Norske soldater i Midtøsten: 
Ubevæpnet for fred

Denne På besøk hos-reportasjen ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 3/4, 2023. Reportasjen er gjort før det brøt ut krig mellom Hamas og Israels forsvar i oktober 2023. 

– Etter elleve år i Luftforsvaret, inkludert verneplikten, ville jeg prøve noe nytt. I så måte har mitt første utenlandsoppdrag svart til forventningene. Denne type arbeid har jeg stor glede av og finner god mening i. Om jeg blir spurt om å fortsette, vil jeg umiddelbart svare ja, sier Jonas. 

For 29-åringen fra Oslo har oppholdet som FN-observatør i Midtøsten gitt mersmak.

– Hva er det som er så meningsfylt med å være ubevæpnet militær observatør i grenseområdene mellom Israel, Syria og Libanon, det som kalles Golan-høyden, okkupert og delvis annektert av Israel?

– Vi er veldig klar over hva som har foregått og hva som pågår i regionen.

Både her på israelsk okkupert Golan, i Syria og Sør-Libanon, sier 29 år gamle Jonas.

I bakgrunnen skimter man basen hvor soldatene er stasjonert.

– Det er nettopp slik som du sier, vi opererer ubevæpnet. Det er utelukkende en fordel Fordi vi ikke bærer våpen utgjør vi heller ingen trussel, forklarer Jonas. 

– Det vet partene og det vet de lokale menneskene. De stoler på oss, nettopp fordi vi ikke kommer veltende ut av kampvogner med våpen i hånd. 

– De hvite sivile bilene, kun med FN-logo på panser og dører, inviterer lokalbefolkningen til normalt samkvem med oss. Det er en givende hverdag.

– Vi stiller spørsmål og de prater og forteller om livet som sådan og om ting som plager dem, og som de formelt vil klage på. Det er saker vi rapporterer videre og som gjerne finner en løsning, sier Jonas til Forsvarets forum.

– Naturen tar nesten pusten fra deg

Han og Anders presiserer at etternavn ikke er OK, ettersom det de gjør er viktigere enn hvem de er. 

Vi møter de to nordmennene ved et av de mest spektakulære utsiktspunktene på Golan-høydene, med fullt utsyn over nærområdene i tre land: Israel, Syria og Libanon.

– Naturen tar nesten pusten fra deg, sier bergenseren Anders, uten å nevne Ulriken med et eneste ord.

– Min tid her nede er snart over, sier han. 

– Seks måneder på den syriske siden og det siste halvåret her på det israelsk-okkuperte Golan, blir om kort tid avløst av en tilværelse i marinen på Haakonsvern, sier han. 

Anders legger til at han føler seg privilegert som har fått den erfaringen som det fredsbevarende arbeidet for FN har gitt ham.

– For å være ærlig så visste jeg lite om denne regionen for jeg kom med på dette UNTSO-oppdraget, men i et miljø med godt og erfarne offiserer, har læringskurven vært bratt, legger han til.  

Viktig å se på helheten

En som kjenner regionen godt er tidligere general og styrkesjef for UNTSO, Robert Mood. Nordmannen var også generalsekretæren i FNs utsending til Syria i starten på det som ble en borgerkrig.

– Det er ingen tvil om at UNTSO i høyeste grad har en relevans, selv om det har vært flere gigantoperasjoner i FN-regi, der organisasjonen ofte blir en del av problemet fordi det umiddelbart forventes at det med FN kommer det fred, sier Robert Mood.

Han mener det er viktig å se på helheten, og trekke lærdom av de feilene FN har gjort ved større operasjoner.

– Veien videre for FN er å forberede fredsoppdrag som legger til rette for politiske veivalg for partene. Kanskje burde man i UNTSO bli bedre til å sende erfarne instruktører til land i konflikt, sier Mood. 

Også han understreker hvor viktig det er at observatørene er ubevæpnet.

– Det gir en unik relasjon med lokalbefolkningen og et spesielt innblikk i folks hverdag i et område hvor det også hersker usikkerhet.

– Observere, rapportere og assistere er de viktigste elementene i denne jobben som disse unge nordmennene har påtatt seg, sier Mood.