Ingen lulling i totalforsvaret

Kaltenborn påstår at vi har lullet oss inn i en forestilling om fortsatt dyp fred. Og at den truer totalforsvaret. Jeg kan ikke være mer enig. Og uenig.

Når jeg ser meg rundt i Norge, ser landet nesten ut som vanlig. Folk har øynene på mobilen, ler av «Nytt på nytt» på fredagene, og spiser for mye fett og sukker. Hverdagsliv, altså. Og selv om dét ikke ser ut som motstandskraft, er det akkurat det det er. I denne gjengen med helt vanlige folk, ligger motstandskraften vår.

Du har rett, Kaltenborn. Folk stoler på myndighetene. Pandemihåndteringen var en oppvisning i tillit. Det er ikke uten grunn at Norge ligger på vaksinasjonstoppen, og på bunnen for dødsfall. Jeg tror at det var tillitskapital, i tillegg til pengekapital, som gjorde utslaget.

Bakgrunn:

Høy tillit til myndighetene er en utfordring for totalforsvaret

Men tilliten gikk ikke bare fra folk og til myndighetene, den gikk også motsatt vei. Ære være helselederne som tok vanskelige diskusjoner for åpent kamera, og som lot selv de mest odde spørsmål og teorier få plass. I mine øyne var det uttrykk for tillit til at folk har sammensatte ressurser, og at de fleste har noe å bidra med. Det koster for mye å ikke holde sammen.

Ikke som før

Egentlig kjenner vi ikke noe annet enn dyp fred. I DSB var det både hørbart og fysisk synlig at 24. februar var en oppvåkning: folk tok kontakt om egenberedskap. I tusentalls. Da opplevde vi alt annet enn en befolkning som bare lente seg på myndighetene. Tvert imot ville de vite hva de selv kunne gjøre, først og fremst for å sikre seg selv og sine.

Jeg deler likevel Kaltenborns bekymring for at folk skal lene seg for mye tilbake, og ikke ta ansvaret sitt som en svært viktig del av totalforsvaret. Jeg frustreres av at, statistisk sett, kan jeg være ganske sikker på at mange av dere som leser denne kronikken, ikke har lagret vann hjemme. Hallo! Det burde ikke være mulig i denne lesergruppen!

Så min bekymring er ganske målrettet: at folk som vet bedre, likevel ikke forbereder seg. Dét er en utfordring DSB følger nøye etter krigsutbruddet. Jeg håper de siste månedene har flyttet denne delen av totalforsvaret i riktig retning.

Grunnleggende krav

Kaltenborns ord motiverer meg minst like mye som de bekymrer. For nettopp sivilsamfunnet, med rubbel og bit, er både det potensielle fiendemålet og selve motstandskraften.

Meninger:

Aldri mer 9. april – helt til budsjettet skal legges

Nato har materialisert verdien av hverdagslivet i kravene til medlemslandenes grunnleggende funksjoner. Matforsyning, vann, kraft og kommunikasjon – alt må virke også i krig. Hvis Norge skal hjelpes utenfra, må vi ha solide samfunn som kan levere det de allierte trenger når de skal hjelpe oss i vårt eget land.

Men ikke bare da! I all krisehåndtering er det jo det som er gjort på forhånd, som teller. Det norske samfunnet er blitt et finmasket nett av moderne tjenester, med høy kvalitet og ikke minst: en kompetent befolkning. Svært mye er bygget på tillit, både i forretningsskikk, i trepartssamarbeidet i arbeidslivet og i alle mulige transparente prosesser.

Utenfra kan det se ut som naivitet. Eller som for høy tillit, som er lillebroren til den naive.

Men jeg opplever ikke at vi er et slikt land. For hva hvis det ble krig nå? Ville vi hatt gutter og jenter på skauen og i halsbrekkende oppdrag for å sikre freden? Heldigvis vet jeg ikke svaret. Men jeg tror det. Vår befolkning er så avansert, og vi kan mye en fiende ikke kan.

Og lulling ville vi definitivt ikke ha drevet med. Det har jeg tillit til.