Meninger
Aldri mer 9. april?
Historien gjentar seg aldri helt, men likhetene kan være påfallende.
INVASJON: Foto fra da Oscarsborg festning i Oslofjorden ble bombet av tyske fly under invasjonen av Norge 9. april 1940.
Foto: Scanpix
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Noen ganger stopper man opp og tenker at dette har jeg sett eller opplevd før. Nylig fikk jeg en slik opplevelse da jeg leste Morten Svinndals «Kommandanten»; historien om oberst Birger Eriksen og senkningen av «Blücher» 9. april 1940.
Følelsen ble så sterk at jeg avtalte et frokost-seminar med forfatteren. Sammen med inviterte gjester diskuterte vi oss gjennom situasjonen den gang for 85 år siden, og nå.
Tidlig i mars 1940 stod den tyske marinesjefen, storadmiral Erich Raeder, overfor Adolf Hitler og presenterte kampanjeplanen for angrepet på Norge.
Krig i Europa
Admiralen erkjente at operasjon Weserübung Nord var svært risikofylt og i strid med alle sjøkrigens regler, men viste samtidig til krigserfaringer om at operasjoner som fraviker militær doktrine ofte har lyktes, gitt at man oppnår overraskelse.
Som kontekst hadde Tyskland annektert Østerrike to år tidligere, invadert Tsjekkia et år før, og nokså nylig angrepet Polen. Den gang som nå var det krig i Europa.
Jeg vet ikke hvilke råd russiske generaler ga til sin president før angrepet på Ukraina 24. februar 2022, men antakelig var de på linje med hva den tyske marinesjefen hadde tilrådd Hitler 9. mars 1940.
Fra sin egen VIP-losje observerte president Putin militærmaktens strategiske øvelse i 2020, og rett under satt mine attachékollegaer og jeg. Antakelig lot han seg imponere av den vel innøvde forestillingen. Med overraskelse, hurtighet og moderne konsepter skulle Kyiv sikres og Ukraina beseires.
Tvunget over til plan B
Hverken Hitler eller Putin lykkes med sine foretrukne planer; å ta kontroll på norske henholdsvis ukrainske myndigheter allerede i åpningstimene. Oberst Birger Eriksen stanset tyskerne i Oslofjorden, og en hurtig sammenrasket ukrainsk styrke stanset russerne nord for Kyiv.
Begge ledere ble tvunget over til plan B – en mer omstendelig kamp om territorium mot forsvarere som hadde sine styresmakter i behold. Men likhetene stopper ikke her.
Under første verdenskrig lå den tyske marinen innelåst i Østersjøen. Gjennom å tilegne seg norskekysten i 1940 skulle Hitler hindre en gjentakelse. I dag ligger store deler av den russiske marinen innelåst i Østersjøen, eller inneklemt på Kola.
Med relativt enkle midler har Ukraina jaget den russiske Svartehavsflåten fra Krim, og presser den stadig lengre øst i Svartehavet. Dette bekymrer russiske ledere sterkt.
Som Svinndal påpeker i «Kommandanten», benyttet Tyskland det meste av sin operative marine til invasjonen av Danmark og Norge. Kampanjen var på ingen måte et «sideshow» til krigen på kontinentet. Å få kontroll med de danske stredene og vår langstrakte kyst ble vurdert som helt avgjørende for den videre utviklingen.
Nedbygging av Forsvaret
Historien gjentar seg aldri helt, men likhetene kan være påfallende. I en årrekke før begge angrepskriger var det norske forsvaret, relativt sett, nedprioritert og svakt. Flere regjeringer utgått fra flere partier må ta ansvar for dette.
Etter første verdenskrig (1914-1918) startet nedbyggingen raskt, og kulminerte med store personellreduksjoner under Den nye hærordningen 1928-30. Først i 1937 startet gjenoppbyggingen, men da for lite og for sent. Tilsvarende gjentok seg etter Den kalde krigen, og gjenoppbyggingen starter først nå.
Da som nå, er det mange land som ønsker å fylle sine avdelinger med kompetent personell og sine militære depoter med våpen og forbruksmateriell. Da som nå, går begge deler altfor tregt.
Helt frem til invasjonsdøgnet i 1940 rådet det en nokså avslappet stemning blant norske politikere og høyerestående offiserer. Og når angrepet først kom, reagerte de militære sjefene svært forskjellig. Mange utmerket seg mindre positivt enn oberst Birger Eriksen.
Her minner Morten Svinndal oss om at regjeringen Nygaardsvold etter krigen i liten grad ble kritisert for manglende bevilgninger, men for å være uklar på hva slags forsvar den ønsket etter å ha forlatt det brukne geværs politikk, noe som inntraff etter den spanske borgerkrigen.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 kritiserte også regjeringen for liten kommunikasjon med den militære ledelsen.
Tryggere sammen
Løfter man blikket oppdages flere potensielle likheter. Max Boot sier det slik i en artikkel i Los Angeles Times (2011): «Når Amerika har unngått forpliktelser i utlandet og vendt seg innover, har resultatene vært katastrofale. Det mest isolasjonistiske tiåret i landets historie - 1930-tallet - ble fulgt av andre verdenskrig.».
Alt dette minner meg om en forelesning av sir David Omand, tidligere sjef for britisk etterretning. Slik jeg husker leksjonen, gikk han langt i å påstå at etterretningstjenester aldri har klart å varsle krigsutbrudd eller såkalte strategiske sjokk.
Gitt alt dette: Hvordan skal vi innrette vår sikkerhetspolitikk og Forsvaret mot overgrep vi ikke kan forutse?
Hvordan skal vi demme opp for sikkerhetsutfordringer ingen engang hadde hørt om i 1940, og knapt nok i 1990?
En lærdom er nokså tidløs: Vi står tryggere sammen med likesinnede og gode allierte.
