Kultur:

Vidkun Quisling under en parade for soldater i
Den norske Legion på Slottsplassen i 1942.
Vidkun Quisling under en parade for soldater i Den norske Legion på Slottsplassen i 1942.

Quisling og det norske forsvaret

En oktobernatt i 1945 fullbyrder en eksekusjonspelotong dødsdommen mot Vidkun Quisling. Bakgrunnen hans fra Forsvaret spilte en viktig rolle på veien mot statskuppet fem år tidligere.

Publisert Sist oppdatert

iQuisling vokser opp i en prestefamilie i Telemark. Oppveksten byr på både opp- og nedturer med mobbing i tidlig barndom. Det er først da den unge gutten blir svært skoleflink, at han vinner respekt. Quisling foretrekker å lese bøker fremfor sosial omgang med skolekameratene.

Matematikk og filosofi er favorittfagene, og artium avsluttes med beste karakter. Lærerne mener han bør studere matematikk, men den kunnskapsrike Quisling har andre planer.

Høsten 1905 starter Quisling på Krigsskolen som kadett. I 1908 avlegger han eksamen med beste karakter. Quisling blir utnevnt til premierløytnant i feltartilleriet. Han bestemmer seg for videre utdanning i Forsvaret. Året etter starter han på den Militære høgskole. I 1911 avlegger han eksamen med beste karakter noen gang gitt ved skolen. Vidkun Quisling belønnes med audiens hos kong Haakon. Etterhvert blir det stilling som aspirant i Generalstaben.

Vidkun Quisling (t.v.) på Gardermoen
sammen med offiserskolleger i 1912.
Vidkun Quisling (t.v.) på Gardermoen sammen med offiserskolleger i 1912.

Militærattaché

Prestesønnen oppfattes som en svært dyktig offiser med stor respekt hos kolleger. Han er arbeidsom og ansvarsbevisst med taktikk og teori som spesialfelt. Hos kullkameratene går han under navnet «professoren».

Som aspirant i Generalstaben blir han tildelt et land å fordype seg i. Quisling skal studere de militære forhold i Russland. Etter bolsjevikrevolusjonen og Lenins maktovertagelse i 1917 kastes Russland ut i borgerkrig. Et nytt og skjellsettende kapittel i Quislings liv tar form.

I 1918, året etter opprykk til kaptein i feltartilleriet, søker han stillingen som militærattaché i Petrograd (Sankt Petersburg). Oppgaven er å rapportere til Forsvarsdepartementet om krigens gang og forholdene i landet. Etter egen uttalelse synes Quisling det ble for mye papirarbeid i Generalstaben og ikke noe «kjøtt og blod».

Imidlertid trekker legasjonen seg ut mot slutten av 1918 da forholdene er for farlige.

Bolsjevismen

Under oppholdet i Petrograd møter Quisling handelskonsul Fredrik Prytz. I tiden som kommer, skal han ha enorm innvirkning på Quislings politiske tankegods og videre vei. Under okkupasjonen blir Prytz statsråd i Quislings regjering.

– Prytz var kaptein. Både han og Quisling tilhørte de store militære kullene på Krigsskolen rundt 1905. Men etter 1905 nedbemannes Forsvaret, og mange som ønsket militær karriere og utdannelse, måtte ta nye yrker, sier historiker Lars Borgersrud.

Prytz ble en suksessfull forretningsmann med eksport av trelast til Europa.

– Hva slags påvirkning hadde Prytz på Quisling?

– Da bolsjevikene kom i førersetet for den russiske revolusjon ville de nasjonalisere de store firmaene som vestlige investorer hadde grunnlagt. Dette rammet i særlig grad Prytz som etterhvert så på den russiske arbeiderbevegelsen og bolsjevikene som en farlig trussel, ikke bare mot egen forretningsvirksomhet, men mot vestlig sivilisasjon. Prytz utviklet en teori om at bolsjevismen truet den såkalte «nordiske rases» rett til å herske i Russland på grunn av innflytelse fra «laverestående slaviske raser» og jøder, forklarer Borgersrud.

Arbeiderbevegelsen

Quisling blir sterkt påvirket av Prytz tankegods. For begge blir den norske arbeiderbevegelsen en representant for den russiske bolsjevismen og en trussel mot den vestlige sivilisasjonen. Borgersrud fremhever Quisling og Prytz sitt syn på den fremvoksende arbeiderbevegelsen som illegitim og ulovlig, men det var en vanlig militær tankegang i samtiden.

– Quisling og Prytz’s allierte, særlig i Forsvaret, så på etableringen av det borgerlige demokratiet som en stor trussel. De ville tilbake til tiden før det borgerlige demokratiet ble etablert.

Hemmelig hær

– I Norge ble frykten akutt da Arbeiderpartiet erklærte seg som et revolusjonært parti på landsmøtet våren 1918. Den mulige revolusjonære trusselen i Norge, i Sverige og Danmark ble møtt med at man bygget opp hemmelige, militære strukturer som skulle slå ned en mulig rød revolusjon. Vidkun Quisling var én av dem som jobbet med dette i Generalstaben og var meget skarp og dyktig i arbeidet. Det forteller historiker og ekspert på mellomkrigstidens hemmelige militærapparat, Nils Ivar Agøy.

Gjennom hele 1920- og 30-tallet eksisterer det en hemmelig hær i det norske forsvaret.

– 1920-tallet var en sammenhengende nedgangsperiode i militæret. Tidlig på 30-tallet mistet en del offiserer jobben. De mente det var fordi uforstående politikere ikke skjønte hva man trengte et forsvar til, og de følte seg sviktet av det sivile samfunnet som ikke så den ytre militære fare, og i alle fall ikke den indre akutte faren for revolusjon, sier Agøy.

– Hvor mange tilhørte denne hemmelige hæren?

– Etter en omlegging i 1930–32 var det 23 000-24 000 mann i den hemmelige hæren.

Nesten halvparten av hva en ordinær mobilisering ville gitt. Vi snakker om betydelige styrker, understreker Agøy.

Frykten for revolusjon

Quisling og hans militære meningsfeller får blod på tann. Rundt 1930 kan det se ut til at Arbeiderpartiet, det erklærte revolusjonære parti, kan få regjeringsmakt. De antirevolusjonære kreftene i militæret får ny glød.

– Valgkampen i 1930 var uhyre polarisert, Generalstaben sattet opp planer for hvordan man skal handle om Arbeiderpartiet kom til makten. Generalstaben oppfattet trusselsituasjonen som ekstrem, og kaptein Adolph Fredrik

Munthe tok for seg hvordan man skulle mobilisere et felttog for å slå det ned, og hvordan man skulle gå frem overfor en revolusjonær regjering, sier Agøy.

Da Fridtjof Nansen dør i 1930, gjør Quisling seg kjent som Nansens arvtager. Quisling har vært en av Nansens nærmeste i nødhjelpsarbeidet i Ukraina. Som skribent fortsetter Quisling å bygge karriere i norsk offentlighet, blant annet i artikkelserien «Russland og vi» hvor temaet er utviklingen av Sovjetunionen og landets rolle i Europa og verden.

Tekstene skal senere bringe Quisling til nye høyder. Ifølge historiker Borgersrud skriver Quisling artiklene på initiativ og i nært samarbeid med Prytz.

Kong Haakon VII (i midten) besøker
Kongsvinger festning i 1932. Til venstre for kongen står
daværende forsvarsminister Vidkun Quisling. FOTO: NTB
Kong Haakon VII (i midten) besøker Kongsvinger festning i 1932. Til venstre for kongen står daværende forsvarsminister Vidkun Quisling. FOTO: NTB

Forsvarsminister

I 1931 tar Bondepartiet over regjeringsmakten, og Quisling utnevnes som forsvarsminister av statsminister Peder Kolstad. Utnevnelsen skjer etter anbefaling fra redaktør Thorvald Aadahl i Nationen. «Russland og vi» hadde også imponert ledelsen i Bondepartiet.

Quisling er en av dem som kjenner det indre, hemmelige militære sikkerhetsapparatet han selv har vært med å planlegge svært godt.

Men det er tvilsomt at statsminister Kolstad eller Bondepartiet kjente til Quislings videre planer, mener historikere.

Antirevolusjonær garde

– Quisling sto for en veldig sterk nasjonal linje. Han var en av få som var motivert for å forme det hemmelige sikkerhetsapparatet til politisk bruk. Som forsvarsminister forandret han det militære sikkerhetsapparatet. Han jobbet hardt for å få aksept for at man i en krisesituasjon skulle kunne bruke frivillige avdelinger langt utpå høyresida, sier Agøy.

– Hvem var de frivillige avdelingene?

– Den viktigste organisasjonen var Norges samfunnsvern. Den ble fra 1925 ledet av offiser og senere NS-politiker Ragnvald Hvoslef. Enheten var en antirevolusjonær garde som samarbeidet og fikk støtte i Forsvaret gjennom 20-tallet. Dette var folk som drev våpenøvelse for å slå ned den bolsjevikiske revolusjon, forklarer Agøy.

– Quisling fikk innført et regelverk hvor forsvarsministeren kunne starte militære aksjoner. Det var delvis ulovlig, men formen gjør at det er grunn til å tro at lavere befal ville fulgt ordre. Det var her kupplanene kommer inn, mener Agøy.

Kupplaner

– Fra våren 1932 til høsten ble det lagt planer for å gjennomføre et kupp i Norge, et slags statskupp, med bruk av de hemmelige militære sikkerhetsstyrkene og de frivillige avdelingene. I disse planene var det en komité som stort sett besto av militære offiserer, majorer og kapteiner som skulle lede virksomheten, sier Agøy.

– Hvordan var planene?

– De var veldig detaljerte. Jeg har funnet ordrer skrevet ut av Quisling i denne perioden som beskriver hvordan militære avdelinger skulle arrestere bestemte personer, okkupere navngitte bygninger og besette Oslo. De sier hvilke tropper som skulle brukes, og hva de skulle forta seg. Quisling og hans meningsfeller ventet hele tiden på at Arbeiderpartiet skulle kompromittere seg.

Beskyldninger og skandaler

I 1933 endrer Arbeiderpartiet program og slutter å erklære seg revolusjonært. To år senere tar de regjeringsmakten i et forlik med Bondepartiet. Dermed forsvinner en viktig forutsetning for kupplanene, forklarer Agøy.

Til tross for Quislings innvirkning på forsvarspolitikken blir ikke tiden som forsvarsminister noen dans på roser. Skandaler og avsløringer står nærmest i kø. Quislings hemmelige organisasjon, og forløperen til Nasjonal Samling, Nordisk folkereisning (N.F.), avsløres.

Organisasjonen var et resultat av politiske samlinger Quisling, Prytz og andre offiserer hadde hatt. Statsminister Kolstad tvinger Quisling til å forlate N.F. Andre beskyldninger og skandaler følger, og han får blant annet skylden for å ha mobilisert militæret til å gripe inn i det såkalte Menstadslaget.

Går av

Etter statsminister Kolstads død i 1932 overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Han ønsket å bytte ut Quisling. Quisling forsøkte å sette opp statsrådene mot statsministeren, samtidig som egne politiske ideer og tanker ble luftet. 20. november når den politiske uenigheten klimaks.

Quisling ber statsministeren om å gi opp vervet sitt. Da Hundseid senere blir gjenvalgt, melder Quisling seg ut av partiet og går av som forsvarsminister. Statskuppet han og folk i militærapparatet planla, ble aldri en realitet.

Nasjonal samling

Quisling gikk nå tilbake til sin nærmeste krets, bestående av kaptein Fredrik Prytz, kaptein Adolf Fredrik Munthe og major Ragnvald Hvoslef. 13. mai 1933 dannes Nasjonal Samling (NS).

Borgersrud har undersøkt i hvilken grad det norske offiserskorpset sympatiserte med NS, både før og under okkupasjonen. Forskningen viser at en ganske stor del av det norske offiserskorpset mer eller mindre sluttet seg til NS da det oppsto som parti.

Før 9. april 1940 var 14 prosent av offiserene medlemmer av NS og andre høyreekstreme organisasjoner.

Etter okkupasjonen steg tallet til omlag 20 prosent.

Hver femte av landets offiserer valgte mer eller mindre aktivt okkupantenes side i 1940, viser Borgersruds funn.

«Omtrent like mange godtok i større eller mindre grad å tjene okkupasjonsstatens interesser i viktige stillinger. Summen av disse gruppene utgjør 42 prosent av alle undersøkte. Det er dette bemerkelsesverdige funnet som gir grunnlag for å bruke betegnelsen offiserspartiet om NS», skriver Borgersrud i boken «Vi er jo et militært parti – Den norske militærfascismens historie, Bind 1».

Mot et statskupp

I 1937 og 1938 forsøker NS og Quisling å knytte forbindelser med Nazityskland, uten hell. Det blir forretningsmannen og NS-medlemmet Albert Viljam Hagelin, som hadde slått seg opp i Dresden, som skulle vise vei til den innflytelsesrike Alfred Rosenberg, lederen for nazipartiets utenrikspolitiske kontor.

Gjennom Rosenberg får Quisling tilgang til Hitler.

– Hvilken rolle spilte Quisling og hans medløpere i militæret før og under det tyske overfallet?

– Utgangspunktet var Prytz sitt forslag til Quisling om at de skulle starte en internasjonal aksjon der Tyskland og Storbritannia skulle gå sammen om å erklære krig mot Russland. Som et ledd i planen reiste Quisling til Tyskland for å overtale Hitler. Han ble viklet inn i den tyske planutviklingen.

Quisling gjør Hitler oppmerksom på at britene kan gjøre landgang i Norge, og at det ville være en trussel mot Tyskland. Argumentet håpet han skulle overtale Hitler til å støtte han i å få makten i Norge. Noe av dette er sant, som at britene hadde planer om å besette Vestlandet.

Dersom de hadde gjort det, ville det være en stor trussel mot Tyskland. Men Hitler tenkte mye større politisk enn det Quisling gjorde.

For Hitler var det viktig å etablere seg i Norge ikke bare av frykt for britene, men med tanke på en framtidig krig med Sovjetunionen, sier Borgersrud.

Avtale med Hitler

Den såkalte Altmark-affæren fremskynder Hitlers okkupasjonsplaner for Norge. 16. februar 1940 border britene det tyske skipet Altmark i Jøssingfjorden i Rogaland, og 300 britiske sjømenn frigis fra tysk krigsfangenskap.

Dette gir Tyskland påskudd til å si at Norge ikke har forsvart sin nøytralitet.

– En støtte til Quisling var avtalt mellom Hitler og Quisling i desember 1939. Hva som ble sagt, er ikke helt dokumentert. Det er tydelig at Hitler mente at Quisling skulle være uberørt av de militære forberedelser til Tysklands felttog mot Norge. Quisling oppfattet sin avtale med Hitler fra desember 1939 slik at han ikke bare hadde frie hender, men også en oppfordring til å begå statskupp og trekke mobiliseringsordren tilbake, forteller historiker og Quisling-kjenner Hans Fredrik Dahl.

Statskuppet

– I hovedsak ender en studie av det militære materialet og en studie av det biografiske materialet på samme sted, nemlig at Quisling trodde han hadde Hitlers støtte når han

begikk statskupp. Så er spørsmålet om statskuppet var en del av Hitlers visjon for hvordan han skulle ta Norge, og det er litt mer tvilsomt, mener Dahl.

– Hadde Quislings karriere i Forsvaret betydning for hvordan Forsvaret forholdt seg til den tyske okkupasjonen og statskuppet?

– Delvis, ja. Når Quisling ringte forskjellige divisjonssjefer og sa at han nå var statsminister, så fikk han ulike reaksjoner. Noen la på røret, de ville ikke høre på en usurpator, de ville bare forholde seg til en lovlig valgt regjering. Andre forsto hvem han var, men var i tvil om hvem som egentlig var statsminister. Utnevnelsen av seg selv til statsminister spredde en viss forvirring i den militære ledelsen 9. og 10. april.

I hovedsak avviste den militære institusjon Quisling, og kommanderende general Otto Ruge mente Quisling var en som ikke kunne tas alvorlig, forklarer Dahl.

Offiserskorpset

– Offiserene som hadde støttet ham, kom i en skvis mellom å lyde ordre fra Quisling og forholde seg til at det plutselig dukket opp militære avdelinger som ville slåss, og at det fantes mange offiserer som ville ta opp kampen, sier Lars Borgersrud, som mener den tyske strategien var at Quisling skulle få støtte fra det norske offiserskorpset.

Borgersrud har i sin forskning vært opptatt av at veldig mange norske offiserer avla æresord til tyskerne om å legge ned våpnene. Imidlertid finnes det også eksempler på offiserer som brøt sin støtte til Quisling og kjempet mot tyskerne.

Dahl fremhever også at flere av offiserene som hadde avlagt æresord til tyskerne for å gå fri, senere brøt sitt løfte.

– De sa at vi avga æresord til Hitler. Men da Hitler brøt sin del av avtalen, kunne vi slutte oss til motstandsbevegelsen.

Vidkun Qusling ble hentet fra fengslet og tvunget til å se
på utgravingene av massegravene på Trandumskogen i 1945.
Vidkun Qusling ble hentet fra fengslet og tvunget til å se på utgravingene av massegravene på Trandumskogen i 1945.

Fascisme i Forsvaret

Sigurd Sørlie jobber som førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. Han sier seg enig i at norske offiserer var sterkt overrepresentert blant tilhengerne av NS og Quisling. Han synes ikke det er rart at mange offiserer på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet oppfattet arbeiderbevegelsen som svært truende.

– Den radikale arbeiderbevegelsen truet med revolusjon og ville legge ned Forsvaret i den formen det hadde. Den var således en trussel både mot den eksisterende samfunnsordenen, Forsvaret og offisersstanden. Det var derfor ikke så merkelig at det innenfor offiserskorpset var mange som fant høyreautoritære og fascistiske idéer tiltrekkende.

Sørlie fremhever at mange offiserer gjorde det man kunne forvente, og vel så det, i en fryktelig vanskelig situasjon 9. april og i dagene som fulgte. Men at det også var eksempler på offiserer som var påfallende raske til å legge ned våpnene.

Svekket kampviljen

– Jeg tror bitterheten og mistilliten til politikerne bidro til at en del offiserer la ned våpnene raskere enn strengt tatt nødvendig. I noen tilfeller hadde nok beslutningen om å kapitulere sammenheng med at de aktuelle offiserene hadde sympati for Quisling og NS. Sympatien kan i seg selv ha svekket kampviljen innenfor denne gruppen, og meldingen om Quislings statskupp må ha svekket kampviljen ytterligere.

– Er den fascistiske retningen og dyrkingen av Quisling i offiserskorpset en skamplett på Forsvarets historie?

– Jeg vil kanskje ikke bruke de ordene, men jeg vil si at det er grunn til å tro at høyreautoritære og fascistiske holdninger, som utvilsomt var utbredt blant offiserene i mellomkrigstiden spilte en rolle i aprildagene.

- Men dette er veldig sammensatt. På den ene siden vet man at mange såkalte NS-offiserer gjorde en fremragende innsats under felttoget. Samtidig var det en del som sto fjernt fra fascismen og NS, som ikke viste noen påfallende kampvilje. Et eksempel er kommanderende general Kristian Laake, som ble erstattet av Otto Ruge allerede 11. april, sier Sigurd Sørlie.