Det var i Afghanistan alt gikk galt for meg

Afghanistanundersøkelsen har nådd offentlighetens lys. Den viser at 1 av 10 krigsveteraner derfra sliter med psykiske senskader. Egentlig ingen overraskelse for mange, i alle fall ikke for meg.

Les også:

Afghanistan-undersøkelsen 2020: Hver tiende veteran har psykiske helseplager

For ti år siden jobbet jeg i Forsvarets Veterantjeneste, i dets spede begynnelse, som Hærens representant for ivaretakelse. I forbindelse med et seminar om skadde uttalte jeg at Forsvaret forventer en bølge av skadde veteraner fra Afghanistan.

Det avstedkom protester fra enkelte mer operative sjefer internt, som var tydelige på at forberedelsene og seleksjonen for operasjonene i landet var meget robuste og at dette kom til å bli et lite problem.

Det gleder meg å se at de samme menneskene har en større forståelse for dette i dag. Krig og konflikt har, hvis jeg skal bruke et poetisk uttrykk, en iboende faenskap som vi aldri kommer bortenfor.

Joda, god seleksjon og gode forberedelser reduserer risikoen for denne type skader. Det er ikke alle som er egnet for denne virksomheten. Men den vil alltid være der, uansett hvor mye man måtte ønske det bort.

En overbelastning

Posttraumatisk stressyndrom (PTSD) er enkelt fortalt en mental overbelastning som slår ut i mange varianter. Ingen vet når det slår inn og alle har forskjellig terskel. Mange er preget av det de har vært gjennom og min påstand er at mange veteraner ligger i randsonen og kjenner til en viss grad på symptomtrykket.

En del har det uten å erkjenne det eller røpe det til arbeidsgiver. Noen fortsetter å operere i skarpe operasjoner med det. Og de fleste blir aldri kvitt det selv om andre påstår nettopp det.

Men en kan lære seg å leve godt med det.

Veteraner er en ressurs

Det at veteranen er en ressurs er noe som er ofte gjentatt opp gjennom årene. Det er mye sant i det, og den viktigste instansen de er ressurser for er Forsvaret selv. Det å deployere en veteran til internasjonale operasjoner, godt trent med riktig kompetanse flere ganger er kostnadsbesparende.

Dette finnes det enormt mange eksempler på.

I de små nisjemiljøene har folk gått et halvt år på og et halvt år av i Afghanistan over tid. I Libanon ble enkelte stående i over ett eller flere år selv om Forsvaret den gangen var innstilt på å bruke UNIFIL til å heve nivået på mobiliseringshæren hjemme ved å kjøre flest mulig gjennom FN-tjenesten.

Les også:

Afghanistan-undersøkelsen: Er vi forberedt på at tallene for veteraner som sliter kan bli enda høyere?

Veteranivaretakelse er med andre ord ivaretakelse av kampkraft. Forsvaret investerer i sine soldater og når kompleksiteten har økt og behovet for spesialister likeså så er Forsvaret tjent med å beholde personellet friske og gripbare så lenge som mulig. Derfor må man vektlegge opplæring på dette feltet og sørge for at soldater kjenner til risikoen og eventuelt hvordan de skal ta vare på hverandre.

Det må være en åpenhet rundt at man kan få mentale skader, at dette ikke har noen ting med hvor tøff en er. Det kan skje den beste når som helst.

Forsvaret ser seg nødt til å isolere undersøkelser til den enkelte operasjon eller misjon. Men mange har pådratt seg skader over tid og gjennom flere operasjoner. Jeg selv «slo opp» denne mentale skaden i Irak, men det var ikke før jeg kom til Afghanistan at alt gikk galt. Utfordringen med PTSD er at den kommer snikende og de fleste av oss benekter lidelsen og tror at vi er friske.

Helt til vi kollapser under vekten av symptomene.

Hva kan være veien videre

Det viktigste er kanskje å anerkjenne og opprettholde anerkjennelsen av mentale lidelser, både for samfunnet og soldaten selv.

Når Norge velger å delta i en internasjonal operasjon så må man ta høyde for skader, og budsjettere med behandling og eventuelle erstatningssaker. For dette kommer hver gang.

For dem som behandler erstatningssaker, vit at alt henger sammen med alt. Ikke forsøk hele tiden å finne vikarierende årsaker til PTSD som ligger utenfor deltakelsen i int-ops. Og selv om en går gjennom en traumatisk skilsmisse så kan det ha bidratt til at skaden totalt sett har slått ut i full blomst godt hjulpet av traumatiske hendelser i krig eller konflikt .

Les også: Det er essensielt at vi får ny kunnskap om hvordan det å stå i krevende situasjoner blant annet, påvirker personellet vårt, skriver generalsekretæren i NVIO.

Så er det til syvende og sist viktig å se den skadde i en større sammenheng. For dette har ikke bare rammet rundt 900 soldater, men også deres omgivelser. Nær familie må inkluderes i oppfølgingen. Det er tross alt de som lever med de skadde etterpå. Forhåpentligvis gjennom et langt liv.

Når det er sagt så er det mye bra som foregår. Veteranivaretakelsen har kommet seg nasjonalt, selv om det fortsatt ligger noen igjen som burde vært behandlet bedre.

Dem som følges opp i dag står på kjempers skuldre, på alle dem som har kjempet i årevis med å bli trodd og fått den anerkjennelse og respekt de fortjener. Takk til dere!