– Jeg er stolt over innsatsen vår

Grytidlig om morgenen norsk tid mandag 30. august, lettet det siste flyet med norsk personell fra feltsykehuset i Kabul. Fredag ettermiddag ble de hedret i en seremoni på Akershus festning.

Tommy Olav Berg (32) var en av de drøyt 60 som fikk overrakt Forsvarets operasjonsmedalje for innsatsen i Afghanistan.

Da det «smalt» i utenfor Hamid Karzai internasjonale flyplass i Kabul 26. august var sykepleierens eneste kilde til informasjon mediene. Senere ble det kjent at over hundre hadde mistet livet i terrorangrepene. Tommy satt hjemme i Norge på perm i Ås utenfor Oslo – og turen tilbake til Afghanistan 16. august ble aldri noe av på grunn av sikkerhetssituasjonen som stadig ble verre i Afghanistan.

– Det var det verste; ikke å vite hvordan det gikk med kollegene min på sykehuset, sier Berg.

Sykepleieren som jobber ved akuttmottaket på Rikshospitalet berømmer innsatsen som ble gjort ved sykehuset på Kabul flyplass, fra første kontingenten i det norske sanitetsbidraget startet i 2020, til det fikk en brå slutt 30. august i år.

– Jeg er utrolig stolt av innsatsen til alle som jobbet ved feltsykehuset – jeg er stolt av det de fikk til – særlig med tanke på at forutsetningene ikke var de beste for da det «smalt», sier Berg, med henvisning til terrorangrepet 26. august.

– Det manglet utstyr og helt basale ting som bleier da det kom små barn, sier Berg som var nestleder og senere avdelingssjef ved sengeposten på feltsykehuset.

Han er likevel ikke tvil om han vil reise ut med Forsvaret hvis han får muligheten.

– Jeg har blitt en mye tryggere sykepleier, og Forsvaret har gitt meg mye tillit, sier han.

«Søster og bror»

– Den siste masseskaden var så massiv. Det var veldig imponerende at sykehuset klarte å håndtere det . Vi taklet det, vi stod i det og klarte å gjøre jobben. Det var ingen som brøt sammen, ingen måtte gå på rommet og legge seg.

Det sier Bent Anders Salberg. Oberstløytnanten og sjefen for det siste norske styrkebidraget i Afghanistan deler ut klemmer til de han har tjenestegjort sammen med siden mars i år.

Les også: Sjefen for Forsvarets sanitet: – De har reddet livet til veldig mange mennesker

Nå er oppdraget over og trønderen som har fire kontingenter bak seg i Afghanistan, ser med vemod på utviklingen i landet han har tilbragt flere år. Det er trist - det er fint land, og Salberg sier at han har blitt glad i afghanerne.

Han forteller også om de sterke båndene mellom de norske styrkene som opplevde noe av det mest dramatiske i løpet av det 20 år lange innsatsen i Afghanistan.

– Man blir som bror og søster når man bokstavelig talt står i krigen. Jeg tror at vi, i enda større grad enn andre deployeringer, har et bånd som knytter oss sammen.

– Det betyr ikke at vi ringes hver dag, men jeg tror det blir lettere å samle denne gjengen igjen om fem eller ti år, enn det har vært med andre avdelinger.

To intense uker

«Stille og rolig». Slike beskriver anestesisykepleier Madelaine Thue Hansen dagene etter at hun kom hjem fra Afghanistan. 36-åringen fra Oslo jobber til vanlig ved anestesiavdelingen på Ullevål sykehus. Hun er har sett sin del av skadde og pleietrengende mennesker.

De var likevel ikke forberedt på de store menneskemengdene som sto utenfor flyplassen, og desperate afghanere som søkte tilflukt inne på flyplassen.

Så kom terrorangrepet det hadde kommet varsler om.

Hansen forteller og en stor bølge av pasienter som kom inn på feltsykehuset 26. august. Det var mange liv som ble reddet og liv som gikk tapt, forteller Hansen.

– Vi var veldig heldige fordi det hadde blitt gjort gode prioriteringer ved skadestedet, og det ble også «triagert» rett utenfor sykehusdøren. Vi fikk alle de hardt skadde pasientene først. Vi sto på rundt 15 timer fra første pasient kom inn til siste ble evakuert, sier Hansen.

– Det vi ikke var like godt forberedt på var flyktningene, og foreldre som kom med barn – skadde barn som vi måtte håndtere når vi sto den situasjonen som hadde oppstått, sier Hansen som var sjefssykepleier ved akuttmottaket på feltsykehuset.

Uvurderlig innsats

Kaptein og ansvarlig for logistikken ved feltsykehuset Magnus Furuseth (28), beskriver situasjon som oppsto de siste dagene før de reiste som surrealistisk.

Han hadde et afghansk spedbarn på kontoret som hadde blitt overlatt til personellet ved feltsykehuset.

– Jeg holdt et etterlatt Afghansk spedbarn i den ene armen, og brukte den andre til å maile FOH (Forsvarets operative hovedkvarter) for å koordinere evakuering av afghanere og kontraktører.

– Alle måtte bidra der de kunne. Da bomben gikk av, måtte flere i logistikk-teamet drive førstehjelp av blant annet barn utenfor sykehuset fordi kapasiteten inne var full.

Les også: For familien Isakhel endte første tur til hjemlandet for på seks år med flukt fra Taliban. – Jeg skal aldri dra til Afghanistan, sier 14 år gamle Zakera.

Furuseth sier at han er stolt over det vi var med på. Han understreker at innsatsen til de som tidligere jobbet ved sykehuset var uvurderlig for hvordan de klarte å løse oppdraget helt til det ble avsluttet 30. august.

– Jeg har stor respekt for alle som har vært her tidligere og som var nødt til å sitte hjemme de siste dagene. Jeg vet at de gjerne skulle ønske at de kunne bidra.