– En av krigens siste tragedier

Vakre Hopseidet var åstedet for en av krigens siste tragedier. Tyske soldater ble landsatt fra en ubåt for å terrorisere sivilbefolkningen.

Seks personer ble henrettet.

Denne teksten er talen forsvarsminister Frank Bakke-Jensen holdt under en minnemarkering 22. august 2020.

En kvinne ble voldtatt foran øynene på barna.

6. mai 1945 bredte fredsrusen seg i Europa. Alle visste at krigen var vunnet, men her på Hopseidet utførte nazistenes soldater en siste ugjerning.

Her gikk man freden i møte i sjokk – med frykt og sorg.

Bildene man er vant til å se fra frigjøringsdagen viser barn i spontane tog, med norske flagg. Her på Hopseidet lå de døde i påvente av gransking.

Da 17. mai ble feiret i gledesrus i resten av landet, var det begravelse på Skjånes. Ingen ble straffet for ugjerningen.

Saken ble etterforsket – gjerningsmennenes forklaringer stemte ikke overens med de rettstekniske undersøkelsene. Likevel ble ingen straffet.

Rettsstatens prinsipper er grunnleggende for demokratiet – men kan være ubegripelige for ofrene. 2. verdenskrig var en katastrofe, med et ufatteSlig omfang.

Vi mennesker er ikke i stand til å ta inn over oss hva det betyr at så mange som 85 millioner mennesker ble tatt av dage – et tall som er så stort at enkeltmenneskers skjebner virker ubetydelige.

Men det er jo nettopp da vi må se individene, erkjenne at hvert eneste liv som gikk tapt, var et liv som ble frarøvet en fremtid. Om vi overser individet blir vi kalde, ufølsomme og likegyldige.

Alle er noens barn.

Det er enkeltmennesker som er krigens ofre, bare slik kan vi forstå.

Mens nyheten om det som skjedde på Hopseidet bredte seg i Finnmark som ringer i vann, var storsamfunnet og myndighetene opptatt av freden.

At myndighetene og samfunnet for øvrig ikke så ut til å ta tragedien på Hopseidet på alvor, gjorde at den ble del av et større bilde; et bilde av at vår nordligste landsdel ikke fikk samme oppmerksomhet som resten.

Les også:

Kampene i Narvik: – Et uverdig blindspor

Myndighetenes manglende oppmerksomhet, forståelse og anerkjennelse, førte naturlig nok til avmakt og bitterhet.

Da skuddene stilnet i nitiden den morgenen for 75 år siden, etterlot de tyske soldatene seks drepte, en voldtatt kvinne og 17 farløse, traumatiserte barn.

Fra myndighetene hørte de etterlatte lite, verken da saken ble henlagt eller da Vesttyske myndigheter etterforsket saken på nytt i 1960-årene.

Det er ingen tvil om at det som skjedde her var en krigsforbrytelse.

Eller at de offer de seks drepte ga for Norge, verken ble sett eller anerkjent.

På vegne av regjeringen vil jeg beklage: Jeg vil beklage at det har tatt så lang tid for det norske samfunnet å forstå og anerkjenne hvor belastende ettertiden har vært for dere som så brutalt ble frarøvet deres kjære her på Hopseidet.

I dag kan krigen for mange virke fjern og langt borte.

Vi samles her i dag i erkjennelsen av at den for andre fortsatt er nær, og smertefull.

Mitt håp er at vi har lært av Hopseidet-tragedien og dens etterspill, slik at vi aldri igjen behandler ofrene for overgrep på en slik måte.

At vi ser dem som har gitt alt, at vi som samfunn er mer sjenerøse, mer inkluderende og har større forståelse for dem som opplever noe av det mest grusomme: Å få sine nærmeste meningsløst revet vekk.

I dag er vi samlet her på vakre Hopseidet for å sørge, og for å minnes dem som falt her. I ærbødighet og takknemlighet lyser vi fred over deres minne:

Leonard Eriksen

Reidar Karlsen

Harald Kristiansen

Hans sønn Henry Kristiansen.

Einar Mikalsen

Hans sønn Johan Mikalsen