Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
De fleste av oss gjør det. Lever oss inn i situasjonen til folk som gjennomlever livstruende situasjoner, enten man er om bord et fly som styrter, eller springer for livet fra morderiske terrorister i den sør-israelske ørkenen. Og vi spør oss selv: Hvordan hadde jeg reagert?
Selvoppofrende? Uredd?
Hvordan hadde vi da ført en krig? En krig med kniven holdt mot strupen, og der det ikke finnes et utfall som «hederlig tap»? Har vårt lille land, så dypt nedsenket i fred, fantasi til dette tankeeksperimentet?
Modus operandi
Den pågående krigen mellom Israel og Hamas nærmer seg på ingen måte slutten, og kommer til å bli mye verre før den plutselig avsluttes. Slik nesten alle kriger i Midtøsten synes å forløpe seg. Israel har opparbeidet seg et renommé for å handle ekstremt resolutt og med stor kraft.
Det er ingen grunn til å forvente noe annet denne gangen. Siden statens etablering i 1948 har Israel blitt angrepet flere ganger, enten det er fra arabiske nabostatene eller av palestinske grupperinger. Det eneste som synes tragisk sikkert, er at ingen krig er den siste, kun den neste. Som det sies lakonisk fra israelsk hold: «Vi bor i et røft nabolag.»
Der det israelske modus operandi er voldsomt og utvetydig, er det norske det stikk motsatte. Vår ryggmargsrefleks er gjerne en oppfordring til moderasjon og dialog mellom parter som er alt annet enn innstilt på dette. Særlig dette med å ta tiden til hjelp, å ikke la seg rive med av situasjonen, er noe vi vil mene er viktig.
Man skulle tro våre kulturer var diametralt ulike hverandre, men faktisk skårer de temmelig likt på flere kulturdimensjoner. Aller nærmest er vi, ikke overraskende, svenske verdier. På indeksen over feminine verdier skårer vi nest høyest i verden, kun slått av svenskene.
Men vi samhandler og oppfører oss også ganske likt israelske, ifølge forskning av den nederlandske professoren i sosialpsykologi, Geert Hofstede. Kanskje til forbløffelse både her og der.
Likheter og forskjeller
Ifølge Hofstede kan interkulturelle forskjeller observeres og dermed studeres. Gjennom et begrepssett tydeliggjøres mye rundt kulturkollisjoner. Som for eksempel at israelere oppleves omtrent like uhøflige som nordmenn. Det skal faktisk litt til. Men alt har sin grunn, også dette. Våre kulturer er produktet av historie, religion, klima og fiendebilder.
Våre begges kulturer har et opphav der spissfindige formuleringer og indirekte tale ikke ble verdsatt, antakeligvis fordi det ikke ga noen effekt. Denne nasjonale karakteristikken synes å spille rett inn i en an kulturdimensjonene til Hofstede, nemlig maktavstand («power distance»).
Både Norge og Israel har lav skår på maktavstand. Dette vil si at vi ikke lar forskjeller i makt, posisjon, alder og status stanse oss fra å ytre våre meninger. I Norge, som i Israel, er det et hedersbegrep å «si ting som de er». Ifølge Hofstede er det definitivt ikke slik i Russland. Og antakeligvis heller ikke i Gaza. De som har arbeidet i arabiske kulturer vil kunne attestere at direkte tale er noe av det mest destruktive man kan gjøre dersom man ønsker et godt samarbeid.
Videre så er vi temmelig individualistisk orienterte, men ikke så ekstremt som amerikanerne. Men mye mer enn arabere. Og vi har stor tro og tillit til regler og normer. Vi tror på Sannhet med stor S. Kortsiktig gevinst trumfer gode manerer, dersom man ønsker måloppnåelse. En slående kontrast er nok en gang Russland, der kontekst og situasjon dikterer hva som er sannheten: «Det er ingen sannhet».
Dialog eller konflikt
Hvor fører alt dette oss hen? Jo, beskrivelsen av en israelsk kultur som ansporer til raskest mulig gjenopprettelse av en definert orden, koblet med en høy aksept for individuelt initiativ og beslutningstaking på lavt nivå. Man venter ikke på å bli fortalt hva som må gjøres, men gjør det, fordi man vet hva som må gjøres, og samfunnet forventer at man handler.
Alt dette kritiske kvaliteter under strid i uoversiktlige slagfelt, og også kjennetegn på israelsk krigføring. Faktisk er dette karakteristikkene i oppdragskrigføring, utviklet av tyskerne under verdenskrigene, og siden idealet til vestlige hærstyrker, herunder Nato. Og det norske Forsvaret.
Kulturelle likhetstrekk til tross, fra norsk side synes vi ikke alltid å forstå så mye av den israelske krigføringsformen. Vi synes den er for voldsom, for hastig, for kompromissløs. Her kommer nok vårt norske, normative, syn til uttrykk for hvordan verden skal se ut. Man skal blant annet ta seg god til å reflektere, og velge dialog fremfor konflikt. Skadeomfanget må begrenses til et minimum.
Langt unna alt og alle
Det er flere grunner til at vi mener som vi gjør, og en av disse er nok vår forståelse av strategisk dybde. Den har alltid vært der. Vi er langt unna alt og alle. Riktignok kom tyskeren brått på oss, selv om det var en del tegn i tiden at noe var i gjære. 50 år med kald krig innprentet i oss at fienden ville måtte reise langt før han kom til Oslo. Og selv om vi siden den gang har vært gjennom en oppvarming, fulgt av en ny nedfrysing av forhold til Øst, så sitter denne forståelsen fortsatt i oss:
Det tar lang tid for en fiende å komme seg til Norge. Det tar faktisk så lang tid, at det ligger utenfor vår forestillingsevne at Oslo plutselig ville kunne bli hærtatt av fienden. Først så vil det skje noe annet, og deretter noe enda mer annet. Og før Oslo blir ufrivillig midtpunkt i en krig, så vil krigen være slutt.
Israel kjenner på angsten hver dag, har ingen strategisk dybde, og ingen tålmodighet. Man kan kjøre fra sør til nord i landet på et par timer.
Gunnar Gabrielsen
For vi har jo omtrent ikke fiender. Russland har erklært hele den vestlige verden som sine fiender, vi er ikke spesielle annet enn på grunn av vår plassering. Ellers er det ingen som bryr seg om oss. Vi får være i fred, i krise og i krig. Natos krav om at medlemsstatene skal bruke 2 prosent av BNP på forsvaret gjelder for eksempel alle land unntatt Norge. Det har vi bestemt, og her er det ingen forskjell på blå og rød regjering. Det haster tross alt ikke så mye med denne opprustingen.
«Mindre tilgang til hytta»
I 2011 opplevde Norge den verste terrorhandlingen i fredstid noensinne, begått av én gjerningsmann. De påfølgende evalueringene var grundige, og alle var enige i at mye måtte forbedres, og raskest mulig. Hvor raskt dette faktisk gikk, har vi vel alle registrert. Det tok ti år etter terrorangrepet før politiet kunne flytte inn i sitt nye beredskapssenter på Taraldrud.
Enda tregere har det gått med byggingen av et nytt regjeringskvartal. Etter tolv år står det fortsatt ikke ferdig. Dette er lenger enn de to verdenskrigene varte, sammenlagt. Vi tar oss vår salige tid her til lands. Det er fordi at selv om vi vet at nye terrorangrep kan ramme oss, så tror vi det ikke. Vi vet at det kan komme en krig i en eller annen form, men vi tror det ikke.
Det er ingen der ute som sier de skal tilintetgjøre oss. Det har det heller aldri vært. En meningsmåling over nordmenns største bekymring i tilfelle okkupasjon ville trolig vært «mindre tilgang til hytta». Vi vet ikke hva det vil si å leve med angst for at vårt land, vår kultur og vårt folk kan viskes av kartet, for alltid.
Alltid fremst i skoene
Israel kjenner på angsten hver dag, har ingen strategisk dybde, og ingen tålmodighet. Man kan kjøre fra sør til nord i landet på et par timer. Under Yom Kippur-krigen i 1973 var det en reell fare for at syriske og egyptiske styrker kunne hærta det knøttlille landet på en dag. Skjer det, vil ikke redusert hyttebruk være hovedbekymringen.
Hele forsvarskonseptet til Israel er basert på at man aldri må overraskes, man må stå fremst i skoene, alltid. De kulturelle dimensjonene, nevnt over, kommer godt til syne. Det handles hardest mulig, raskest mulig.
7. oktober så alle hva som skjedde da systemet sviktet, og med det troen på systemet. Responsen var kraftfull, men har ikke ennå nådd et kulminasjonspunkt. Og Norge tilbød sine fredsmeglingstjenester før det hadde gått 24 timer. Her hjemme har det så vidt vært litt snakk om den manglende oppfyllelsen av Forsvarskommisjonens anbefalinger, samt om hvorvidt Finnmark skal forsakes eller forsvares.
Slik skal opplevelsen av strategisk dybde – eller fraværet av denne – gi diametralt ulike oppfatninger i to land som deler noen like kulturdimensjoner og begge sverger til oppdragskrigsføring. Hofstede skriver ikke om hvordan fraværet på strategisk dybde og eksistensiell angst påvirker et lands selvbilde. Kanskje burde vi foreta det tankeeksperimentet på hans vegne.
