Meninger

TOTALFORSVARET: Den sivile delen av totalforsvaret må definitivt hvile på en god relasjon mellom tillit og myndigheter, og dessuten oppfordre, insistere og trene befolkningen i praktiske beredskapstiltak på hjemmebane, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Bilde fra øvelse på KNM Maud.
TOTALFORSVARET: Den sivile delen av totalforsvaret må definitivt hvile på en god relasjon mellom tillit og myndigheter, og dessuten oppfordre, insistere og trene befolkningen i praktiske beredskapstiltak på hjemmebane, skriver Bjørn P. Kaltenborn. Bilde fra øvelse på KNM Maud.

Kriser kan løfte oss som samfunn

Jeg er bekymret for hvordan en del sider ved samfunnsutviklingen gjør at vi mister ferdigheter, samhold og dermed bryr oss mindre om miljøet, landet og hverandre, skriver seniorforsker Bjørn Kaltenborn.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

DSB-direktør Elisabeth Aarsæther svarer i Forsvarets Forum den 20.10 på min kronikk om utfordringer for totalforsvaret med en befolkning som har høy tillit til at myndighetene ordner opp i samfunnets eventuelle kriser. Det er godt at vi kan ha en så konstruktiv debatt om noe som fort oppfattes som en hellig ku i det norske samfunnet. Vi er nok ikke særlig uenige Elisabeth Aarsæther og jeg.

Som DSB-direktør og øverste leder for den sivile delen av totalforsvaret har hun selvsagt et enormt institusjonelt ansvar og bekler en rolle som stiller store krav til hva som formidles utad. Jeg derimot, som sitter i en relativ fri posisjon som uavhengig forsker står friere til å reise ubehagelige, men forhåpentligvis viktige spørsmål om hvordan vi som samfunn skal ruste oss bedre mot mulige krisetider.

Elisabeth Aarsæther og jeg er neppe uenig om at høy tillit til myndighetene ikke må bli en sovepute for at folk tar mer ansvar for egen beredskap, ei heller at stort sett velfungerende myndigheter er en fantastisk viktig del av samfunnsmaskineriet i Norge. Det er også åpenbart at det må være et helt tydelig skille mellom myndighetens ansvar for samfunnssikkerhet og hva vi kan forvente av den enkelte i form av økt, praktisk beredskap på hjemmebane. Men vi bør allikevel fortsette å spørre oss selv; hva er vi som nasjon villig til å forsvare, hvordan påvirker strukturer i samfunnet vår evne til å håndtere kriser og hvordan rigger vi god, praktisk beredskap på individ og husholds-nivå?

Les også: Vedum og Gram: Heimevernet skal styrkes

Norsk dugnadsånd lider

Jeg vil påstå at robustheten i samfunnets forsvars- og beredskapsevne har mye å gjøre med noen grunnleggende strukturelle forhold. I løpet av det siste tiårene har de sosiale og økonomiske forskjellene i Norge økt betydelig. Selv om forskjellene, for eksempel inntektsgapet, er små sammenlignet med mange andre land fører dette gradvis til større sosial avstand mellom ulike samfunnsgrupper – og sannsynligvis til at det ‘sosiale limet’ i befolkningen på noen måter svekkes. Vi ser at den klassiske norske dugnadsånden lider i et stadig mer stresset og travelt samfunn og at mengden frivillig innsats er nedadgående.
På miljøfeltet ser vi at til tross for et stort verbalt, folkelig engasjement – så ønsker jo de aller fleste at vekst, velferd og utvikling skal fortsette bare vi kan pakke det inn i en slags bærekraft fortelling. Vi kan vel egentlig ikke med hånden på hjertet at vi som samfunn beskytter livsmiljøet vårt. Det er godt mulig at en virkelig og mer akutt krise som en krig vil riste oss bedre sammen igjen – men det gjenstår å se.

Et annet forhold som bekymrer meg er den økende profesjonaliseringen av oppgaver og tjenester som preger dagens samfunn. På mange områder er oppgaver vi tidligere syslet med selv overtatt av eksperter. Det ligger mye kompetansebygging og læring i å snekre, bygge, fikse, sy og reparere stort og smått selv. Men kombinasjonen av at vi økende grad kjøper disse tjenestene og at det knapt er mulig eller lov til å fikse noe i eget hus eller andre steder lenger, svekker vår evne til allsidighet og robusthet i møte med vanskeligheter. Allsidige ferdigheter og nærhet til praktiske løsninger er fundamentalt i den sivile delen av totalforsvaret.

Elisabeth Aarsæther spør om vi ville hatt gutter og jenter på skauen i halsbrekkende oppdrag for å sikre freden dersom det ble krig. Tja, monn det? Vi lever i et velferdsland hvor både arbeid og fritid stort sett befinner seg i komfortsonen. Kanskje kan vi, litt banalt men helt i tråd med norsk kultur oppsummere utfordringen i spørsmålet: Hvor mange i dagens befolkning kan fyre opp et bål i skogen, ta ut en god gammel kompasskurs på et kart og holde seg tørr og varm en hustrig høstnatt?

Meningsfulle og nære relasjoner

Jeg ønsker ikke å tegne et unødig dystert bilde. Jeg er umåtelig glad i dette flotte landet, men jeg er bekymret for hvordan en del sider ved samfunnsutviklingen gjør at vi mister ferdigheter, samhold og dermed bryr oss mindre om miljøet, landet og hverandre. Kanskje kan de usikre tidene vi er inne i nå hjelpe oss til å finne mer sammen på de viktige områdene av livet. Vi har masse erfaring fra forskning som viser at utvikling av meningsfulle og nære relasjoner er det helt sentrale i livskvalitet. Kriser kan hjelpe oss å skrelle vekk uvesentligheter og løfte oss som samfunn.

Den sivile delen av totalforsvaret må definitivt hvile på en god relasjon mellom tillit og myndigheter, og dessuten oppfordre, insistere og trene befolkningen i praktiske beredskapstiltak på hjemmebane. Men det handler også om hvordan vi over tid endrer innstilling til at vi lever i en tid som kan kreve noe annet av oss enn det vi liker eller er vant til. Denne debatten er vanskelig og for mange ubehagelig, men den kan også vise seg å bli svært meningsfull og styrke det sosiale limet i vårt komplekse samfunn.

Powered by Labrador CMS