Utfallet av terroristangrepet som den militante islamistiske bevegelsen Hamas gjennomførte ved soloppgang i Israel i går, er det ennå for tidlig å si noe om. Det vil ta uker før krigen som statsministeren erklærte i går vil være over, og en kan begynne med forklaringen om hva det vil si for Midtøstens fremtid.
Det vi vet så langt er at over 300, i stor grad sivile israelere ble drept, og et omtrent like stort antall er kritisk eller hardt skadet. Ifølge lokale media er over 100 israelere tatt og ført inn på Gazastripen. Samlet er det ingen tvil om at lørdagen, som var siste dag i en rekke jødiske høytider som faller om høsten, har hatt det mest blodige utfallet siden konflikten mellom det som med tiden ble israelere og palestinere begynte for alvor med en rekke opptøyer i mai 1921.
Søndag morgen pågår det fremdeles kamper i noen av kibbutzene og moshavene inne i Israel. Kibbutzene er landbrukskollektiv, mens moshaver er kooperativ, og disse har historisk vært ryggraden i den israelske politiske venstresiden. Hamas’ angrep, som utvilsomt var en stor suksess sett fra deres synspunkt, har altså i stor grad gått utover mennesker hvis politiske syn handler om å få slutt på den over 100 år lange konflikten. Konflikten har nå utvilsomt tatt en annen form og alvor enn det vi har kjent så langt.
Etterretningssvikt
På israelsk side er det utvilsomt en enorm etterretningssvikt. Området i og rundt Gaza har lenge vært kjent som et sted hvor den israelske etterretningen har visst og hatt kontroll på det meste som skjer.
Det går rykter om at den såkalte Gaza-divisjonen som har det militære ansvaret for sikkerheten til landsbyene på israelsk side var flyttet til Vestbredden i forbindelse med høytiden i frykt for at det kunne komme opptøyer der. Stemmer dette vil det være en god del forklaring på hvordan Hamas’ styrker kunne ta seg relativt enkelt inn i Israel og til de ulike stedene hvor det i går og søndag morgen var kamper. Det store spørsmålet er imidlertid hvorfor nå og hvorfor slik?
Siden Hamas tok styringen over Gazastripen i 2007, har det vært en rekke operasjoner mellom det israelske forsvaret og de to mest kjente militante gruppene på stripen, Hamas og Islamsk Jihad.
Disse har på mange måter fulgt en intern logikk med tanke på grad og eskalering. Alvoret i eskaleringen har oftest handlet om antall drepte på israelsk side, hvor langt nord i Israel har Hamas skutt raketter og om det har blitt kidnappet israelske soldater.
Med tiden har det utviklet seg et sett uskrevne regler for disse «rundene», som man kaller det lokalt. I går ble alle de uskrevne reglene brutt, og man kan anta at denne gangen vil bli en helt annen dimensjon på utviklingen de kommende dagene og ukene.
Ikke Saudi
Mange har sett Hamas’ angrep i går i lys av den varslede tilnærmingen mellom Israel og Saudi-Arabia. Jeg tror ikke dette er en nevneverdig faktor av flere grunner. For det første, må et angrep av den typen vi så i går ha vært planlagt over tid, måneder og kanskje år. Den andre faktoren er at Hamas’ ideologi kommer fra Det muslimske brorskapet, som aldri har hatt noe godt forhold til Saudi-Arabia og dermed ikke vil kunne torpedere en normalisering mellom Israel og det viktigste sunnimuslimske landet i dag.
Det er også vanskelig å se at Hamas har drevet gjennom denne operasjonen helt alene og bare for egen del. Om operasjonen ikke er en del av et større bilde, er det mulig at den palestinske organisasjonen kanskje har feilberegnet den israelske reaksjonen.
Jerusalems biskop til Forsvarets forum: Palestina tømmes for kristne
Hamas vet med rette at israelerne er veldig sensitive til israelere som blir holdt av fienden. De kan ha kalkulert med et avmålt israelsk svar i et forsøk på å få barn, familier og eldre tilbake i Israel i live. Gitt hendelsene lørdag og størrelsen på angrepene, så er sjansen for at Israel vil holde tilbake ganske lave.
Det ble i går gitt ordre om å mobilisere og sende en styrke på fire divisjoner til området rundt Gaza, noe som tilsier et større angrep mot Gaza i tiden som kommer. Målet for en slik operasjon er ennå ikke uttalt fra israelsk side, men det kan være å fjerne den militære trusselen fra Gaza i lang tid fremover. Alt dette henger på at vi snakker om en lokalt styrt og utviklet operasjon. Men det er vanskelig å se hva Hamas har å vinne på dette.
Irans plan?
Hintene om at gårdagens hendelser kanskje har noe mer regionalt over seg kom søndag morgen da det ble skutt bombekastergranater over de såkalte Sheeba Farms i grenseområdet mellom Israel og Libanon. Den iranskstøttede sjiamuslimske militsen, Hizbollah, tok på seg ansvaret. Samtidig ble det i morgentimene søndag gitt en oppfordring om at noen av de israelske landsbyene, som ligger rett i grensa til Libanon, burde evakuere for de neste dagene.
På israelsk side har man lenge operert med et scenario hvor en konflikt begynner i Gaza og sprer seg videre til Vestbredden og Libanon, og kanskje deler av Syria. Alt dette ses i sammenheng med den pågående skyggekrigen mellom Iran og Israel rundt Irans økende strategiske nærvær fra Irak i øst til Libanon i vest.
Samtidig har Hamas også lenge vært en del av den større iranske folden i regionen. Om det viser seg at det er en direkte link mellom hendelsene i går og en større iransk strategisk plan, står vi overfor en regional storkonflikt og ikke en avgrenset konflikt i Gaza.
Gitt den store interne politiske konflikten som har råket Israel siden statsminister Netanyahu formet Israels mest høyrevridde regjering noen gang, vil mange lure på om israelerne er samlet nok til å motstå et slikt press utenfra. Den faktoren vet vi alt svaret på.
Det som skjedde sør i Israel i går var så graverende at alle politiske uenigheter ble feid til side og man slutter helhjertet opp når en blir kalt inn til reservetjeneste.
Les også: Militærets tillit på spill i Israelsk politikk
For folk som ikke kjenner konflikten er det viktig å få med at det israelske forsvaret i stor grad er basert på et mobiliseringsforsvar. Det gjelder for alle våpengrener og typer. I luftforsvaret øver piloter og navigatører for eksempel ukentlig, og spesialstyrkene øver også veldig ofte som en del av repetisjonsøvelser etter at verneplikten på tre år er avtjent. Mange av disse gruppene har stått i spissen for de store demonstrasjonene mot Netanyahu de siste månedene, men fra og med i går har de møtt opp i sine respektive avdelinger.
Hardt og blodig
Til forskjell fra krigen i Ukraina er det vanskelig å se for seg at den nåværende krigen vil pågå utover noen måneder. På grunn av at man benytter seg av en stor mobiliseringshær, har den israelske doktrinen alltid vært bygget opp rundt relativt korte kriger. Om dette utvikler seg til en regional konflikt kan det nok gå litt lengre tid før den nåværende krigen er over, men det er vanskelig å se for seg et scenario som pågår lengre enn et par måneder med full konflikt.
De kommende dagene vil gi en god indikasjon på hvordan dette utvikler seg. Det store spørsmålet nå henger på om Hizbollah blir en del av krigen og vil fyre av fra sitt arsenal som består, ifølge den israelske militære etterretningen, på over 300.000 raketter.
For 50 år siden ble Israel tatt på sengen under Yom Kippur-krigen. Den gang gikk det i stor grad utover de militære. I gårsdagens angrep var brorparten av de rammede sivile. I en region hvor den sterkestes makt rår, kan ikke Israel la være å svare med overveldende styrke. Da vil landets anseelse i regionen bli svekket for godt. Og i de uskrevne reglene i regionen er det en pris Israel ikke kan betale.
På toppen av alt dette kommer det selvsagt en mengde spørsmål om hva som gikk galt i går. Yom Kippur-krigen ble den gang begynnelsen til slutten for det israelske arbeiderpartiet og den israelske venstresiden. Den nåværende konflikten kan bety det samme for den israelske høyresiden, som de facto har hatt politisk makt siden 1977.
Uansett utfall vil verken Israel, Hamas eller regionen bli den samme når dette er over. Men før vi kommer så langt venter dager og uker med harde kamper og mange flere døde.
