Anmeldelse av:

KRIGEN: NRKs dokumentarserie «Frontkjempere» om 2. verdenskrig skuffer, skriver historiker Fredrik Fagertun.
KRIGEN: NRKs dokumentarserie «Frontkjempere» om 2. verdenskrig skuffer, skriver historiker Fredrik Fagertun.

Lite nytt å fortelle fra Østfronten

Frontkjemperne får igjen lov til å fortelle sine egne historier på sine egne premisser, skriver Fredrik Fagertun.

Publisert

NRK lanserer denne våren en fire timer lang dokumentarserie om frontkjemperne under andre verdenskrig. På mange måter er dette en interessant satsing ettersom det fortsatt – mer en 75 år etter krigen – hviler et slør av mystikk og ufortalthet over historiene til de 3600 norske soldater og offiserer som gikk i den tyske nazistatens tjeneste under krigen. Vi kjenner ganske godt til hvor disse soldatene kjempet, hva slags avdelinger de tilhørte, hvor mange som døde og hvilken straff de fikk etter krigen.

Det mest spennende er imidlertid hvorfor de havnet i tysk tjeneste, hva ville de med dette valget og hvilken sak mente de at de tjente?

Vi har gjennom årene sett noen TV-dokumentarer og lest noen bøker om temaet, og har hørt frontkjempernes nokså ensidige forklaringer om at de kjempet mot bolsjevismen, for Norge og slett ikke var landsforrædere.

Hva vi får se

Serien byr på fire timer med krigshistorie i form av intervjuer, dramatiseringer og ikke minst krigsscener. For mange er dette ny historie og i det perspektivet gir denne framstillingen ny innsikt. Unge mennesker eller andre som ikke kjenne vår krigshistorie godt fra før, lærer at det var noen som kjempet på den «andre siden», at de sloss på Østfronten og at mange falt, og de får med seg frontkjempernes enkle forklaringer på hvorfor de gjorde det de gjorde.

Til disse er denne serien et godt tilbud, men faren for at mange hopper av underveis er til stede, gitt seriens langsomme og dvelende form. Dette tunge fokuset på krigslandskaper, krigshandlinger og krigshåndverket, virker kanskje tiltrekkende på noen spesielle grupper av svært krigsinteresserte, men denne tendensen til estetisering av det «forjævlige» i krigen, nesten i retning av romantisering, oppleves litt ubehagelig.

Teknisk er serien dyktig laget, men de dramatiserte episodene er for lange og de soldatene som portretteres blir ofte litt stive og plakatlignende.

Denne dokumentaren kunne vært presentert på to i stedet for fire timer.

Hva vi ikke ser

Det er noe vi savner. Frontkjempernes egen bakgrunn, deres forhold til den nasjonalsosialistiske ideologi, deres tilhørighet til Nasjonal Samling eller hirden, deres syn på Hitlers tredje rike og Norges plass i det stortyske riket, får ikke plass i intervjuene. Intervjuene består for det aller meste av frontkjempernes fortellinger om kampene og opplevelsene på ulike frontavsnitt, livet som soldat og i noen grad også som fange.

At Stalin-regimet var brutalt og at overgrep fant sted også på sovjetisk side, får til en viss grad lov å stå alene som en slags rettferdiggjøring av Nazi-Tysklands krig, krigsmål og metoder.

Det er sterke beskrivelser, men de skiller seg ikke vesentlig fra enhver annen soldatfortelling fra en hvilken som helst krig og under et hvilket som helst politisk regime.

At Stalin-regimet var brutalt og at overgrep fant sted også på sovjetisk side, får til en viss grad lov å stå alene som en slags rettferdiggjøring av Nazi-Tysklands krig, krigsmål og metoder.

Ubesvarte spørsmål

Det er påfallende at intervjuene har et «tematisk hull» hva angår intervjuobjektenes personlige motivasjon, ideologisk tilhørighet og politiske bevissthet. Et eksempel kan være Fredrik Jensen som i første episode forteller at han var godt opplest på politikk før krigen. Så får vi vite at han opplevde 9. april og at hans sjef på kontoret konstaterte at det var krig. Deretter forteller han at han etter en tid (uvisst hvor lenge) får tilbud om utdanning i Tyskland i det som skulle vise seg å være et Waffen SS-program.

Her melder han seg som frivillig til Østfronten etter Barbarossa i juni 1941. Hva slags miljø Jensen var i før krigen, og i kanskje ett år etter okkupasjonen, er helt utelatt. Her må jo ligge en forklaring på hvorfor han endte i Tyskland og senere meldte seg frivillig som SS-soldat. Var han i et NS-miljø, i et hirdmiljø, hadde han tyske kontakter?

Ingenting av dette får vi svar på i intervjuet.

Hakekors og hirdsymboler

De andre frontkjemperne framstår i sine intervjuer litt ulikt, men grovt sett på samme måte. Spørsmålene om hvilket miljø de var i, hvem som påvirket dem, hva de egentlig tenkte om nazismen, om Hitler, blir lite berørt. Her vises bilder fra seremonier og møter med hirdsymboler og hakekors og taler av Quisling og Terboven og det indikerer hvorfra frontkjemperne ble rekruttert og i hvilke miljøer mange ferdes og hvilken ideologi disse miljøene sto for.

En frontkjemper antyder at det var eventyrlyst som drev ham, en annen at han kom fra ei NS-bygd, lite mer av substans om hva de ville med sin krigsdeltakelse ut over at de ville sloss mot bolsjevikene som jo var det mest vanlige forsvarsargumentet etter krigen.

Når frontkjemperne kom hjem ble de jo også feiret som helter i nazimiljøene, med fokus på hva de hadde utrettet...

Men alle de mennene som frivillig lot seg verve kan ikke ha unngått å være med på møter, arrangementer, foredrag og fester der den nasjonalsosialistiske ideologien sto i fokus og de måtte nødvendigvis ha tatt stilling til den. Og i soldatutdannelsen var etter tysk mønster alltid den ideologiske dimensjonen sentral.

Når frontkjemperne kom hjem ble de jo også feiret som helter i nazimiljøene, med fokus på hva de hadde utrettet, og det er nærliggende å tenke seg at da var forholdet til jøder og slavere tema – det var forventet i disse kretsene her hjemme.

Mange frontkjempere skrev også i nazipressen og holdt foredrag på NS- og hirdmøter.

Det vi ikke blir fortalt

Jeg savner i serien en nærmere redegjørelse for når intervjuene ble tatt opp, i hvilken sammenheng de fant sted og hvem det var som intervjuet frontkjemperne? Hadde ikke intervjueren anledning til å stille mer nærgående og oppfølgende spørsmål? Og ikke minst – ble det fra frontkjempernes side satt noen betingelser for hvilke tema som kunne berøres i intervjuene. Hvis slike betingelser har vært til stede, hvorfor har ikke serieskaperne da gitt historikerne større anledning til å kommentere og vurdere frontkjempernes egne framstillinger av hvorfor de valgte denne veien?

I serien får vi en god framstilling av hva vi ut fra forskning i dag vet om i hvilket omfang norske frontkjempere bidro til krigsforbrytelser, og en av frontkjempere bidrar også til å belyse en slik hendelse. Der ikke usannsynlig – som antydet av en av historikerne i serien – at flesteparten av frontkjemperne faktisk ikke var med på noe slikt.

Imidlertid var noen helt sikkert med på det vi vil karakterisere som krigsforbrytelser, men de har ikke overraskende valgt å tie om det.

Hvem de kjempet for

De kjempet for Norge, ikke Hitler, sier en av frontkjemperne, uten noen refleksjon over hva slags ideologi, statsform og menneskesyn de støttet og hva slags plass det «selvstendige» Norge ville få i det tyske verdensriket. De hevder fortsatt, som mange andre norske nazister gjorde under landssvikoppgjøret, at Norge ikke var i krig med Tyskland. Denne påstanden – som fortsatt kan dukke opp i nyere litteratur og ikke minst i sosiale medier – er gjennom etterkrigsårene så til de grader gjendrevet at det faktum at Norge var i krig med Tyskland i dag må betraktes som et faktum på linje med at Norge ble angrepet av Tyskland 9. april 1940.

Hvorfor blir i serien ikke historikerkompetansen bedre utnyttet til å sette fingeren på frontkjempernes egne motsigende utsagn? En av dem forteller at han ville kjempe mot bolsjevikenes ekspansive ideologi. Javel, men så velger han altså å kjempe for en annen og mye mer konkret uttrykt ekspansjonistisk ideologi, som i tillegg til ideen om et verdensherredømme, også ville utrydde hele folkegrupper eller ta fra dem livsgrunnlaget.

Hvorfor blir i serien ikke historikerkompetansen bedre utnyttet til å sette fingeren på frontkjempernes egne motsigende utsagn?

I denne dokumentarserien blir denne type forklaringer og holdninger aldri konfrontert, samtidig som de av historikerne som er best egnet til å ta dette opp, blir mindre og mindre synlig utover i episodene.

Serien skuffer

Denne dokumentarserien skuffer, kanskje fordi jeg hadde forventet meg at den skulle frambringe ny kunnskap om hvorfor frontkjemperne så aktivt valgte å støtte den tyske nazistaten under krigen. Det gjør den ikke. Det framkommer ikke mer om hva som forgikk oppi frontkjempernes hoder enn det som TV-dokumentarer, bøker og avisoppslag har gitt oss siden 1980-tallet.

I stedet får frontkjemperne igjen lov til å fortelle sine egne historier på sine egne premisser og ofrene for den forskrudde ideologien som de representerte blir underordnet ideen om at «vi var jo bare soldater».

Powered by Labrador CMS