Dette er et tilsvar til kaptein Syver Eskestrands debattinnlegg «Militærordningen: – Fremtidens offiserer må utvikle seg» i Forsvarets forum 13. juli 2020.
Kaptein Syver Eskestrands debattinnlegg gir meg inntrykk av at han legger sin egen forståelse av den «gamle» offiseren som premiss, uten forbehold.
Jeg er ikke sikker på at han har rett og mener at han burde ha drøftet det litt mer. Jeg savner også definisjoner av spesialist, generalist og enhetsoffiser.
Jeg vil, som Eskestrand, i det følgende for det meste holde meg til Hæren.
Se, alt det gamle er nytt
Ved innføring av Ordning for militært tilsatte (OMT) innføres spesialistkorps i det norske forsvaret ved at det opprettes to «søyler»: OR (Spesialist, Other Ranks på dårlig norsk) og OF (Offiser). Akronymet OMT brukes som en forkortelse. Denne forkortelsen inngår i en rekke av merkelige forkortelser som brukes i dagens forsvarsdebatt, som blir vanskelig tilgjengelig både for oss som tjenestegjorde i Forsvaret under den kalde krigen og det mange oppfattet som tøværsperioden som fulgte etter den, og for forsvarsinteresserte lesere generelt. Det er selvsagt ikke Eskestrands skyld, men det bør være en generell invitasjon til og påminnelse om å bruke ordforklaringer og definisjoner når nødvendig i forsvarsdebatten.
Eskestrand hevder at dagens offiserer stort sett er spesialister, og at OMT endelig gir oss muligheten til å innføre et offiserskorps med generalister. Det er vanskelig å utfordre Eskestrand på denne påstanden fordi begrepene ikke defineres. Jeg vil likevel gjøre et forsøk.
OMT og nytt utdanningssystem i Forsvaret henger naturlig nok tett sammen. Det nye utdanningssystemet tar sikte på å rekruttere offiserskandidater direkte fra videregående skole. Kandidatene gis offisersutdanning uten forutgående førstegangstjeneste og befalsutdanning. Det er vanskelig å få bekreftet om nyordningen er basert på militærfaglig eller politisk avgjørelse, for de to skylder på hverandre.
Jeg vil hevde at det nye utdanningsløpet for offiserer er påvirket av (minst) tre forhold:
1) Ønske om å tilpasse militær utdanning til det sivile utdanningssystem, jfr. at det tas sikte på utdanning på bachelor- og masternivå.
2) Utdanning av offiserer til den nye hæren, som ifølge Eskestrand er mer teknologisk og profesjonell.
3) Økonomisk betinget - man ønsker å redusere Forsvarets utdanningskostnader.
Når det gjelder punkt 1, må det spørres om tilpasning til det sivile utdanningssystem kan ha gått på bekostning av utdanning av offiserer til å møte krigens krav.
Pkt. 2 innebærer en vesentlig endring i forhold til den gamle utdanningsordningen, hvor utdanning av befal og offiserer startet med felles befalsutdanning. Denne skulle sørge for befal til mobiliseringshæren i tillegg til å rekruttere personell til videre utdanning for stadig tjenestegjøring i stående avdelinger og staber. Den nye utdanningsordningen produserer ingen reserve. Det legges opp til utdanning for tjenestegjøring frem til fylte 35 år eller 60 år. Dette er for så vidt logisk, med tanke på at Hæren har få eller ingen reserve i dag.
Punkt 3 er etter min mening et politisk forhold, hvor det bør spørres om hvilke konsekvensmessige vurderinger politikerne har lagt til grunn.
Slik jeg ser det, er det avgjørende spørsmålet hvilken hær vi trenger – den teknologiske og profesjonelle, som er så å si uten reserver, eller en hær som kan utvides/forsterkes av et mobiliseringstillegg, altså en reserve, som kan dekke tomrom og erstatte tap. Vi er tilbake til den klassiske debatten om den store eller den lille hær. Den «diesen-ske» (Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef, red. anm.) tilnærming til dette synes å være den gjeldende: Vi trenger ikke sidrumpet ryggsekkforsvar. Teknologi og profesjonalitet er mantraene, for det gir kampkraft, som er et annet mantra. Det kan imidlertid se ut for at denne tilnærming kan bli trumfet av den sikkerhetspolitiske utvikling, som får flere og flere til å spørre om ikke Norge etter hvert bør få en hær som kan forsvare landet. Da må Hæren kunne utvides, den må ha en reserve.
Har du lyst til å delta i debatten?
Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:
- Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
- Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
- Hold en saklig tone
- Send bidraget til debatt@fofo.no
Mange høvdinger – få indianere
Ifølge Eskestrand er det gitt politiske føringer om en fordeling på 70 prosent sersjanter og 30 prosent offiserer. Mange hevder at det norske Forsvaret har for mange høvdinger og for få indianere. Det gjenstår å se hvilken betydning OMT vil få for den ubalanserte strukturen vi har i dag, og hvor lang tid det eventuelt vil ta. En digresjon: Kan dette være et vesentlig motiv bak ønsket om tvangskonvertering av offiserer til OR-søylen?
Har noe blitt slått ut med vaskevannet?
Den gamle utdanningsordningen hadde en del verdier i seg som dessverre lett blir oversett. Den virket i en tid da verneplikt ble sett på både som en plikt og en rett. Verneplikten var alminnelig, i ordets egentlige betydning. Det ble rekruttert bredt til befalsutdanning gjennom opptak til befalsskoler og sersjantkurs. Det ble informert om både befalsskole og sersjantkurs på sesjon. Sersjantkursene ble i tillegg annonsert for alle rekrutter på rekruttskolene, og det var stor konkurranse om plassene.
USK-sersjanten og den nyutnevnte, dimitterte fenriken fra befalsskolen møttes så på repetisjonsøvelser. Man ble tilbudt kurs og videreutdanning. Regimentene kunne tilby interessert befal kontrakt om vernepliktig lønnet tjeneste (45 dager i løpet av tre år, med utbetaling av et symbolsk månedlig beløp), hvor man kunne få nyttig erfaring gjennom tjenestegjøring på repetisjonsøvelser og ved stående avdelinger.
Dette personellet hadde sine sivile jobber på ulike nivå. Det oppstod en synergieffekt som kom både det sivile samfunn og Hæren til gode. Regimentene bygget opp en kadre av befal og offiserer. Jeg opplevde selv at mitt regiment la forholdene til rette for karriereutvikling for utskrevet og vernepliktig befal. Dette synes å sammenfalle med noe av det Svendsen-utvalget anbefaler.
Det må kunne hevdes at denne ordningen bidro til legitimering av Forsvaret. I dag er det bare en brøkdel av vernepliktskullene som får tjenestegjøre, og befolkningen får større og større avstand til Forsvaret. Det kan forklare politianmeldelser når publikum observerer væpnet, uniformert personell som faktisk er på vei til øvelse.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
Enhetsbefal – spesialister
«Enhetsoffiseren som kompanisjef, var den fremste fageksperten i kompaniet og gjerne langt inn i sin militære karriere, med minimum 15 år på lags- og troppsnivå.» Ja, og hva så? Hva vil OMT føre til? Offiserer med kortere erfaring på lags- og troppsnivå enn det «enhetsoffiserene» hadde, og spesialister som har lengre erfaring enn de gamle plikttjenestesersjantene hadde, men kortere enn «enhetsoffiserene»?
Eskestrand glemmer eller utelater kontrakts-(åremåls-) befalet i fenrik-/løytnant-sjiktet som besatt en taus kompetanse som kom mang en nyutdannet krigsskoleløytnant og fersk kaptein til gode. Jeg vil påstå at denne befalskategorien var limet både i Brigade Nord og i våre rep-avdelinger. Var kontraktsbefalet enhetsbefal? Jeg vil påstå at de fleste var som spesialister å regne, men med en basis av generell art som gjorde det mulig for dem å stå i de fleste stillinger opp til og med kompaninivå. Dette var resultat av at befalsutdanningen hele tiden tok sikte på at elevene skulle kunne gjøre nytte for seg på ett eller to nivå høyere ved behov.
Hvilken hær skal offiseren tjenestegjøre i?
Eskestrand hevder: «Med OMT er ikke kompaniene lenger avhengig av kun en persons ferdigheter og kunnskap. Det som tidligere var forbeholdt den ene erfarne enhetsoffiseren, ivaretas nå av flere spesialister. I en stadig mer teknologisk og profesjonell hær fremstår dette som essensielt for å opprettholde kompetanse og kampkraft.» Jeg opplevde aldri at kompaniene var avhengige av én persons ferdigheter og kunnskap. Kompaniene ble drevet av troppsbefal, som utnyttet sine erfaringer og kunnskap i oppdragsløsning ved å handle i sjefens ånd og under sjefens ledelse og kontroll.
Det bør også stilles spørsmål om Hæren må bli stadig mer teknologisk og profesjonell for å kunne løse sitt oppdrag. Står vi i fare for å få en hær som er så high-tech at det kan reises spørsmål om stridsevne og utholdenhet i norsk natur og klima? Enkle spørsmål som hva man gjør hvis internettet går ned og/eller strømmen går, utfordrer.
Målet kan ikke være innføring av et offiserskorps med generalister, men må være å gjøre befal og offiserer forberedt og i stand til å gjøre tjeneste i et forsvar innrettet etter tidens – og krigens – krav.
Ansvarsspørsmålet
Eskestrand skriver: «At vi da har gitt bort mye av ansvaret for troppene og kompaniene til erfarne sersjanter innebærer at vi må redefinere hva vi ønsker av offiserene.»
Det er prisverdig at Eskestrand tar opp spørsmålet om ansvar, for jeg har ikke fått med meg at det har vært tatt opp i særlig grad i debatten til nå. Det er altså meninger om, og sikkert forventninger til, at OMT må føre til endret ansvarsfordeling i tropp og kompani. Dette er et av kjernepunktene i mange «oldisoffiserers» skepsis til OMT. Hva ser man for seg? Hva skal spesialistene være ansvarlig for, og hva er tropps- og kompanisjefens ansvar? Hvordan ser man for seg roller og opptreden mellom den nyutdannede krigsskoleoffiseren og spesialistene med årelang erfaring? Vi «gamle» fristes til å si at den nye ordningen lett kan føre til pulverisering av ansvar. Det grunnleggende spørsmålet vil etter min mening være hvem har myndighet og hvem har ansvar.
