Ny kald krig – med Norskekysten åpen?

Det russiske angrepet på Ukraina har aktualisert debatten om vårt nasjonale, militære forsvar. Vår lange kyst har de siste 20-30 årene ligget praktisk talt uten dedikert kystforsvar, og kysten ligger praktisk talt åpen. Forsvaret tilgodesees med økte bevilgninger i det nylig fremlagte statsbudsjettet, og nå er det opp til politikerne – og de fagmilitære – å satse på et dedikert kystforsvar.

Mens vi under den forrige kalde krigen kunne stole på mer enn 30.000 mobiliseringspliktige soldater, befal og offiserer i Kystartilleriet (KA), har fedrelandet det siste tiåret vært uten dette våpenet, som dekket kysten fra Tromsø i nord til svenskegrensen i sørøst. Under den forrige kalde krigen samvirket KA med Marinens fartøyer – spesielt MTB’ene – og i dag må Marinen klare seg alene. KA samarbeidet også med lokalt heimevern (HV), som rykket inn og sikret fortene under en mobilisering. Etter hvert som kystartilleristene kom på plass, ble lokalt HV benyttet i forsvaret av fortenes forterreng, og sammen med for eksempel lokalt sjøheimevern, representerte dette lokal kunnskap og kjennskap til stor nytte i forsvaret av stridsmidlene – kanoner, minefelt og torpedoanlegg.

Politisk enighet?

Det synes å være bred politisk enighet om at Forsvaret raskt må tilføres midler slik at de har nødvendig ammunisjon, utstyr og våpen. Også på venstresiden av det norske, politiske landskapet, ser stadig flere nytten av vårt medlemskap i Nato.

Ett er å gi våre soldater nødvendige våpen, ammunisjon og utsyr, noe annet er å se på strukturen i dagens militære forsvar. Forskerne ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) har tidligere i år sett på rammefaktorer, balansen mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi, og nye muligheter. I analysen skisserer de hvordan det er mulig å balansere disse faktorene bedre.

Konklusjonen er tydelig: Det er ikke balanse mellom oppgaver og struktur i dagens Forsvar, og det er kun en skjør balanse mellom struktur og økonomi.

Vår rikdom er langs kysten og i havet

Norges sikkerhet er uløselig knyttet til det maritime, og vi henter store deler av vår rikdom på og i havet. Dagens situasjon viser hvor avhengig vi er av for eksempel fisk fra havet, og stabile olje- og gass-leveranser. Vi er avhengig av stabilitet i våre nærområder. Samtidig er Nord-Atlanteren et av de områdene hvor økende rivaliseringen mellom stormaktene gjør seg gjeldende. og et spenningsfelt mellom vesten og et stadig mer uforutsigbart Russland. I dette «bildet» blir den lange kysten selve livsnerven vår – og vestlandskysten er en sentral del av denne «nerven».

Nyheter

Orion-fly og kystvaktskip i patrulje ved Osebergfeltet

Ny kald krig - med kysten åpen?

Mange spør seg om vi nå er på vei inn i en ny, kald krig. Noen av oss husker den forrige – hvor vi iallfall satset på et godt utbygget kystforsvar – for å sikre blant annet forsyningslinjene langs Europas lengste kyst – med fort og anlegg ved innløpet til de viktigste kystbyene våre. De gamle stridsanleggene dekket kysten vår med nesten 50 anlegg. En tredjedel av disse anleggene var under den kaldeste delen av den kalde krigen fredsoppsatt med personell på 30 minutters beredskap, som innebar at skarp ild skulle kunne gis innen 30 min. Minimum halve besetningen skulle bemanne kanoner, torpedoer og miner - samt nærforsvar og luftvern – og være stridsklare.

Det var disse anleggene – ved innløpene til viktige norske havnebyer – som skulle ta den første støyten ved en eventuell invasjon. KAs anlegg skulle hindre fiendtlig landgang, og sikre Norges viktigste byer og havner. KA var en av pilarene i invasjonsforsvaret. Områdene nord og øst for Tromsø, i Malangen, i Vestfjorden, Trøndelag, langs vestlandskysten og Oslofjorden ble i flere forsvarskommisjoner betegnet som avgjørende områder for forsvarskampen i Norge.

Kystjegerkommandoen (KJK), som på et vis skulle «erstatte» KA, er i dag en liten avdeling på Trondenes ved Harstad - med særdeles dyktige soldater og offiserer – mange med lang og dyrkjøpt krigserfaring fra Afghanistan. Avdelingen, som ble etablert og planlagt utvidet til èn eller helst to luft-, sjø- og land-mobile bataljoner – hver på 500-600 soldater – teller i dag, 20 år etter, vel hundre soldater, befal og offiserer. Det sier seg selv at disse ikke kan erstatte en mobiliseringsstyrke med rundt 30.000 offiserer, befal og soldater under den forrige, kalde krigen.

Meninger

Sjøforsvaret, hva nå?

Norge sitter med «hendene i fanget».

Land som Polen, Romania og USA, investerer nå i mobilt missilforsvar – blant annet med Kongsberg-produserte Naval Strike Missiler (NSM). Sist ute er Australia, som nå ruster opp sitt mobile kystforsvar med NSM.

Nå er tiden inne for dagens politikere og eventuelle forsvarskommisjoner, å se på hele den norske forsvarsstrukturen – og spesielt hva som trengs for å forsvare den livsviktige kysten vår. Starten bør være å bygge ut KJK til minst èn bataljon – med luft-, sjø- og landmobilitet, og forhåndslagring av våpen, missiler og utstyr i tilknytning til eksisterende militære anlegg langs kysten – fra nord til sør – og deretter planlegge en videre utbygging til nok en bataljon.