Analyse

Ine Eriksen Søreide, Erna Solberg og Per Sandberg la frem langtidsplan for perioden 2017-2020.
Ine Eriksen Søreide, Erna Solberg og Per Sandberg la frem langtidsplan for perioden 2017-2020.

2017-2020: Nato-satsing på 2 prosent, stormaktsrivalisering i nord og forholdet til Tyrkia

Forsvarsekspert Hedda Langemyr har sett på Forsvarets utvikling siden 2005. Del 2: 2017-2020.

Publisert Sist oppdatert

Denne serien ble først publisert i Befalsbladet nr. 3-2020.

Vi publiserer den i tre deler.
Den første artikkelen handlet om 2005-2016.
Denne artikkelen tar for seg 2017-2020.
Torsdag ser vi på status i dag.

Fredag 16. oktober legges nytt forslag til Langtidsplanen frem. Det første forslaget sendte Stortinget tilbake til regjeringen – da hadde opposisjonen åtte krav.

I ny plan fremlagt i 2016 får vi en tydelig omdreining i språk og innretning knyttet til nye sikkerhetsutfordringer som Norge står overfor.

Forsvarets oppgaver er lik oppgavene i forrige plan, bortsett fra oppgave nummer 1.

Der gikk man vekk fra å «utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i Nato-medlemskapet» og over til å «sikre troverdig avskrekking med basis i Natos kollektive forsvar».

Det skyldes blant annet Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014 som bidro til å forsterke Natos fokus på territorielt forsvar. I tillegg kommer den teknologiske utviklingen for fullt som innebærer både muligheter i form av eksempelvis lavere risiko for personell, men også utfordringer i form av økonomiske kostnader og sårbarhet i cyberdomenet.

Nå økes forsvarsbudsjettene og LTP-en ser mot en større andel av BNP enn det som tidligere var tilfelle på starten av 2000-tallet.

Forrige plan beskrives som en som var skrevet for en annen tid. Nå er tiden en annen, og framover står Norge overfor langt større sikkerhetspolitiske utfordringer enn på mange år. Planen vektlegger derfor å styrke de økonomiske rammene med en gradvis økning av ambisjonsnivået for sektoren, og fokuserer i tillegg på en videreutvikling og styrking av totalforsvaret.

Nato-toppmøtene

Noe av bakgrunnen for dette er også et stadig større fokus i Nato om at forsvarsbudsjettene skal utgjøre to prosent av BNP innen 2024. Dette ble allerede diskutert i 2006, men først formalisert på Nato-toppmøtet i Wales i 2014. Slutterklæringen fra toppmøtet i Warszawa to år senere har også klare forventninger om at alle medlemsland må sørge for at deres respektive land-, luft- og marinestyrker tilfredsstiller Natos krav om tilgjengelighet, utholdenhet og interoperabilitet.

Selv om det overordnede sikkerhetspolitiske bildet er alvorlig, preges også forsvarsdebatten i denne perioden i stor grad av nedleggelsen av baser- og støttestrukturer – primært nedleggelsen av Andøya flystasjon med omlokalisering til Evenes.

Orion, Hercules og P-8 står på Andøya. I LTP-en i 2016 ble Andøya foreslått nedlagt.
Orion, Hercules og P-8 står på Andøya. I LTP-en i 2016 ble Andøya foreslått nedlagt.

I tillegg skulle landmakten presenteres i en egen utredning (utenfor LTP-en). Da regjeringens forslag til LTP ble levert en del senere enn normalt var det utfordrende å trekke opp de lange linjene før forsvarsbudsjettet måtte behandles. Manglende parlamentarisk støtte la et sterkt press på behandlingen i Stortinget, og kunnskap og faglige innspill fra ulike aktører ble dermed presentert sent i prosessen.

Resultatet var at et fåtall sterke lokale og interessepolitiske aktører preget debatten, og vi fikk et sprikende, fremfor helhetlig, kunnskapsgrunnlag.

Trenden fra forrige plan forsterkes ytterligere i årets LTP som i enda større grad enn den forrige begrunner prioriteringer og valg i lys av en langt mer usikker verdensorden.

Den sikkerhetspolitiske analysen vies betydelig større plass enn i de tidligere LTP-ene.

Økt stormaktsrivalisering gir også økt spenning i våre nærområder. De siste årene har stormaktsposisjoneringen i nord tiltatt, og både USA, Storbritannia, EU, Kina og Russland har kommet med egne oppdaterte strategier for Arktis.

Stormaktrivalisering i nord

Nord-Norge har en geostrategisk høyaktuell plassering, med både hovedarsenalet for Russlands militære slagevne og endestasjon for Kinas «arktiske silkevei» i nærområdet.

Det genererer i tillegg økt alliert aktivitet og tilstedeværelse fra Nato, eksempelvis med øvinger på fastlandet i nord og gjenetableringen av den amerikanske second fleet som nylig utførte maritime sikkerhetsoperasjoner i Barentshavet sammen med Storbritannia – men uten Norge.

Andre eksempler er russiske fremstøt for å kontrollere mer av skipsfarten langs Nordishavet, i tillegg til militære øvelser i Norskehavet og amerikansk tilstedeværelse med offensive bombefly i Norskehavet.

Man ser dermed allerede en del utfordringer knyttet til økt militær aktivitet på og rundt vårt territorium med høyere konfliktnivå, hardere retorikk mellom stater, mer GPS-jamming i nord, økt utenlandsk etterretning på norsk jord og tiltakende frykt for at situasjonen kan virke destabiliserende både innenrikspolitisk og internasjonalt.

Nord-Norge er ekstra utsatt for press og i en sårbar posisjon, også for ekstern påvirkning.

Utfordringene og trusselbildet er mer komplekst og sammensatt, grensene mellom fred, krise og konflikt – og stats- og samfunnssikkerhet – er mer utydelige, og økt teknologiavhengighet gir også større sårbarhet i form av flere digitale trusler.

Sikkerhetsrådet

Internasjonale avtaler er under press, med blant annet USA og Russland som har gått ut av flere nedrustningsavtaler de siste par årene.

Erna Solberg taler i FNs sikkerhetsråd.
Erna Solberg taler i FNs sikkerhetsråd.

Samtidig er Norge på vei inn i FNs sikkerhetsråd, en posisjon hvor Norge kan bidra til å bygge internasjonalt samarbeid, men som også kan sette Norge i skvis mellom stormaktene.

Kinas ambisjon om større innflytelse globalt og tettere samarbeid med Russland kan også gjøre enighet i FNs sikkerhetsråd mer krevende.

Norge er i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon som vil kreve mye av landet – ikke bare militært, men også sivilt. I tillegg til økt bruk av militære virkemidler er det også en økning i bruk av ikke-militære virkemidler og det regjeringen kaller «sammensatt virkemiddelbruk», hvor også sivile er målet.

I Norge har sivile aktører i større grad tatt over infrastruktur og kommunikasjon som staten tidligere har eid, samtidig som sivil-militært samarbeid har økt.

LTP-en har også en langt større vektlegging av statlig og samfunnsmessig sikkerhet sett under ett, sivilt-militært samarbeid, samfunnets samlede motstandskraft og totalforsvar. For første gang vies dette egne kapitler i LTP-en og drøftes grundig, med fokus på en rekke sammensatte trusler og realiteter.

Natos forhold til Tyrkia

Internt i Nato er det også utfordringer med blant annet Tyrkia som de siste årene har vært en hodepine for alliansen. Landet har alliansens nest største stående hær og har en strategisk plassering på sydflanken, og kan dermed bidra til å kontrollere flyktningestrømmer til Europa.

At landet har en autoritær leder er ikke Natos største problem, da det ikke er første gang alliansen har medlemsstater med udemokratiske tendenser (eksempelvis Portugal, Spania, Ungarn og Polen). Tyrkias tettere militære samarbeid med Russland er derimot et problem, og det samme gjelder Tyrkias offensiv mot kurderne i Nord-Syria.

Det ville høyst sannsynlig være slutten for Nato om Tyrkia kalte på Natos bistand til å utkjempe en illegitim krig på syrisk territorium sammen med en tyrkisk hær utstyrt med russiske våpensystemer.

Det er også alvorlige hendelser av nyere dato, som et nesten-angrep på en Nato-alliert. Senest i juni i år siktet tyrkiske krigsskip på et fransk marinefartøy som ville undersøke et skip som seilte under tanzaniansk flagg på vei til Libya, eskortert av tre tyrkiske krigsskip.

Frankrike hadde tidligere anklaget Tyrkia for å bryte FNs våpenembargo mot Libya. Foreløpig har Frankrike, som resultat, trukket seg midlertidig fra Natos middelhavsoperasjon Sea Guardian.

Sammen med nye trusler skaper interne uenigheter flere utfordringer for Nato-samarbeidet – utover problemet med Tyrkia.

Russland og Kina

De siste tiårene har Nato blitt mye større med stadige utvidelser og inkludering av nye medlemsland, og selv om ikke spenningen mellom nord og sør i alliansen er ny har den økt.

Mens nord (og øst) er opptatt av et mer selvhevdende Russland med økt militær aktivitet, er medlemslandene i sør mer opptatt av sikkerhetsutfordringer knyttet til militant ekstremisme, flyktningstrømmer og illegal våpenhandel.

I tillegg har et betydelig svekket forhold mellom USA og EU/Europa generelt, hvor USA ikke lenger i samme grad ser nytten av europeisk samarbeid, bidratt til ytterligere spenning internt.

Natos nye fokus på Kina og de sikkerhetspolitiske implikasjonene – både når det gjelder investeringer i infrastruktur og i cyberdomenet – kan tenkes å bidra til å dempe de interne spenningene noe.

På en annen side kan det tolkes som om allierte militære operasjoner «out of area» er byttet ut med en alliert offensiv mot Kina på alle andre felt enn i det militære domenet.

– USA fortsetter med andre ord å sette agendaen for resten av Nato, de har bare endret sitt fokus med en forventning om at andre følger etter. I månedene som kommer vil også presidentvalget i USA være av sentral betydning for den videre utviklingen av samholdet i Nato.

Del 3 kommer torsdag. Den handler om status i dag.