Slik var kampen om den svenske atombomben

TYRESÖ (Forsvarets forum): Spørsmålet om egne svenske kjernevåpen ga langt fra den samme nei-refleksen etter 2. verdenskrig som da svensk Nato-medlemskap var tema. Det bekrefter en av daværende statsminister Tage Erlanders nære medarbeidere, senere statsminister Ingvar Carlsson, overfor Forsvarets forum.

– Sverige hadde tekniske forutsetninger, fordi vi startet så tidlig med atomkraft. Fram til et visst tidspunkt utviklet vi parallelt det sivile programmet med forutsetningene for å bygge en bombe. Men rundt 1958 ble det en vanskelig situasjon, sier Carlsson.

86-åringen er Socialdemokraternas grand old man, og blir fortsatt lyttet til i de indre partisirkler. Han vil likevel ikke uttale seg om aktuelle politiske saker, som for eksempel svensk opsjon for Nato-medlemskap, som flertallet i Riksdagen har stemt for. Carlsson unnskylder seg med at han ikke følger godt nok med. Historiske temaer kan vi derimot gjerne ta opp.

Forsvaret ville lage atombombe

Allerede kort tid etter angrepet på Hiroshima i 1945, fikk forskningsoffiserer støtte for sin interesse av atombomber av den svenske forsvarssjefen. Behovet for norsk tungtvann ble drøftet tidlig.

I 1954 var Nils Swedlund blitt forsvarssjef. Han hadde bidratt i den svenske utdannelsen av norske polititropper mot slutten av krigen. Swedlund, populært kalt «Stora Bullret», mente det var både gunstig og mulig for Sverige å lage sine egne atomvåpen.

Ett av argumentene var Sveriges alliansefrihet. «Stora Bullret» viste til at Norge og Danmark, som Nato-medlemmer, hadde en kjernevåpengaranti fra stormakten USA. Fordi Sverige ikke hadde en slik garanti, burde landet utvikle egne atomvåpen, mente Swedlund.

Det var sterkt delte meninger om atomvåpen internt i den sosialdemokratiske regjeringen som styrte Sverige i flere tiår etter krigen. I en kritisk fase ville ikke statsminister Erlander låse seg. «Svenskenes Gerhardsen» ville holde alle muligheter åpne.

Interne motsetninger

Sterke krefter sto mot hverandre:

– Forsvarsminister Sven Anderson var interessert i at vi skulle skaffe oss atombomber. Utenriksminister Östen Undén og det sosialdemokratiske kvinneforbundet var derimot sterkt i mot, minnes Carlsson.

Ingen av de to herrene som frontet ja- og nei-siden var noen hvem-som-helst. Undén var utenriksminister helt fra 1945 til 1962. Andersson hadde etter krigen vært partisekretær og mangeårig statsråd før han ble forsvarsminister i 1957, en post han beholdt til midten av 1970-tallet, da også han ble utenriksminister.

– På Erlanders spesielle måte tilsatte han en utredning internt i partiet. Denne gangen kom utredningen fram til en løsning som i realiteten innebar at den militære veien ble stengt, forteller Carlsson.

Les også: Flertall i Sverige for Nato-opsjon

Olof Palme, som var statsminister mellom Erlander og Carlsson, var sekretær i arbeidsgruppen som stengte «den militære veien».

– Var Erlander reelt usikker om svenske atombomber eller satte han ned utvalget for å skape ro internt i partiet?

– Jeg hørte aldri Erlander si at han var for kjernevåpen. Men han så det som sin oppgave å hindre at atombomben skulle sprenge partiet. Han hadde ansvaret som partileder.

– Og da var det bedre med avanserte jagerfly uten atombomber enn atomvåpen?

– Ja, ler Carlsson.

Hemmelig USA-hjelp

– Hvor langt tenkte Erlander i retning svensk Nato-medlemskap når de to andre skandinaviske landene ble med?

– Det var aldri aktuelt fra svensk side. Sverige sto utenfor Andre verdenskrig, og opplevde at nøytralitetspolitikken hadde fungert helt siden 1814. Og det var enda mer utenkelig for utenriksminister Undén. Det alternativet ble ikke diskutert.

– Men også Erlander var opptatt av at Sverige skulle ha et godt forhold til Nato-stormakten USA. En del kontakter har gått under radaren for det offentlige.

– Ja, men vi var jo et lite land og skulle samtidig satse på å bevare nøytraliteten. En av de viktigste forutsetningene var at vi skulle kunne bygge opp et luftforsvar. Det kunne Sverige, og det var førsteklasses. Sverige hadde en periode verdens fjerde eller femte sterkeste luftstyrke. Da var det nødvendig at vi fikk tilgang til teknikk vi ikke kunne utvikle selv. Og da hadde man kontakter med USA for å kunne få importere det vi ikke kunne utvikle selv.

– Det kunne man selvsagt ikke spre informasjon om. Det foregikk hemmelig møtevirksomhet med USA for å tilgodese svenske interesser, sier Carlsson.

Fra hans utsiktspunkt var denne kontakten ikke på noen måte problematisk for svensk nøytralitetspolitikk.

– Takket være disse kontaktene fikk vi et luftforsvar som gjorde det mulig å forsvare nøytraliteten. Selv ikke Sovjetunionen kunne stille seg likegyldig til det svenske luftforsvaret, poengterer Carlsson.

Stabilitet i Norden

Han mener at det sterke svenske luftforsvaret bidro til stabilitet i det nordlige Europa. Kombinasjonen av Finland og Sverige utenfor Nato, pluss Norge og Danmark innenfor, sørget ifølge den sosialdemokratiske veteranen for at Norden ikke var et usikkert område.

– Hvis vi ser tilbake på hele etterkrigstiden, var det nordlige Europa og Norden et stabilt område, sier tidligere statsminister Ingvar Carlsson.

Gorbatsjov: – Må ødelegge atomvåpen for å redde oss selv og planeten

Sentrale sosialdemokrater i Sverige hadde ment at landets forsvar nærmest ville være verdiløst uten atomvåpen. Men med Erlander i spissen tvilte partiet seg langsomt bort fra den tanken.

I 1962 presenterte forsvarssjefen sitt krav om forskning med sikte på produksjon av atomvåpen, men Erlander-regjeringen sa nei.

Først i det opprørspolitiske året 1968 besluttet Riksdagen en gang for alle å skrinlegge tanken om svensk produksjon av atombomber.