshode med liten sprengkraft. De mest opplagte leveringsmidlene, Iskandr-M og Kinzhal, har en sprengkraft på 5-200 kT ifølge åpne kilder. Dette er taktiske leveringsmidler som russerne nettopp har designet for å kunne penetrere gjennom et luftvernsystem med rimelig høy grad av sikkerhet. Til sammenligning hadde atombombene som ble sluppet over Japan i 1945 en sprengkraft på 15-20 kT.

Atomvåpentabuet kan brytes

Russisk bruk av atomvåpen bør, og vil mest sannsynlig, bli besvart med et substansielt militært svar fra Nato. I en slik situasjon er tabuet mot bruk av atomvåpen blitt brutt. Et tabu som har eksistert siden 1945. Da beveger vi oss inn i en verden med særdeles skremmende logikk og som vi ikke har noen erfaring med å håndtere. Hvis Nato ikke svarer på en slik hendelse med tilstrekkelig kraft, vil dette kunne indusere mer bruk av atomvåpen ved at Kreml lykkes med kjernefysisk utpressing. Hvordan et slikt svar bør se ut har jeg ikke et godt svar på.

Faren er selvfølgelig at et svar vil eskalere fremfor å de-eskalere situasjonen. Moderne stealth- og missilteknologi, kombinert med et svært asymmetrisk styrkeforhold mellom Nato og Russland, vil øke denne faren ytterligere. I tillegg mangler vi mange av krisehåndteringsverktøyene fra den kalde krigen. Et begrenset svar kan i verste fall tolkes som et større forkjøpsangrep.

Det er nok mer usannsynlig enn sannsynlig at vi ender opp i en situasjon der atomvåpen brukes i krig for første gang siden 1945. Likevel vil jeg understreke at uttalelser om at det er «liten sannsynlighet for bruk av atomvåpen» er ekstremt alarmerende, selv om de kanskje er ment beroligende.