– Vanskelig å forstå rekkevidden av frontkjempernes svik

Så er vi der igjen: En dokumentarjournalistisk framstilling av en bit av norsk krigshistorie skaper bølger. Faghistorikernes forventninger til dokumentaristens framstilling innfris ikke. Dokumentaristen forstår ikke materien han presenterer, mener de.

Hva har skjedd? Jo – NRK har publisert en serie om de norske frontkjemperne: Frivillige soldater som kjempet i tyske avdelinger, i all hovedsak Waffen-SS, og som sverget troskap til den tyske føreren og den nazistiske ideologien. Fra og med Hitlers angrep mot Sovjetunionen den 22. juni 1941 ble rundt 3600 av disse satt inn på ulike frontavsnitt. De av dem som deltok i felttoget mot Sovjetunionen ble delaktige i en av historiens mest brutale, rettsløse og hensynsløse militære kampanjer.

Framferden til de tyske styrkene, både mot sivilbefolkningen og soldatene som møtte dem på slagmarken, var hinsides all folkerett.

Groteske handlinger

For de fleste av oss er svikene de norske frivillige begikk mot sitt eget land, og overgrepene de ble impliserte i, så himmelropende forræderske og groteske at deres handlinger bare kan møtes med avsky.

Men når vi studerer et fenomen, kan verdifull innsikt bare oppnås når fenomenet behandles analytisk og med nødvendig distanse.

Som Terje Emberland, en av seriens medvirkende historikere og samtidig dens fremste kritiker, sier innledningsvis i første episode: «Det viktigste for oss som historikere er ikke å fordømme. Det viktigste er å forstå motivene. Hva var det de tenkte? Hvorfor vervet de seg? Og eventuelt: Hvorfor var det noen som da også deltok i folkemordet?»

Hvis dette utsagnet reflekterer opphavsmannens forventninger til hva TV-serien skal avdekke, er det forståelig at han er skuffet. Frontkjempere tilbyr liten eller ingen eksplisitt innsikt i hva som motiverte de unge norske mennene som frivillig meldte seg til væpnet tjeneste for okkupasjonsmakten. De frivillige selv gjentar det vi har hørt tidligere: Eventyrlyst, bekjempelse av bolsjevismen og våpenbrorskap med finske soldater var bakgrunnen for valget.

Dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Men hva kan man forvente? Reell innsikt i beveggrunner som ligger bak menneskelige valg kan vel dypest sett bare oppnås av det velgende mennesket selv, og knapt nok det.

I frontkjempernes tilfelle må man anta at selvransakelse var en særdeles komplisert øvelse.

Les også: Dokumentarserie beskyldes for hvitvasking av norske SS-soldater

Les også:

Lite nytt å fortelle fra Østfronten

Frontkjemperne får igjen lov til å fortelle sine egne historier på sine egne premisser, skriver Fredrik Fagertun.

En annen av seriens medvirkende akademikere, statsviteren Stein Ugelvik Larsen, berører selverkjennelsesproblemet når han i siste episode omtaler frontkjemperens manglende anger: «Selvfølgelig angret de ikkje. For da ville det bety at alt det de hadde gjort hadde vært bortkasta eller de var en dårlig person som ikkje har vurderingsevne.» Her tror jeg Ugelvik Larsen er inne på noe sentralt: En frontkjemper kan neppe leve med et altfor kritisk blikk på egen fortid. Han må omfavne, rasjonalisere og rettferdiggjøre sine valg for ikke å gå til grunne.

Seriens dødvinkler

Emberland forventer selvsagt ikke at frontkjemperne skal finne fram til en ny selvkritisk holdning. Nei – han og hans meningsfeller etterlyser, med all rett, en bred kontekstualisering av frontkjemperfenomenet, slik at seerne selv kan nærme seg et svar på hvorfor de valgte som de gjorde.

Debatten har da også tydelig illustrert at serien har vesentlige dødvinkler og at den tidvis ender opp med et bilde av frontkjemperne som tenderer mot det apologetiske. Noen av manglene ved serien er direkte relatert til spørsmålet om frontkjempernes motivasjon, mens andre temaer ville gitt større dybde til fortellingen om de hadde blitt behandlet mer grundig.

Det er for eksempel vanskelig å forstå rekkevidden av frontkjempernes svik uten å ta innover seg bakgrunnen og målene for det tyske felttoget i øst. Dette er et sammensatt bilde, men utryddelse av jøder og andre uønskede grupper samt erobring av høyproduktivt jordbruksland for arisk kolonisering var elementer som kom i tillegg til Hitlers militære behov for å nedkjempe Stalins Sovjetunionen. Man kan med stor rett hevde at serieskaperne bruker for liten tid på å beskrive dette, selv om vi blir presentert for enkelte rystende sekvenser fra felttoget i dramatisert form. Men disse tilløpene til problematisering av frontkjempernes handlinger drukner dessverre i den øvrige dramaturgien, som i overveldende grad består av banale gjengivelser av enkeltsoldaters kamperindringer.

Nazifiserte frontkjempere

Kritikerne påpeker også at den ideologiske skoleringen frontkjemperne gjennomgikk, og som åpenbart må ha forsterket deres antisemittiske forestillinger, i liten eller ingen grad berøres i de fire episodene. Som historiker Sigurd Sørlie har vist, var brorparten av de frivillige allerede godt nazifisert før de meldte seg, gjennom medlemskap i nazistiske organisasjoner. Dette poenget behandles ikke, på samme måte som Sennheim-leirens indoktrinerende funksjon utelates. Dette er synd, fordi den stadige eksponeringen for konspirasjonsteorier om jøden som den viktigste eksistensielle trussel mot den ariske rase, ytterligere styrket norske frivilliges evne og vilje til å ta del i massakre i det østlige Europa.

Forventninger om belønning er ofte en viktig motivasjonsfaktor. Historiker Bjarte Bruland nærmer seg en slik mulig forklaring på frontkjempernes valg når han i VG den 8. april framhever deres posisjon da de returnerte til det tyskokkuperte Norge. Med sine erfaringer fra kampen mot «jødebolsjevismen» inntok de framskutte roller som særlig fortjenstfulle nazister. Dette innebar blant annet at de ble tilgodesett med eiendeler og boliger etterlatt av deporterte eller flyktende jøder. Et nærliggende eksempel her er Bjørn Westlies far, Peter Westlie, som overtok en forlatt leilighet i Bygdøy Allé etter å ha returnert fra fronten.

Usynlige ofre

HL-senterets leder Guri Hjeltnes er sammen med tidligere direktør for Jødisk Museum i Oslo Sidsel Levin opptatt av hvordan serien taper de individuelle offer-skjebnene av syne. De drepte øst-jødene blir i «Frontkjempere» en udefinert masse, snarere enn individer med egne liv.

Alt dette er i mine øyne viktige innvendinger. Om serieskaperne hadde evnet å vise en slik rik kontekst, ville publikums muligheter til å vurdere bakgrunnen for at de norske frivillige soldatene valgte som de gjorde, ha vært langt større. Og, minst like viktig: Seerne vill ha en sjanse til å forstå hva frontkjempernes valg faktisk innebar. Resultatet ville utvilsomt vært å bevege serien, og dermed oss seere, mot en bedre forståelse, og dermed også mot en tydeligere avstandtagen fra de norske frivilliges valg og handlinger.

Jeg kan for egen del legge til noen kritiske punkter: Framstillingen av Sovjetunionen og det stalinistiske regimet er platt – den framstår nærmest som samtidig anti-bolsjevistisk propaganda – og bærer preg av at serieskaperne ikke har sett det som nødvendig å hente inn ekspertise for å informere den sovjetiske siden av fortellingen. Seriens fortellerstemme omtaler sovjetiske soldater som «russere» og Sovjetunionen som «Russland». Dette vitner om manglende forståelse for hva det sovjetiske multietniske prosjektet innebar.

Den sviktende kunnskapen om sovjetisk (og finsk) historie blir enda tydeligere når fortellerstemmen hevder at frontkjemperne lot seg motivere av det finske ønsket om å gjenerobre Petsamo. Dette området langs den norsk-finske grensen var trygt plassert i Finland også etter den finsk-sovjetiske Vinterkrigen i 1939-1940, og ble først annektert av Sovjetunionen høsten 1944.

At Ugelvik Larsen konsekvent sier «progromer» når han mener «pogromer», og at ingen har korrigert professoren, blir både lett komisk og understreker inntrykket av slurv i arbeidet med det historiske stoffet.

Uinformert fremstilt

Like uinformert er fremstillingen av massakrene i det som var den polske byen Lwów (Lemberg var det tyske navnet), som om dette utelukkende dreide seg om lokale etniske konflikter der den tyske okkupanten var lite annet enn tilskuer. Her kan man bemerke at NRK i sin presentasjon av serien forsterker den revisjonistiske påstanden om at frontkjemperne var sjokkerte betraktere, ikke gjerningsmenn. På en nett-plakat på NRK.no kunne man den 12. april se overskriften «Divisjon Wiking ser nazistenes grusomheter». Leseren/seeren tas ved et klikk direkte til andre episode i serien, som blant annet omhandler massakrene i Lwów. Norske frontkjemperne framstilles her som sjokkerte vitner til at en jødisk mann blir drept.

Noen i NRK-systemet må har reagert, for overskriften i den klikkbare plakaten ble kort etter endret til «Divisjon Wiking tar del i krigsforbrytelsene». Dette var jo en betimelig rettelse, men forstemmende nok overså NRK behovet for å korrigere en liknende formulering i avspiller-applikasjonen. Der sto det fremdeles når denne anmeldelsen skrives: «Nordmennene i SS-Division ‘Wiking’ drar østover og ser nazistenes grusomheter».

Nei – norske frontkjempere var ikke passive og sjokkerte tilskuere til nazistiske overgrep. De var radikaliserte nazister som tok del i Operasjon Barbarossa.

Ikke heroiske soldater

Les også:

Da Polen reddet Europa

Lenins forsøk på å spre revolusjonen vestover ble stanset av den polske hæren i august 1920, skriver Palle Ydstebø.

Det er beklagelig at serieskaperne har disponert tid og ressurser som de har gjort. Som nevnt er de dramatiserte sekvensene problematiske. Disse gir lite viktig informasjon og blir dermed ganske meningsløse. Til alt overmål finner vi gjentatte klisjefylte sekvenser som fremmer et bilde av frontkjemperne som heroiske soldater, som står overfor endeløse mengder sovjetisk kanonføde. Her er serien på sitt svakeste, og denne skjermtiden kunne åpenbart ha blitt brukt til å belyse og problematisere langt viktigere sider ved fortellingen om frontkjemperne. Serieskaper Alexander Kristiansen ytrer i Aftenposten 11. april at «Vi ønsket spesielt å nå ut til det yngre publikum som har større distanse og mindre kunnskap om historien vår. Derfor bruker vi dramatiseringer som virkemiddel».

Her er regissøren på villspor: Om det er disse sekvensene med «soldater som alle andre» unge seere sitter igjen med, har serien feilet fundamentalt.

Serien har likevel verdi

Men når alt dette er sagt, må jeg si at jeg er overrasket over intensiteten i kritikken som rettes mot serien. «Frontkjempere» har en verdi. Den viser fram de historiske aktørenes eget perspektiv. Som seer har jeg fått større innsikt i hva de opplevde, og hvordan de omtaler sine egne opplevelser. Siden de er å betrakte som tidsvitner, er deres observasjoner interessante. Deres mentale selvforsvar i ettertid er også et fenomen som fortjener vår oppmerksomhet, og som åpenbart er en relevant del av fortellingen om rettsoppgjøret etter krigen. Men denne vurderingen forutsetter at seeren, til tross for alle manglene, forstår at dette nettopp var «frontkjempernes versjon» hun fikk se.

Realiteten i det de var med på, er langt mer urovekkende enn de selv gir uttrykk for.

Sagt på en annen måte: Min opplevelse er at Emberland, Sørlie og enkelte av de andre medvirkende historikerne lykkes bedre enn de selv øyensynlig mener med å få fram noen vesentlige forhold som river grunnen vekk under frontkjempernes eget apologetiske prosjekt. Ja – dette aspektet kunne vært tydeligere, men svært få seere vil sitte igjen med sympati med de norske frivillige.

Denne serien løfter fram relevante deler av historien, og kan i så måte betraktes som et verdig formidlingsprosjekt. Om den ikke besvarer tilfredsstillende på det historiske «hvorfor?», gir den seeren interessante innblikk i en materie som for mange er helt ukjent. At den har feil og mangler, behøver ikke bety at den er blottet for verdi. Den kan snarere oppfattes som et utgangspunkt for ytterligere formidling.

I forlengelsen av dette vil jeg stille et spørsmål: Er norske okkupasjonshistorikere tilstrekkelig bevisste sin offentlige framtoning? Innholdet i kritikken er i denne saken ytterst legitim, noe jeg nesten uten unntak opplever er tilfellet når historikere hever stemmen for å korrigere. Men jeg er likevel bekymret for at formen kritikken framføres i kan virke mot sin hensikt.

Faren er at en krass tone bekrefter myter om et portvoktende historikerlaug som ikke tolererer andre vinklinger på eget stoff.

En fullstendig historie

Som eksperter på en periode som vel må beskrives som den norske befolkningens viktigste kollektive erfaring, omgis okkupasjonshistorikerne av et sterkt folkelig engasjement, og dessuten også myter og røverhistorier. Okkupasjonshistorikeren vil uunngåelig konfronteres med framstillinger som ikke lever opp til kravene som stilles til faghistoriske publiseringer.

Går det an å møte lekfolks prosjekter med større grad av pedagogisk velvilje, og mindre grad av irettesettende vrede? Er det simpelthen rom for mer generøsitet i okkupasjonshistorikernes omgang med andres dokumentarisme?

Jeg for min del vil, med de reservasjoner som framgår av denne anmeldelsens påpekning av seriens feil og mangler, anbefale Forsvarets forums lesere å bruke fire timer på «Frontkjempere».

Om man i tillegg leser for eksempel faghistorikernes innvendinger slik de ble presentert i VG 6. april, samt Mats Tangestuens gjennomgang av serien i Dag og Tid for 9. april, har man fått et innblikk i en mer fullstendig historie.