– Vi klarte aldri vinne befolkningen i Afghanistan. Det gjorde vi i Libanon

– I Ebel el Saqi feirer de fortsatt 17. mai – 22 år etter at norske soldater dro, sa forsvarssjef Eirik Kristoffersen da boka «Jegerånden – å lede i fred, krig og krise» ble lansert på Gyldendalhuset i Oslo 27. august.

Det ble markert med en samtale mellom Kristoffersen selv og politisk redaktør i Dagens Næringsliv Frithjof Jakobsen.

Mye har handlet om de dramatiske operasjonene i Afghanistan og det unike miljøet i Forsvarets spesialkommando – når «Jegerånden» er blitt omtalt de siste ukene.

Men Kristoffersen har også skrevet et eget kapittel om tiden i Libanon. Han mener at den norske innsatsen der er undervurdert. Og derfor bruker han 17. mai-feiringen i landsbyen i Sør-Libanon som eksempel.

– Folk husker nordmenn. Det finnes ingen mulighet for at det kommer til å skje i Afghanistan – selv om vi har vært der omtrent like lenge som vi var i Libanon, sa Kristoffersen.

«Eit godt innblikk i ein av landet sine beste avdelingar», skriver vår bokanmelder Asgeir Ueland: Les om boka her.

Libanon-oppdraget

Fra 1978 til 1998 reiste rundt 21 000 norske soldater til FN-tjeneste i Libanon.

Kristoffersen tilbrakte to kontingenter i UNIFIL – på starten av 90-tallet. Han skriver i boka at Norge har mye å lære av Libanon-oppdraget. Selv hadde han sluttet som militær – etter befalsskole og plikttjeneste – for å begynne på sivilingeniørstudier. Men etter få måneder savnet han Forsvaret. Han hoppet av studiene og ble engasjert som fenrik. Kort tid etter dro han til Libanon.

Les også:

Ny forsvarssjef på trappene: Vil ha deler av Forsvarets ledelse nordover

– Vi bidro i Afghanistan, men klarte aldri å vinne befolkningen. Det gjorde vi i Libanon – med vernepliktige, sammenraskede soldater – som jeg var en del av, sa han under lanseringen.

– Vi kom uten spesiell trening, men med sunn fornuft, forsiktig bruk av militærmakt og et operasjonsmønster som gjorde at vi kom i kontakt med lokalbefolkningen.

Siden hadde Eirik Kristoffersen en rekke kontingenter i Afghanistan.

«Etter hvert som jeg tilbragte mer og mer tid i Afghanistan, tenkte jeg tilbake på hva norske soldater oppnådde i Libanon og hvorfor resultatene på noen områder var bedre. Med enkle midler klarte de norske soldatene i Libanon å få tillit i lokalbefolkningen. Uten nevneverdig oppfølging hjemmefra eller fra FN løste vi oppgavene vi fikk», skriver han i boka.

For to uker siden ble Eirik Kristoffersen forsvarssjef: Han mener at den største oppgaven fremover er ny langtidsplan.

Roser HV-soldatene

– Mye av det vi lykkes med i Libanon, så jeg også i Heimevernet da jeg var sjef der, sa Kristoffersen.

– Den sivile kompetansen som HV-soldater drar med seg inn i tjenesten, er verdifull.

Forsvarets forum portretterte Kristoffersen da han var HV-sjef:

Eirik Kristoffersen var sjef for de proffeste soldatene i kongeriket. Nå leder han folk flest.

– Vi så det samme i Libanon. Kvaliteten på soldatene som dro til Afghanistan var bedre, men den sivile kompetansen som soldatene i Libanon hadde – og måten vi løste ting på – gjorde oppdraget annerledes.

Kom i mål under korona

Kristoffersen startet på arbeidet med boka da han var sjef for plan og øving på Forsvarets operative hovedkvarter. Tanken var å bruke pendlingen til å skrive. Så ble han sjef for Heimevernet i stedet, og året etter ble han utnevnt til sjef for Hæren. Men under korona-pandemien måtte Kristoffersen tilbringe lengre perioder på Bardufoss. Da fikk han også nok tid til å komme i mål med «Jegerånden».

Malin Stensønes, styreleder i Forsvarets forskningsinstitutt er medforfatter.

Forsvarets forum beklager at lyden på sendingen på Facebook var for dårlig.