Vår støtte til Ukraina: hensikt versus risiko og prognose

Atomvåpenrisiko valgte sivilingeniør Gunnar René Øie bort å drøfte fordi han ville sette søkelys på hvordan vi kan hjelpe Ukraina å vinne. Men han mener vestlig kommunikasjon med Russland er tilstrekkelig til å hindre at krigen i Ukraina ender i atomkrig. Dessuten er den beste vestlige strategi mot atomvåpenrisiko å sørge for at Ukraina vinner. Slik leser jeg hans tilsvar til meg av 15. juni 2023.

Det han skisserer, er et best mulig forløp som vi alle ønsker. Det jeg derimot er opptatt av, er risikoen for at det vi ønsker, likevel ikke skjer. Atomkrig er langt fra den eneste risiko. Det er for eksempel tenkelig at Russland, om krigen drar ut, får en form for overtak, og dermed en følelse av å lykkes. Det kan friste til å prøve press og i verste fall angrep andre steder. Det er vel denne risikoen Øie er særlig opptatt av, og det med god grunn.

Må vokte oss for å forenkle verden

Presidentvalget i USA kan føre til at USA trekker seg fra støtten til Ukraina med store konsekvenser for Ukraina og Europa. Dessuten kan konflikter mellom Tyskland og Ukraina oppstå. Ifølge Washington Post viser lekkede amerikanske etterretningsrapporter at den ukrainske forsvarssjefen sto bak sprengningen av gassrørledningen Nord Stream mellom Russland og Tyskland. Den tyske regjeringens støtte til Ukraina vil i så fall møte sterk motstand særlig i tysk næringsliv og fagbevegelse. Endrer Tyskland sin støtte, vil resten av EU ventelig følge etter.

Kronikk

«Ukraina: Krigens uutholdelige letthet»

Selv med de beste hensikter kan politikk få utilsiktede virkninger. Det er Øie og hans meningsfeller sikkert også bekymret for. Derfor må vi vokte oss for å forenkle verden. Vestlig utenrikspolitikk har går galt nærmest hver gang fordi analysen ikke holder. Det må vi forebygge denne gangen. Et opplyst ordskifte som dette bidrar til bedre forståelse av problemer og utvider handlingsrom for løsninger. Gjennom bedre lagspill oppnår vi mer tilsiktede og mindre utilsiktede virkninger.

Selv om militær støtte til Ukraina og styrking av Forsvaret åpenbart er nødvendig, trenger vi også en motvekt mot en voksende militarisering av vår tankegang om forholdet til Russland. Utenriks- og sikkerhetspolitiske vurderinger må aldri bli endimensjonale. Ingen av partene har noe alternativ til sameksistens. For oss vil russerne fortsatt være der, det samme må Kreml innse at ukrainerne og vi i Vesten vil. På et tidspunkt må forholdene normaliseres.

Ingen krystallkule

Forhandlinger kan får slutt på krigen i Ukraina i tre faser: først krisehåndtering, så prinsipper for sameksistens. Til slutt må Vesten avvikle sanksjoner som motytelse for konstruktiv medvirkning i politiske løsninger. Slik kan forhandlinger også forebygge en farlig etterkrigstid.

Ingen av oss har en krystallkule. Det denne diskusjonen derfor egentlig dreier seg om, er kalibrering av risiko og prognose. En nøktern prognose er at krig alltid ender galt – for alle parter. Bare politiske løsninger i felles interesse er egentlig realistiske.

Norsk utenrikspolitikk må våge å ta noen sjanser for å komme dit vi bør være – i forhandlinger med Russland. Det eneste som helt sikkert ikke lykkes, er det ingen forsøker. Det fins et handlingsrom som ingen ennå ser.

Nyheter

Norge øremerker midler til atomsikkerhet i Ukraina