Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det er selvsagt naturlig å rapportere om det som skjer åpenlyst, for det ser unektelig skummelt ut. Russiske landgangsfartøyer inn og ut av Østersjøen. Store droner over svenske kjernekraftverk (ett av dem er nedstengt, så russerne er ikke helt oppdatert) og én flyplass. Stridsvogner og patruljerende soldater i Visbys gater på Gotland.
Situasjonsforståelsen hos de nordiske lands militære og politiske ledere er nok sikrere og mer nøkterne enn det man kan få inntrykk av gjennom mediene. Særlig tett er forholdet mellom Sverige og Finland.
Forskjellen er at svenskene forteller hva de gjør – omfordeling av ressurser i beredskap, heter det derfra – mens finnene ikke forteller hva de gjør.
Finnene kjenner russerne og befolkningen stoler på sitt eget forsvar; de vet at de nødvendige beredskapstiltak treffes.
En strategisk samarbeidspartner
Det er grunn til å berømme vår egen forsvarssjef og forsvarsminister for den ro de legger for dagen. Eirik Kristoffersen og Odd Roger Enoksen lar seg ikke lokke utpå når journalister prøver seg: Burde ikke vi ha soldater patruljerende i Kirkenes’ gater? - Kan vi lenger si at Russland er strategisk samarbeidspartner for NATO, slik det står i alliansens strategiske konsept fra 2010?
Vi har de soldatene vi trenger i Finnmark, svarer Kristoffersen, og det er en fordel at det er norske avdelinger, norske fartøyer og norske fly som er til stede i nord. Det er klokt av forsvarssjefen å presisere at det er viktig.
Det er også fint at han presiserer at øvelse Cold Response, som er nær forestående og skal gjennomføres i Nord-Norge, kun vil ha små enheter i områder som kan tenkes å irritere russerne.
Det er i slike situasjoner som vi har nå at det fremstår hva som er god sikkerhetspolitikk for Norge, og at det sies offentlig. Også Enoksens svar, uten å nøle, at han ser det som en fordel at Russland omtales som strategisk samarbeidspartner i NATOS nye strategiske konsept, som skal behandles og vedtas på alliansens toppmøte i Madrid i juni, er et meget klokt signal fra norsk side.
Ingen planer om å militært angrep
De cirka 100.000 russiske soldater nord, øst og syd for Ukraina er nå omtalt så ofte at det er bemerkelsesverdig at det ikke også undersøkes noe mer om hvor de faktisk holder til og hva de faktisk driver med. De kan da ikke være oppmarsjert og klare for angrep på kort varsel over så lang tid som det vi blir fortalt gjennom mediene.
De troppene som nå ruller inn i Hviterussland skal vel delta i en øvelse med hviterusserne, slik russerne sier – slik de har gjort jevnlig de siste årene?
I det hele tatt – det er kanskje en idé å begynne å innse at det forholder seg slik Putin og hans utenriksminister Sergeij Lavrov gjentar til det kjedelige: Russland har ingen planer om å gå til militært angrep på Ukraina.
Det er det som skjer i det skjulte vi bør være mest opptatt av om vi skal forstå hva som kan være Putins plan, og hvilke mål han mest sannsynlig har for sine operasjoner – både de åpne og de fordekte.
Også det som er av åpen, men ikke-militær karakter, skal dra oppmerksomhet bort fra det fordekte, og peke mot «det forferdelige som skal komme», slik det sto på de meldinger som lå igjen på innbruddsstedene etter cyberangrepet på offentlige institusjoners hjemmesider i Kiev for noen dager siden.
Å skape forvirring, nervøsitet og frykt er en del av Putins plan i det spill han holder på med. Han spiller høyt, og derved blir også fallhøyden stor.
Leker katt og mus med USA
USAs etterretning har fått med seg en del av hva russerne prøver å tildekke. President Biden blir selvsagt løpende informert også om det, og jeg antar at det er denne delen av etterretningsbildet som fikk ham til å si det han gjorde på pressekonferansen 20. januar:
«Russia will be held accountable if it invades,» har han sagt lenge, men så føyde han til: «[it] depends on what [Russia] does. It's one thing if it's a minor incursion and then we end up having a fight about what to do and not do, et cetera.»
Poeng til Putin! – og en gavepakke. Nå kan katt og mus-operasjonene i Ukraina fortsette, og trykket på Kiev opprettholdes.
Poeng til Putin! – og en gavepakke.
Det gjelder nå for Putin å holde de fortsatte operasjoner akkurat under smertegrensen for Biden, før straffepakken utløses med sanksjoner som er annonsert med å inneholde «kjernefysisk sprengkraft», og som vil knuse Russlands økonomi.
Småangrep og skjærmysler i Øst-Ukraina, trakassering og bestikkelser av politikere og embetspersoner og undergraving av de institusjoner som er prøvd etablert som grunnmur for rettstat og demokrati i Ukrainas, kan fortsette, og faktisk akselereres, bare aktivitetene hver for seg ikke oppfattes av Det hvite hus å være alvorlig nok for utløsning av straffepakken.
Det britiske utenriksdepartementet meldte 23. juni at etterretningstjenesten (MI6) har registrert russisk aktivitet som tyder på at Kiev-regjeringen søkes undergravet og pro-russiske politikere manøvrert i posisjon. Om det faller inn under Bidens kategori «minor incursion» skal bli spennende å se. Etter min mening er det resultatet av disse aktivitetene som røper best hva som er Putins egentlige mål i Ukraina med det spill han har bedrevet det siste året.
Styrer alene
Det ser ut til at Putin alene styrer spillet. Han befinner seg i en boble, både fysisk og mentalt. Han mottar informasjon løpende, og de som slippes inn må ha vært i karantene minst fem dager. Rådgivere får ikke tilbakemeldinger. Ingen får vite om helheten - om det da i det hele tatt er noen helhet. For Putin ser det ut til at spillets poeng er å ha flest mulig opsjoner tilgjengelig. Jo kraftigere trykk, jo flere opsjoner, synes å være Putins tenkning. Å dele denne tenkning med andre innsnevrer handlingsrommet.
Men det er grenser for Putins handlefrihet. Selv om Putin prøver å gi inntrykk av at en ny sanksjonsrunde ikke vil ha så stor effekt, står ikke det til troende. De 27 oligarkene som ble truffet på lommeboken og bunnlinjene i sine selskaper i april 2018, opplevde et sjokk som de ikke er kommet over.
Det er et enda større sjokk som venter dem om de også skulle bli utestengt fra det system (SWIFT) som er nødvendig for å gjøre forretninger internasjonalt, og som er innbakt i en ny straffepakke.
Et palass ved Svartehavet
Er det noe en KGB-utdannet offiser som Putin er god på, så er det å kartlegge og følge med på potensielle fiender. De kan være overalt, tett ved og langt unna, slik Putin ser det. Russland-kjennere både her hjemme og internasjonalt har pekt på at det er murring både blant oligarker og høyere offiserer i sikkerhetsstyrkene, FSB.
Det luksuriøse palass ved Svartehavets kyst hvor Putin og hans familie ferierer, er bygget av oligark-venner som i takknemlighetsgjeld har stilt det til disposisjon for Putin, sier den fengslede, men likevel meget operative opposisjonslederen Aleksej Navalnyj i en video som er lagt ut på nettet. Cirka 120 millioner russere har klikket seg inn på videoen.
Palasset ble bygget før sanksjonspakkene etter Russlands annektering av Krim traff dem, først i 2014 og dernest den mer personrettede i 2018. Jeg gjetter på at verken vennskap eller takknemlighet er påtrengende i disse oligarkenes forhold til Putin for tiden.
Ikke usårbar
Selv om Putin har styrket sin formelle posisjon gjennom endringer i grunnloven, og viser stadig mer av sitt autoritære sinnelag i forhold til opposisjonelle elementer i samfunnet, er han ikke usårbar for økende misnøye; opptøyer i gatene og kupplaner i eliten er det Putin frykter mest av alt.
Vi krysser fingre for at Bidens blemme 20. januar kan rettes opp noe i det skriftlige svar på russernes krav som hans utenriksminister Antony Blinken lovet sin russiske kollega etter deres møte 21. januar.
