Frontkjempere «forsvarte» ikke Norge i Jugoslavia - de hjalp Hitler med å drepe partisaner

Selv om det er gått 75 år siden krigens slutt, er kampen om historieskrivingen fortsatt varm. Derfor er det ikke rart at NRK-serien «Frontkjempere» skaper en intens debatt. Det er interessant og verdifullt å få høre frontkjempernes perspektiv kombinert med fakta og kontekstualisering fra historikere som bidro til serien. Men frontkjempernes perspektiv ble i overkant dominerende.

Det er ikke tilfeldig at det som går igjen blant frontkjempere når de snakker om sine motiver, er at de ønsket å bistå Finland og å beskytte Norge mot den sovjetiske bolsjevismen.

Det gjør vervingen til østfronten lettere å forstå og akseptere. Men noen av dem dro jo helt ned til Jugoslavia der deres «motstandere» var Titos partisaner.

Les også:

– Vanskelig å forstå rekkevidden av frontkjempernes svik

Klassisk argumentasjon

Militærhistoriker, Knut Flovik Thoresen fortalte i episode tre at det var eksempler på norske soldater fra «Regiment Norge» som drepte sårede partisaner i Jugoslavia. Men etter hans mening var ikke dette krigsforbrytelser etter datidens standarder fordi partisanene «ofte skjulte seg blant sivilbefolkningen».

Det er jo en klassisk argumentasjon hver gang noen blir konfrontert med påstander om krigsforbrytelser. Konkrete eksempler må jo vurderes konkret.

Det er riktig at de fleste av partisanene ikke kjempet i uniform, men hadde på seg sivile klær. Men det var vanlig å ha den karakteristiske partisanluen med en femkantet stjerne.

Problemet var at denne luen ikke ble ansett som uniform fra tyskernes side. Dermed fikk ikke fangene – og heller ikke de sårede jugoslaviske partisanene - status som soldater. Poenget er uansett at frontkjempere hjalp nazistene også i Jugoslavia som ikke truet Norge på noen slags vis. Der ble det begått massive og uhyrlige forbrytelser mot sivilbefolkningen av nazistene. Jugoslavia organiserte sin egen nasjonale motstand mot nazister og fascister uavhengig av den Røde armé.

Mange ble drept

Les også:

Dokumentarserie beskyldes for hvitvasking av norske SS-soldater

Etter Sovjetunionen og Polen er det nettopp Jugoslavia som er landet med flest dødsfall i Europa under andre verdenskrig. Kanskje opp mot 1.7 millioner døde, eller hele ti prosent av befolkningen. Over 4.200 jugoslaviske partisaner ble sendt til Norge som krigsfanger. Fangeleirene ble styrt av SS, men vaktholdet var det nordmenn fra NS-organisasjonen Hirden som stod for.

Som det heter på norgeshistorie.no ble de jugoslaviske fangene «utsatt for tortur og drap i en målestokk som bare kan sammenlignes med utryddelsen av jøder.»

Blodveien i nord

De ble sendt til Norge fordi Hitler hadde satt i gang bygging av veier og jernbane mot Nord-Norge og trengte mye arbeidskraft. Fangene fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen ble brukt til byggingen av forsvarsinstallasjoner og infrastruktur i Norge. Jugoslaviske fanger var med i byggingen av veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal i Nordland som har fått navnet «Blodveien» på grunn av all den torturen krigsfangene ble utsatt for. Ingrediensene var straff, underernæring og utmattelse. Rundt halvparten av de 900 krigsfangene døde.

Les også: Sylo Taraku forlot Kosovo i 1991 fordi han ble innkalt til militærtjeneste i tidligere Jugoslavia.

Les også:

Lite nytt å fortelle fra Østfronten

Det var ikke bedre i de ulike fangeleirene som ble opprettet av nazistene i Norge. Én av dem var Falstad fangeleir 80 km nordøst for Trondheim. Jeg har besøkt minnesenteret som er etablert på stedet et par ganger. Min morfar var partisan under 2. verdenskrig i Jugoslavia, så historiene gjorde dypt inntrykk. Man kan lese dagboknotater skrevet i dypt angst, angst for å dø, men også håp om å overleve og se familien sin igjen. Bare 20 prosent av de jugoslaviske krigsfangene overlevde. Resten ble henrettet eller døde av torturen og mishandlingen.

Hensynsløse vakter

De sovjetiske krigsfangene ble svært brutalt behandlet, men de jugoslaviske ble ofte behandlet enda verre fordi de ble sett mer på som politiske fanger enn krigsfanger under beskyttelse av Haag-konvensjonen. Det var opp til de ulike leirene hvordan fangene ble behandle, og det ble sjeldent vist nåde. Ofte var de norske vaktene minst like hensynsløse som de tyske, og sto for de verste forbrytelser man kan tenke seg. Men mange sivile nordmenn utenfor leirene hjalp fangene med mat, medisiner og informasjon. Noen fikk til og med hjelp til å rømme fra leiren og over til Sverige. Nordmenn risikerte livet for dette.

Etter 2. verdenskrig valgte Norge og Jugoslavia hver sin vei. Norge ble et demokratisk land. Kommunismen klarte aldri å slå rot blant nordmenn. Men det var en følelse av at Norge og Jugoslavia var i et felles skjebnefellesskap og kjempet mot den samme fienden. Jugoslavia kom aldri under sovjetisk kontroll og ble heller ikke med i Warszawapakten.

De norske hjelperne

Etter krigen traff de overlevende krigsfangene sine norske hjelpere. De stiftet Vennskapssambandet mellom Norge og Jugoslavia. Mange familier knyttet bånd, besøkte hverandre og historiene ble gjenfortalt til nye generasjoner, både her i Norge og i det tidligere Jugoslavia.

Nordmenn som kjempet på tysk side, var med i forbrytelser mot jugoslaver både der nede og her i Norge. De som hjalp de jugoslaviske krigsfangene gjorde det ikke bare som et uttrykk for medmenneskelighet, men det var også en form for motstand mot nazistene, som omfattet også nordmenn som hadde vervet seg til NS og Waffen-SS.

Ikke alle Frontkjempere eller andre norske nazister var helt klar over hva de var med på, men de var så absolutt på feil side.

Landssvikoppgjøret kan de kritisere, men de må i hvert fall tåle historiens dom.

Rettelse: I den første versjonen av denne kronikken sto det: "(...) fordi de ble sett mer på som politiske fanger enn krigsfanger under beskyttelse av Genève-konvensjonen". Det korrekte skulle være Haag-konvensjonen. Feilen ble korrigert 7. mai 2021 kl. 06.25.