Det Jens Stoltenberg er mest stolt av i jobben som Natos generalsekretær, er at han har klart å holde alliansen samlet til tross for store motsetninger mellom USA og Europa. Det fortalte han i et intervju med NRK tidligere i år.

For det er et vanskelig spann å holde i tøylene. De forskjellige medlemslandene har sine særinteresser og forskjellige oppfatninger om hvilke sikkerhetstrusler som er mest kritiske, og hva Nato bør bruke ressursene sine på. Og ikke minst hvem som skal sørge for ressursene, for et av president Donald Trumps ankepunkter mot forsvarsalliansen, var at de europeiske medlemslandene tok alt-for lite av den økonomiske byrden.

Nabokrangel

Konfliktene handler ikke bare om penger. Natos største interne hodepine er Tyrkia. Nato ble opprettet i 1949 som et forsvarssamarbeid mot det kommunistiske Sovjetunionen.Tyrkia ble medlem allerede i 1952, samtidig med sin historiske fiende Hellas. Uten de samme demokratiske tradisjonene som de fleste andre europeiske medlemmene vardet kanskje uunngåelig at landene ville bidra til gnisningermed noen av de andre alliansepartnerne.

Men Tyrkias strategiske beliggende ved utløpet av Svartehavet gjorde landet svært viktig under den kalde krigen. Resten av Nato anser fortsatt Tyrkia som en sentral alliert, selv om det sikkerhetspolitiske bildet er mer sammensatt nå enn under den kalde krigen.

– Det er en grunnleggende, strukturell forandring fra daNato hadde et helt annet formål. Tyrkia var en naturlig og viktig alliert mot Sovjetunionen. Den rollen har ikke Tyr-kia lenger. Nå er det mer åpent for tolkninger i synet på sikkerhetspolitikken, sier Paul Levin, leder ved Institutt for Tyrkia-studier ved Stockholms universitet.

Konfliktene mellom Tyrkia og resten av Nato står i kø. Spesielt naboforholdet til Hellas skaper problemer, men Frankrike har også gitt tydelig uttrykk for frustrasjon overTyrkias manglende vilje til å finne kompromisser. Nato er konsensus-basert, og alle medlemmene må være enige før alliansen tar en beslutning. Hellas og Tyrkia har en historikk med å motsette seg hverandres standpunkter.

– Det skaper utfordringer i hverdagen, fordi de mistror hverandre. Det oppleves til tider som at når den ene mener noe, mener den andre det motsatte. Det skaper noen hindringer for fremgangen og beslutningsprosessen i Nato, sier viseadmiral Ketil Olsen, som var leder for den norske militærmisjonen i Brüssel fra 2016 til 2019.

Et annet problem er den politiske utviklingen under Recep Tayyip Erdogan, som har ledet landet siden 2003, først som statsminister og siden 2014 som president.

– Erdogan var opprinnelig den store reformatoren, men ble mer autoritær. Han ser på seg selv som en sentral spiller i regionen. Der tror jeg at Erdogan har ambisjoner. Han ser på seg selv som en leder for alle sunnimuslimer, sier Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Den norske Altlanterhavskomité.

Erdogans autoritære side er til tider blitt møtt med harde ord av politikere i Vesten. Boris Johnson skrev et dikt der han omtalte den tyrkiske statsledere som en «runker». Det er ikke vanskelig å forestille seg at slike utspill skaper gnisninger når Johnson nå er statsminister i Storbritannia.

Tyrkia har også forskjellige interesser i Syria enn resten av Nato. I kampen mot Den islamske staten har den kurdiske befolkningen i Syria vært en viktig alliert. Men myndighetene i Ankara har et anstrengt forhold til sin egen kurdiske minoritet.

Russiske missiler

Et annet punkt som skaper konflikt, er at Tyrkia har kjøptluftvernmissilsystemet S400 fra Russland.

– Det er totalt uakspetabelt for et medlem i en alliansesom har Russland som den store fienden. Nato og Norge kanikke tillate at F-35 står i samme hangar som S400, sier Olsen.

Kjøpet førte til at Tyrkia ble kastet ut av F-35-program-met. De åtte jagerflyene som Lockheed Martin allerede hadde produsert for Tyrkia, ble kjøpt av USA. Men tyrkiske selskaper fortsetter å produsere viktige deler for jagerflyet, blant annet deler av skroget.

Det er uklart hvorfor Tyrkia valgte et så kontroversielt våpenkjøp. Årsaker som er blitt nevnt, er blant annet Tyrkias ønske om å hevde sin egen selvstendighet. USA tilbød tyrkerne sine egne Patriot-missiler, men Tyrkia sier at de ikke kunne godta kjøpsbetingelsene. Levin spekulerer i et annet motiv.

– Det kan være for å kunne forsvare seg mot sitt eget flyvåpen. Flyvåpenet var den mest aktive forsvarsgrenen under kuppforsøket, sier han.

I 2016 forsøkte en fraksjon i det tyrkiske forsvaret å avsette presidenten, men kuppet ble avverget. Fortsatt er mange av omstendighetene rundt kuppforsøket ukjent, men som svar ble tusenvis av offiserer, politimenn, dommere og andre offentlig ansatte arrestert. Mange av dem er ennå ikke blitt erstattet.

– Nato-vennlige offiserer ble rensket ut etter kuppforsøket. Det påvirker også relasjonene mellom Nato og Tyrkia, sier Levin.

Spenningen mellom Tyrkia og andre Nato-land stopper ikke der. I juli trakk Frankrike seg fra Natos misjon i Libya og anklaget Tyrkia for å bryte våpenembargoen mot det nordafrikanske landet. Tyrkia hevder på sin side at Frankrike støtter general Khalifa Haftar,som kjemper mot deninternasjonalt anerkjente regjeringen i Tripoli. At det franske parlamentet har vedtatt at det osmanske rikets forfølgelse av armenere under første verdenskrig varet folkemord, bidrar ikke til å styrke vennskapet mellomde to Nato-landene.

Det er også uenighet mellom Tyrkia ogHellas om gassreserver i det østlige Middelhavet. I sum gjør dette Tyrkia til en komplisert alliert, men til tross for de mange uenighetene, mener Nato at det bedre å ha et vanskelig Tyrkia på innsiden enn en potensiell fiende på utsiden.

– Det gir mulighet for å holde konflikten såpass nede. Tyrkias viktige plassering geografisk som gateway mellom Europa og Midtøsten. Tradisjonelle bånd som gjør alliansen i stand til å åpne dører og være en aktør i området. Så det er viktig for Nato å godta noen spesifikke krav fra Tyrkia. Nato og Tyrkia trenger hverandre, og Nato må derfor også anerkjenne Tyrkias utfordringer i nærområdet, sier Olsen.

Tyrkia er ikke den eneste utfordringen innad i alliansen. Selv om Natos medlemmer står samlet i en felles forsvarsallianse, er det ikke fritt for at det er gnisninger landene imellom. Det skyldes til dels forskjellige sikkerhetspolitiske interesser – trusselbildet ser ikke nødvendigvis likt ut i Sør-Europa og Sentral-Europa – og dels historiske og kulturelle forskjeller.

– Spenningene internt i Nato følger de sikkerhetsutfordringene man har. Verden ser annerledes ut i Warszawa enn i Lisboa, sier Bundt.

Pengekrangel

Det har ikke manglet signaler om at noe er galt innad ialliansen de siste årene. USAs tidligere president Donald Trump kritiserte de europeiske medlemslandene for ikke å bidra nok. Nato-landene har en uttalt ambisjon om at hvert av dem skal bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar, men bare et fåtall oppfyller denne målsettingen. Ifølge BBC bruker åtte av Natos 30 medlemsland to prosent eller mer av BNP på forsvar, i tillegg til USA.

Trump har også i flere tilfeller ført en forsvarspolitikk som har kommet på kant med Europa. Sommeren 2020 begynte USA å trekke ut amerikanske soldater stasjonert i Tyskland, mot forbundskansler Angela Merkels vilje. Igjen beskyldte Trump Tyskland for å ikke betale nok for Nato-medlemskapet.

«Vi kommer ikke lenger til å være lettlurte. Vi reduserer styrkene fordi de ikke betaler regningen», sa Trump den gangen.

Trumps konfronterende linje har skapt reaksjoner.

«Det vi opplever nå, er at Nato-alliansen er hjernedød», sa Frankrikes president Emmanuel Macron i et intervju med The Economist i 2019.

I samme intervju sådde franskmannen tvil om Nato-landenes vilje til å stille opp for hverandre. På spørsmål om Natos artikkel 5, som stipulerer at et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle, fortsatt er gyldig, svarte Macron: «Jeg vet ikke».

«Ingen trenger Nato mer enn Frankrike. USA trenger Nato minst. Derfor er det svært farlig når Frankrike uttaler seg slik om Nato», svarte Trump på Macrons uttalelser.

Mørke skyer i øst

Med slik retorikk er det kanskje ikke rart om mange tviler på alliansens samhold fremover. Det er ikke noe nytt at USA ønsker at de europeiske medlemslandene skal ta en større del av den økonomiske byrden. Også Barack Obama forsøkte å få europeerne til å bidra mer.

– Det er en Europa–USA-spenning, som definitivt har blitt mer fremtredende de siste årene med Trump-administrasjonen, sier viseadmiral Olsen.

Men et endret geopolitisk bilde gjør at USA nå har andre, mer presserende, sikkerhetsutfordringer.

– USA er i større grad opptatt av Kina og Asia. For Europa er Kina først og fremst en økonomisk rival. Det er landet også for USA, men i større grad en strategisk utfordring. USA møter kineserne militært i Sørkinahavet, sier Bundt.

Sørkinahavet er et lite havområde, der flere land har overlappende krav, blant annet Kina, Vietnam, Singapore og Malaysia. Det har ført til en økende militarisering av regionen. Kina har for eksempel bygget militære installasjoner på små skjær langt til havs.

USAs interesser i regionen kommer blant annet av at landet garanterer for Taiwans sikkerhet. Men Sørkinahavet er også et av verdens mest trafikkerte havområder for lasteskip, og en militær konflikt der vil få store konsekvenser for verdenshandelen.

USAs «vipping mot Asia», som Obama kalte det, gjør at Washington har mindre tid til sikkerheten i Europa. Det gjør at USA i større grad enn tidligere ønsker at Europa tarmer ansvar på hjemmebane.

– USA klarer ikke to teatre samtidig, sier Bundt.

Viseadmiral Louise Dedichen, som tok over for Ketil Olsen som leder for den norske militærmisjonen i Brussel, tror at Kina blir et viktig område for Nato fremover.

– Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, har over tid reist spørsmålet om hvordan Nato skal forholde seg til et stadig mer offensivt og selvhevdende Kina. Det er åpenbart at dette spørsmålet diskuteres nasjonalt og i Natos øverste politiske ledelse, og det er ulike nasjonale tilnærminger til denne problemstillingen som først og fremst er av politisk karakter. Jeg vil anta at synet på Kina er en av de store sakene som må håndteres når Nato etterhvert skal oppdatere sitt strategiske konsept, som sist ble godkjent i 2010, skriver Dedichen.

Mye har skjedd i verden siden Natos strategiske konsept ble skrevet i 2010. Da var forholdet til Russland en god del varmere enn i dag, og vestmaktene håpet at det ville tine ytterligere. I stedet ble forholdet adskillig kjøligere, særlig etter anneksjonen av Krim og krigen i Donbass i Ukraina, der Russland støtter lokale separatister.

Nord mot sør

Med en ny president i Det hvite hus håper mange europeiske ledere på et bedre forhold til Washington enn det var underTrump. Men det transatlantiske motsetningene er langt fra de eneste innad i Nato. Europeiske land klarer fint å skape sine egne motsetninger.

Én av skillelinjene går mellom landene i Sør-Europa og dem i Nord- og Øst-Europa. I nord blir Russland sett på som den største sikkerhetstrusselen, mens landene ved Middelhavet har andre bekymringer.

– Hvordan man oppfatter trusselen mot seg selv, er veldig forskjellig om du sitter i Spania, Latvia eller Norge. Landene i sør har ikke bare Midtøsten å tenke på, men også migrasjon. I Latvia er den russiskspråklige andelen av befolkningen veldig stor, sier Olsen.

Det er ti år siden en grønnsakshandler i Tunisia satte fyr på seg selv i protest mot myndighetene og dermed fyrte av startskuddet for den arabiske våren. Resultatet ble regimeendring i hans eget hjemland, men i andre land førte ikke alltid de folkelige protestene til mer demokrati.

– De søreuropeiske landene ser Midtøsten som en trussel. Etter den arabiske våren er regionen en steppebrann av kriger og stater som er i oppløsning, sier Bundt.

I 2018 ba den italienske regjeringen Nato om hjelp til å håndtere migrantene som kom til landet. Dedichen synes at det er spennende og interessant å være part i en allianse med slike motsetninger, men vil heller kalle det en naturlig dynamikk enn en dragkamp mellom nasjonene.

– Min jobb er å forstå Italias problemstillinger samtidig som jeg må forklare og underbygge Norges interesser. Det spennende er prosessen frem til en felles Nato-løsning, der både Norge og Italia får adressert sine utfordringer, skriver hun.

Øst mot vest

En annen skillelinje går mellom Vest-Europa og enkelte av de tidligere østblokklandene. Den politiske utviklingen i Polen, Ungarn og Slovenia bekymrer mange i vest. Lederne blir av mange sett på som populistiske og med autoritære tendenser.

Den kalde klinsjen

Nordområdene er igjen blitt arena for globale stormakter.

Olsen mener motsetningene i større grad er kulturelle og politiske enn militære, men at de kan få konsekvenser for samarbeidet i Nato.

– Det er mange interne motsetninger som kan skape utfordringer i Nato. Det er klart at det kan spille en viss rolle på sikt, sier han.

I tillegg har de østeuropeiske landene en erfaring fra den kalde krigen som gjøre at de ser på Nato som en viktig motvekt mot Russland og en nødvendig alliert med tanke på fremtidige konflikter. Russlands anneksjon av Krim skremte mange østeuropeere. Og Nato har historisk stort sett holdt seg unna medlemslandenes innenrikspolitikk.

Hvordan utviklingen mot et mer autoritært styre blant medlemsland påvirker alliansen, gjenstår å se. Historisk har Nato fint taklet autoritære regimer i alliansen. Portugal har vært medlem siden starten, da António de Oliveira Salazar var diktator i landet. Hellas ble styrt av en militærjunta fra 1967 til 1974, mens Tyrkias demokrati har alltid vært mangelfullt.

Kampen om gassen

En mindre motsetning, som også kan skape problemer i fremtiden, er gassledningen Nord Stream 2, som går gjennom Østersjøen fra Russland til Tyskland. Nord Stream 2 eies av den delvis statlige russiske gassgiganten Gazprom.

Når rørledningen er ferdig, vil Russland kunne unngå å sende gass gjennom Polen, dagens transittland på vei til Tyskland.

– Polen og USA er bekymret. At Polen kan omgås, gjør landet utsatt for russisk press, sier Bundt.

Rørledningen gjør også Ukraina mer utsatt for press, siden russisk gass vil kunne sluses rundt ukrainsk territorium. I 2019 innførte USA sanksjoner mot alle selskaper som samarbeider med Gazprom om å gjøre rørledningen ferdig. Siden Joe Biden var imot utbygging av rørledning da han var visepresident, er det ikke sikkert at han vil endre politikken på dette området som amerikansk president.

Olsen sier at Nord Stream-konflikten foreløpig ikke har hatt særlig påvirkning på Nato. Men Russland har brukt gassledninger og energileveranser som pressmiddel tidligere. Så langt hevder Kreml at Nord Stream 2 er et rent kommersielt prosjekt.

Fremtiden

Hva er så Natos fremtid i dette? Marianne Riddervold, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), mener at Europa vil bli nødt til å ta et større ansvar for sitt eget forsvar.

– Jeg tror at det blir store endringer i forsvars- og sikkerhetspolitikken i Europa. Det må komme en sterkere europeisk pilar i det transatlantiske samarbeidet. Slik sett var Donald Trump en vekker. Selv om det nå kommer en ny ledelse, har vi sett at vi kan ikke ta USA hundre prosent for gitt, sier hun.

Riddervold tror at mange av fremtidens sikkerhetsutfordringer krever politisk samarbeid like mye som militært.

– Sikkerhetsutfordringer som helse, desinformasjon og cyberangrep. Nato er en territoriell forsvarsmakt. På mange måter er en politisk organisasjon bedre rustet når man står overfor slike trusler. Det krever tillit, samarbeid og utveksling av informasjon, sier hun.

Viseadmiral Olsen understreker at Nato har overlevd interne konflikter tidligere.

– Generelt er ikke indre spenninger i Nato noe nytt. Etter at alliansen ble grunnlagt i 1949, tok det tid å bygge opp en organisasjon. Allerede Suez-krisen skapte store spenninger innad, sier han.

Les også: Skjerpet Nato-debatt i Sverige

I 1966 trakk Frankrike seg ut av Natos felles militære kommando, fordi president Charles de Gaulle mente Nato var for dominert av USA og Storbritannia. Det var ikke før i 2009 at Frankrike igjen ble et fullverdig medlem av alliansen. Før og under Irak-krigen i 2003 var det også motsetninger innad Nato, da flere medlemsland ikke ville støtte den amerikanske invasjonen av Irak.

– Konsensus-tankegangen gjør at du alltid vil få indre spenninger, sier Olsen.

– Det er ekstremt stor forskjell på å skape konsensus med tolv versus med 30 medlemsland.