Analyse
Nato snubler fra Kabul til Kyiv
Nato er i en mer usikker situasjon enn noen gang siden den kalde krigen. På toppmøtet i Madrid må medlemmene spørre seg hva som kunne vært gjort annerledes.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Etter at Nato trakk seg ut av Afghanistan sommeren 2021, har alliansens generalsekretær Jens Stoltenberg flere ganger skrytt av hvor vellykket evakueringen av soldater og lokale samarbeidspartnere var.
«I august 2021, etter at den afghanske politiske og militære ledelsen kollapset og Taliban kom tilbake til makten, startet Nato en av historiens største luftevakueringer», står det blant annet i generalsekretærens årsrapport for 2021.
At Stoltenberg vektlegger måten Nato trakk seg ut på, heller enn tilstanden alliansen etterlot Afghanistan i, sier mye om resultatet av 20 års krigføring.
Stoltenberg har riktignok forsøkt å innkassere en annen seier med krigen i Afghanistan. «I løpet av de to siste tiårene har det ikke skjedd noen terrorangrep på alliert jord med utgangspunkt i Afghanistan», står det i årsrapporten.
Det stemmer. Men forsøkene på å skape et varig stabilt og demokratisk samfunn i Afghanistan feilet. Som årsrapporten påpeker: Da Nato trakk seg ut, kom Taliban umiddelbart tilbake til makten. Etter 20 år er Afghanistan tilbake til start.
Kanskje vegrer den islamistiske bevegelsen seg for å på nytt gi en frihavn til terrorister som Osama bin Laden, i frykt for en ny vestlig invasjon. Dermed vil teknisk sett Afghanistan ikke bli utgangspunktet for et nytt terrorangrep mot Vesten. Men ideologien bak terroren, og forutsetningene som skaper grobunn for den, er ikke borte.
Tvert imot. Det kan heller virke som kampen mot terror i Afghanistan har vært som å klemme på en ballong: klemmer man et sted, blåser man bare opp en annen del av ballongen. Siden 2001 har al-Qaida spredd seg til den arabiske halvøy, Nord- og Øst-Afrika.
Kaos
Når Natos statsledere møtes i Madrid denne uken, virker det lenge siden evakueringen av Kabul. Krigen i Ukraina har gitt en sikkerhetsutfordring som involverer nabolandene til flere av alliansens medlemmer.
Etter at Nato trakk seg ut av Afghanistan, kom det signaler om at alliansen i fremtiden vil konsentrere seg om å beskytte sine nærområder, heller enn «out of area»-operasjoner. Det kan tolkes som et uttrykk for at den sikkerhetspolitiske situasjonen i nærområdene trenger mer oppmerksomhet, men er også en innrømmelse av at ikke alle operasjoner utenfor Natos kjerneområde har vært vellykket og kan ha uforutsigbare konsekvenser.
Særlig hvis avgjørelser blir tatt raskt, slik tilfelle var da Natos kampfly bombet Libya i 2011. Den opprinnelige intensjonen med operasjonen, å hindre en massakre på den lybiske sivilbefolkningen, var kanskje legitim. Men operasjonen gikk raskt over til å være en støtte til opprørere som endte regimet til – og tok livet av – president Muammar Gaddafi.
Det er liten grunn til å gråte over den brutale diktatorens fall. Men kaoset Libya ble kastet ut i i etterkant, tyder på at få av Nato-landenes statsledere på forhånd hadde tenkt gjennom følgende av å styrte regimet i Tripoli. Nå er Landet en mislykket stat og en diger sikkerhetsrisiko, kun en kort båttur fra Natos sørlige flanke.
Varm krig
Mye kan skje på et år, men sjelden ser man en tilsvarende endring i den vestlige verdens sikkerhetspolitiske situasjon som fra juni 2021 til juni 2022.
Samtidig med at Nato pakket sammen sakene i Afghanistan, startet Vladimir Putin en voldsom militær opptrapping langs den russiske grensen mot Ukraina. 24. februar gikk Russland til fullskala invasjon av nabolandet. 30 år etter at Vesten «vant» den kalde krigen, befinner Europa seg i en varm krig.
I et intervju med Forsvarets forum, kalte Nato-general Jörg Vollmer angrepet et vendepunkt i historien, på linje med Berlinmurens fall og terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
Ingen andre enn Russland har ansvaret for invasjonen. Men krigen er også et uttrykk for at Nato ikke har lykkes i å trygge sine europeiske medlemsland.
– Når det gjelder hvordan Nato har forholdt seg til Russland for å minimere risikoen, har vi ført en feilslått politikk overfor Russland helt siden den kalde krigen. Nato er som et digert forsikringsselskap, en beskytter av sikkerheten til Europa og USA, sa den amerikanske Russland-eksperten Fiona Hill i et intervju med Politico noen dager etter Russlands invasjon.
Det er naturligvis ikke gitt at Nato hadde klart å knekke Taliban i Afghanistan eller avverget Russlands forsøk på å nekte Ukraina selvstendighet. Det er heller ikke slik at Nato er de eneste internasjonale organet med innflytelse over Vestens sikkerhetspolitiske situasjon.
FN, OSSE og EU, i tillegg til hver enkelt nasjon, skal på forskjellige måter bidra til sine innbyggeres sikkerhet. Men på møtet i Madrid bør Nato-landenes ledere stille seg spørsmål om hva alliansen kunne gjort annerledes. For å stake ut en kurs som kan sikre medlemmene en fredelig fremtid.
