Overlevende etter nazistenes beleiring av Leningrad fordømmer Russlands krig i Ukraina

Denne saken er publisert med tillatelse fra Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL).

Anna Klementjeva (90) har førstehåndskjennskap til hva krig er. Som født i Leningrad – nå St. Petersburg – ble hun evakuert til Jaroslavl med klassekameratene sine idet tyske tropper nærmet seg etter Sovjet-invasjonen sommeren 1941. Hun ble imidlertid alvorlig syk og sendt tilbake til hjembyen september samme år.

– Den 8. september 1941 ble toget vårt angrepet av to fascist-bombefly. Toget vårt viste seg å være det siste som ankom Leningrad. Sirkelen var sluttet, og blokaden hadde begynt, skriver hun i et brev til Radio Free Europe (RFE) fra hjemmet sitt i Spania.

Les også: Russland har sambandsproblemer i Ukraina

– Krigen gjorde meg foreldreløs, skriver Klementjeva til RFE.

Moren og søsteren hennes ble drept da de forsøkte å forlate byen på den såkalte Livsveien over innsjøen Ladoga, da lastebilen de satt i ble truffet av en tysk bombe. Faren var innkalt til militærtjeneste for å forsvare byen, og ble drept i sitt først slag.

– De er døde, alle sammen. Men jeg er i live. Og, i større grad enn de fleste har jeg rett – og det er min plikt overfor dem – til å heve stemmen mot krig, skriver hun.

Dødstall antagelig høyere

Klementjeva er en av flere overlevende etter den 900 dager lange beleiringen av Leningrad, som medførte at 900.000 sivile liv gikk tapt, som har gått ut mot Russlands krig mot Ukraina. Siden russiske styrker begynte en totalinvasjon den 24. februar, har de beleiret ukrainske byer og bombet sivile mål, inkludert skoler, teatre, leilighetsblokker og shoppingsentre. Selv om FN har registrert om lag tusen døde, mener de at det reelle dødstallet antagelig er mye høyere.

Den ukrainske regjeringen har sagt at minst 2300 personer er blitt drept i den beleirede havnen i Mariupol alene, hvor titusenvis av andre sitter fast uten grunnleggende nødvendigheter som vann, mat og drivstoff. Sivile områder i flere andre store og små byer i mesteparten av landet er hardt rammet.

– Borgere av Russland, på hvilken måte er blokaden deres av Mariupol forskjellig fra blokaden av Leningrad under annen verdenskrig? Vi kommer ikke til å glemme noen av dem som ble berøvet livet av okkupantene, spurte ukrainske president Volodymyr Zelenskyj i en tale den 17. mars.

Analyse: Invasjonen av Ukraina kan bety slutten for Putin

En overlevende etter Leningrad-blokaden, Marharita Morozova (87), har de siste seks tiårene bodd i den nordøstlige ukrainske byen Kharkiv, landets andre største, som har opplevd tungt bombardement gjennom krigen.

– Jeg kunne aldri forestilt meg at en ny krig ville begynne i min høye alder. I mine verste mareritt kunne jeg ikke forestilt meg at slike massakrer ville blitt gjentatt, sa hun til Reuters i et videointervju 20. mars.

Protesterer mot krigen

Som født i Leningrad i april 1941, var Ljudmila Vasiljeva omtrent fem måneder gammel da beleiringen begynte. Mer enn 80 år senere har hun blitt arrestert av politiet for å demonstrere mot krigen tre ganger siden den begynte, den første gangen den 25. februar.

– Da de arresterte meg, ba de om å få passet mitt, og jeg sa: «Sjekk når og hvor jeg ble født.» De tok en titt og ble litt engstelige. Senere kjørte de meg hjem i deres egen bil, og ble til og med inn på en liten visitt. Neste dag sa de til meg at jeg aldri hadde blitt arrestert, og at de bare tilbød meg skyss hjem. Som om ingenting hadde hendt, sier hun.

Vasiljeva ble arrestert igjen den 27. februar, sammen med sine voksne barnebarn, en mann og en kvinne. Da politiet igjen tilbød å løslate henne, nektet hun å dra uten barnebarna sine. Til slutt fikk det kvinnelige barnebarnet – som siden har forlatt Russland, i likhet med tusenvis av stort sett yngre folk som er rystet over krigen i Ukraina og bekymret for fremtiden idet Kreml strammer grepet om dissidenter og økonomien rammes av sanksjoner på grunn av invasjonen – lov til å dra hjem med henne.

Vasiljeva ble anholdt en tredje gang den 6. mars, men etter en samtale med politibetjentene ble hun løslatt uten å bli tatt med til en politistasjon, og hun kom seg hjem selv med t-banen.

Hun fortalte til RFE/RL at hun har for vane å «opplyse folk sett med perspektivene fremskreden alder gir», politiet inkludert.

Meninger

Kan Putin ty til atomvåpen?

– Jeg sa til dem hele tiden: Ikke gjennomfør kriminelle ordrer. Det fritar deg ikke fra ansvar», sier Vasiljeva.

Da politiet ba henne signere arrestasjonsrapporten sin, nektet hun.

– Jeg kommer ikke til å signere noe eller skrive ned noen forklaring. Dette er min by. Jeg har levd hele livet mitt her – og så er jeg nødt til å spørre dere om hvor jeg kan gå? husker hun at hun sa til dem.

Skulle aldri skje igjen

Vera Somina (83) har også bodd hele livet i St. Petersburg.

– Jeg overlevde krigen og blokaden som lite barn, og jeg var sikker på at noe lignende aldri kom til å skje igjen. Min generasjon måtte gå gjennom det, men nå ser det ut til at slik grusomheter er mulig for generasjonene til barna og barnebarna mine, sier hun til RFE.

Selv om hun bor i Spania, følger Klementjeva hendelsene i Russland nøye, og ser på russisk statlig fjernsyn.

– Når jeg ser alle ansiktene fylt med hat på fjernsynet vårt, og når jeg hører slagordet «Vi kan gjøre det igjen», forstår jeg med gru hvor levende fascismens virus er. Vi nedkjempet det, men vi ble infisert selv», skriver hun, og refererer til et Kreml-slagord som går ut på at den russiske hæren kan rulle gjennom Europa og nedkjempe fienden der, som Den røde armé gjorde under andre verdenskrig.

– Ja, de gjør det igjen, fortsetter hun.

– Krigen har begynt, og jeg forbanner dem som startet den. Og jeg vet hvordan det kommer til å ende. En og annen jente som nå er ni år gammel kommer til å gjenta ordene mine når hun er 90: Måtte de dømmes til helvete. Nei, de er allerede dømt til helvete.

Skrevet av Robert Coalson, basert på rapportering fra Russland av RFE/RLs North.Realities. Current Time bidro til denne saken. Oversatt fra engelsk av Sian O'Hara. Opphavsrett ©2022 RFE/RL, Inc.