Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Offentliggjøring av den nye Afghanistan-undersøkelsen fra Forsvaret kom på et tidspunkt der situasjonen i Afghanistan bare for kort tid siden, gjennom flere uker var toppsak i alle nyhetsmedier internasjonalt og her hjemme. De afghanske sikkerhetsstyrkenes sammenbrudd og Talibans uventete raske maktovertakelse, evakueringen av de vestlige koalisjonsstyrkene og sivile, og et norsk styrkebidrag som sto der helt til siste slutt.
Vi så hvor raskt situasjonen kan endre seg i internasjonale operasjoner, i krigs- og konfliktområder. De dramatiske augustdagene viste hvilken risiko som følger med deltakelsen i internasjonale operasjoner.
Norges militære engasjement i Afghanistan varte i 20 år. En ny helseundersøkelse dekker nå hele tidsperioden fra 2001 til 2020. Den gir oss ny innsikt i en viktig del av det som er krigens kostnader. Undersøkelsen viser tydelig at vi står overfor betydelige utfordringer. Spørsmålet er om norske myndigheter er sitt ansvar bevisst? Den nye veteranmeldingen som ble lagt frem i 2020 ga dessverre tydelige signaler om det motsatte – at veteranivaretakelsen trappes ned.
Flere sliter psykisk
Afghanistan- undersøkelsen i 2012 (for perioden 2001-2011) viste at 4,4 prosent av veteranene rapporterte om psykiske plager. Dette er oppjustert til 7.6 prosent i forbindelse med den nye undersøkelsen. Hele 43 prosent besvarte ikke undersøkelsen i 2012. Den nye undersøkelsen ble sendt til 9192 veteraner. 67 prosent besvarte undersøkelsen denne gangen, et langt bedre resultat, men 33 prosent besvarte ikke.
Andelen av veteraner som nå sliter psykisk er økt til 10,4 prosent og med en antakelse om mørketall kan vi relativt trygt si at tallet på veteraner som sliter psykisk ligger på 1000. Det er svært bekymringsfullt.
Øker over tid
Økningen var forventet. Undersøkelser fra land vi kan sammenligne oss med har vist klar økning og langt høyere tall over tid. Danmark oppgir nå at 13,7 prosent av Afghanistan-veteranene har psykiske helseplager, og 12,9 prosent i Nederland. Vi vet også at psykiske senskader hos veteraner utvikler seg over tid – det ligger jo i begrepet – og betyr at vi dessverre vil se at enda flere vil få psykiske utfordringer i løpet av de neste ti årene eller enda lenger frem i tid.
De nye tallene viser alvoret i situasjonen. Det bør være en øyeåpner for de som har vist til lave skadetall og referert til «bare» 4,4 prosent. Det er det definitivt ikke lenger. Og for de som har vist til profesjonalisering av militært personell og bedre selektering og trening: Vi vet at selv de best selekterte og trente kan få psykiske skader.
Det er et spørsmål hvor godt forberedt vi har vært, og hvor god den helsefaglige oppfølgingen har vært, før, under og etter innsatsen ute. Men spørsmålet er jo også om det går an å være «godt nok» forberedt?
Øker sannsynligheten for psykiske skader
Undersøkelsen viser tydelig noe vi har visst lenge, at alvorlige hendelser og høy belasting øker sannsynligheten for psykiske skader. Det samme gjelder mange og krevende deployeringer, men dette har man ikke undersøkt. Flere avdelinger og nøkkelpersonell i Forsvaret har hatt hyppige og krevende oppdrag over lengre tid, og har vært utsatt for betydelige påkjenninger. I undersøkelsen fremkommer det imidlertid ikke data om såkalt rotasjonstid, det vil si tjeneste i operasjonsområdet i forhold til hviletid/hjemmetid. Vi har retningslinjer og prinsipper som skal regulere dette, men disse har vært fraveket.
Mange har hatt for hyppige rotasjoner, uten nok hviletid. Dette er godt kjent for veteranene forteller om det, og forsvarssjefen uttalte seg om det i sommer. Trolig har norske myndigheter påtatt seg forpliktelser om styrkebidrag som det har vært vanskelig å oppfylle. Det bekymrer oss at Forsvaret ikke legger frem tall på dette.
Sviktende ivaretakelse av hardt belastet personell – av veteraner – kan bety svekket troverdighet og omdømme. Det er nødvendig at politiske myndigheter og Forsvaret som arbeidsgiver tar ansvar. Hva har vi lært av erfaringene fra Afghanistan? Vil det få betydning for fremtidige norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner?
Mange sliter når de slutter
Ikke uventet viser Afghanistan-undersøkelsen også at mange veteraner opplever overgangen fra det militære til det sivile som spesielt utfordrende. SIOPS har ofte pekt på dette, og vi er glade for at dette er tatt med i undersøkelsen. Den australske legen Dan Pronk, med flere kontingenter i Afghanistan, skrev om det å forlate flokken eller stammen (Abandoning the tribe). Om tapet av tilhørighet og identitet.
For militært personell som er utplassert for å løse oppdrag i krigs- og konfliktområder er gruppetilhørigheten og identiteten spesielt sterk. Den blir meningsbærende. Et amerikansk magasin skrev om veteranen som hadde «a purpose, a mission and a society» (også et fellesskap). Tilbake etter oppdraget hadde dette gått tapt. Identiteten som veteran er verdifull, men for mange blir denne identiteten altoverskyggende og til hinder for det å komme helt hjem. For veteraner som sliter etter påkjenninger i tjenesten legger savnet av flokken sten til byrden.
Identiteten som veteran er verdifull, men for mange blir denne identiteten altoverskyggende og til hinder for det å komme helt hjem.
Undersøkelsen bekrefter at det for mange er krevende å forlate flokken. Men et viktig funn som at hele 82 prosent av de som slutter i Forsvaret har høyere risiko for å få psykiske helseplager, har nok flere forklaringer enn bare tapet av tilhørighet og identitet. Men dette er et viktig funn i undersøkelsen, som tilsier at vi står overfor betydelige utfordringer som den sivile helsetjenesten må være i stand til å håndtere.
Erkjennelsen av at mange sliter med å forlate flokken er en stor utfordring for Forsvaret der man arbeider med å utvikle en krigerkultur for profesjonelle soldater. For samtidig må man sørge for at soldaten beholder sin sivile tilhørighet og identitet. Det er en krevende balansegang.
Vi trenger mer kompetanse
Tallene på veteraner med psykiske helseplager er doblet, men vi kommer til å se at tallene vil stige ytterligere. Det er vi ikke forberedt på. Selv om veteraner med psykiske lidelser er en relativt liten pasientgruppe er det en pasientgruppe som norske myndigheter har særlige forpliktelser overfor.
«De kvinner og menn som deltar i utenlandsoperasjoner skal føle seg trygge på at de får den oppfølgingen de har behov for.»
Selv om veteraner med psykiske lidelser er en relativt liten pasientgruppe er det en pasientgruppe som norske myndigheter har særlige forpliktelser overfor.
Sitatet er hentet fra St. prp. 48 (2007-2008), altså før den første veteranmeldingen (2008-2009). Fortsatt er det dessverre slik at veteraner som har helsemessige utfordringer og skader ikke kan føle seg trygge på at de får den oppfølgingen de har behov for. På samme måte som andre pasienter, må veteraner vente i mange måneder for å få plass ved et DPS (distriktpsykiatrisk senter) . Men den viktigste utfordringen her er at det er langt mellom DPSer, og andre behandlere og fagmiljøer som har «veterankompetanse.»
Det viktigste vi kan gjøre på dette området er å skape interesse for ivaretakelse av veteraner gjennom meritterende kurs for ansvarlige behandlere. Men sivile behandlings- og forskningsmiljøer må også inn i arbeidet med slike kurs. Det samme gjelder innenfor forskning. Det må forskes mer på veteraner – og da spesielt i sivile forskningsmiljøer. Det er i sivile behandlings- forsknings- og utdanningsinstitusjoner flertallet av veteraner blir behandlet og det er her alt helsepersonell blir utdannet.
Søker ikke hjelp
En forskningsartikkel publisert av militærpsykologene Johnsen og Bøe i 2016, viste at hele 72,4 prosent av Afghanistan-veteranene som møtte kriteriene for en eller flere psykiske lidelser - ikke hadde søkt om hjelp. Data fra Afghanistan I-undersøkelsen i 2012 viste at de opplevde stigma og barrierer knyttet til dette. Ønsket om å håndtere vanskene selv, og konsekvenser for karriere og senere utenlandstjeneste ble hyppigst oppgitt som barriere for ikke å oppsøke helsehjelp.
Det må ikke være farlig å oppsøke en psykolog for å få hjelp i en periode hvor man trenger det.
Vi tror ikke dette bildet er nevneverdig endret, men det beklagelige er at den nye Afghanistan-undersøkelsen ikke gir oss noen svar på dette. Vi forventer at Forsvaret sørger for å hente frem nødvendige data, slik at vi vi kan se om det nå er flere eller færre som ikke søker hjelp for psykiske helseplager. Ellers blir det vanskelig å se om Forsvarets forsikringer om – og tiltak for – større åpenhet om psykisk helse er mer enn store ord.
Det er ikke enkelt å endre en kultur der stigma og barrierer står i veien for helsehjelp. Det må ikke være farlig å oppsøke en psykolog for å få hjelp i en periode hvor man trenger det. Forsvarssjefen stod selv frem med dette budskapet i sommer. Det er svært viktig at Forsvarets øverste ledelse går foran her.
Ny politisk ledelse må ta ansvar
Norge er nå inne i en periode med relativt lave tall for internasjonale styrkebidrag. Men vi vil trolig likevel oppleve et økende antall veteraner som sliter psykisk. Det kreves derfor mer oppmerksomhet om, og nye tiltak for å støtte veteraner som sliter. Dette er ikke bare en utfordring for Forsvaret, men en større samfunnsutfordring – ikke minst for helsevesenet. Når veteraner selv ikke søker hjelp, går det fort utover deres familier, pårørende og barn. Det er derfor mange som blir berørt når en veteran sliter.
Les også: – Jeg er trygg på at neste forsvarsminister vil ta veteranarbeidet videre
Ny forsvarsminister har et klart politisk ansvar for å sette veteransaken og Afghanistan-undersøkelsen på dagsorden innad i den nye regjeringen. Vi forventer en større grad av involvering og ansvarliggjøring fra Helse- og omsorgsdepartementet enn det vi ser i dag. Vi forventer at politisk ledelse tar ansvar for våre skadde veteraner, deres helseplager og deres pårørende.
Vi forventer et fornyet engasjement, nye tiltak og mer satsning på psykisk veteranhelse i Forsvaret og ellers i samfunnet.
