Til stede på Natos østflanke: – Gjør oss tryggere

RUKLA: «Tilstedeværelse» er oppdraget til de 120 norske som er i Litauen i Nato-bidraget eFP. Litauere følger med på naboer i øst og vest.

– Selvfølgelig vil vi ha dem her. Det gjør oss tryggere fra Russland, sier Edgardas Sminovas med et skuldertrekk. Forsvarets forum møter ham utenfor matbutikken i den lille byen Rukla. 

Det er Nato-oppdraget enhanced Forward Presence (eFP) vi har spurt ham om. Deployeringen av Nato-soldater til Litauen, Estland, Latvia og Polen i kjølvannet av den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014.

Sminovas har vokst opp i Rukla. Tettstedet, som består av betongblokker og grøntområder, er preget av å være et samfunn for militærfamilier. Sovjet anla militærbase i Rukla på 80-tallet. Tettstedet rett ved siden av har leiligheter for familier, barnehage og matbutikker. I dag er militærleiren brukt av både det litauiske forsvaret og Nato-styrker. 

19-åringen forteller at foreldrene hans er russere og flyttet til Litauen for over 30 år siden. Selv er han født og oppvokst her, og føler seg som litauer. Til tross for at foreldrene er russere, mener han at Russland utgjør en utfordring for Litauen.

– Det hadde nok vært mer utrygt om ikke Nato var her. Vi liker at de er her, sier han.

Selv planlegger han verve seg i det litauiske forsvaret om to år.

– Jeg jobber nå, men vi er flere venner som har lyst til å tjenestegjøre. Da blir tjenesten her i Rukla.

bor på gamle sovjetkaserner 

Et langt steinkast unna ligger kasernen der norske soldater fra Panserbataljonen har bodd i snart et halvt år. Kasernen ble opprinnelig bygget for sovjetiske styrker på 80-tallet, nå huser den Nato-bidraget. I enden av korridoren mellom rommene er det satt opp et juletre. Det er pyntet med nisser og julelenker. 

En soldat smetter inn på vaskerommet med tøyposen over skulderen. De er her for å styrke forsvarsalliansens evne til å avskrekke konflikt og forsvare allierte. Det sa statsminister Erna Solberg (H) i juli 2016, da eFP ble vedtatt under Nato-toppmøtet i Warszawa.

– Hvis jeg skulle ha forklart noen hvorfor vi er her, ville jeg satt det inn i en historisk kontekst. La oss kalle det for oppvekkeren som kom i 2014 med annekteringen av Krim. Det er for å forsterke Natos østflanke, for å berolige Baltikum og ikke minst for å avskrekke. Om det er en sannsynlig trussel, det vil det kanskje kunne kalles, men jeg tror det er riktigere å kalle det en plausibel trussel, sier den norske styrkesjefen Erlend Johnsen.

Han legger vekt på at Litauen er et fritt og fredelig land, som har søkt mot Europa og Vesten.

På plass i Litauen: For første gang deployeres stridsvogner

Viktig nato-bidrag

Norge er ett av seks land som bidrar med personell i eFP i Litauen. De andre er Tyskland – som leder bidraget, Belgia, Nederland og Tsjekkia. Island bidrar med én presse- og informasjonsoffiser.

Men enhanced Forward Presence (eFP) er også tilstede i både Estland, Latvia og Polen. Totalt 27 av 29 Nato-land bidrar sammenlagt i eFP.

– Det viser jo en voldsom solidaritet og vilje til å berolige og avskrekke mot øst, sier Johnsen.

Det handler om at Litauens forhold til Russland er anstrengt. I 1940 ble det innlemmet i Sovjetunionen. I september 1991 ble de uavhengige igjen. De siste sovjetiske soldatene forlot ikke landet før i august 1993. I 2004 ble landet medlem av Nato, sammen med de baltiske naboene. 

Fire år senere begynte et annet land i regionen for alvor å jobbe for Nato-medlemsskap. I 2008 søkte Ukraina om å få begynne med en såkalt Membership Action Plan-program (MAP). Det hele ble skrinlagt da Viktor Janukovytsj ble valgt til president i 2010. Den russiskorienterte presidenten ble avsatt etter store demonstrasjoner bare fire år senere, deretter ble Krimhalvøya invadert av russiske styrker. En omstridt folkeavstemning ble avholdt, som viste bred oppslutning om at halvøya skulle innlemmes i Russland. Bekymringen i Nato økte. 


KALININGRAD

Litauen har markert seg som en sterk kritiker av annekteringen og gjeninnførte allmenn verneplikt i kjølvannet av krisen. Det kommer blant annet av landets geografiske plassering. Litauen ligger mellom russiskvennlige Hviterussland i øst og den russiske eksklaven Kaliningrad i sørvest. På det korteste er det en 65 kilometer mellom de to. Området kalles «Suwalki-korridoren» og er identifisert av en amerikansk tenketank som en av de viktigste områdene i Nato

Forfatterne skriver i en eventuell krise mellom Russland og Nato, vil styrker i Kaliningrad og Hviterussland stå i en posisjon der de vil kunne stenge "Suwalki-korridoren" og hindre Nato i å nå sine tre baltiske medlemmer.

Forsvarssjefen: Mer tilspisset mellom Nato og Russland

Oblasten Kaliningrad er klemt inne mellom de tre baltiske Nato-landene på nordsiden og Polen i sør. Beliggenheten gjør at Kaliningrad en viktig garnison for det russiske forsvaret. De tre baltiske landene er svært viktige for å kontrollere Østersjøen. Russlands eneste kystlinje i området er et lite område ved St. Petersburg og ved eksklaven Kaliningrad. 

Litauen har selv rustet opp egne styrker de siste årene, og har en motorisert, en mekanisert og en lett infanteribrigade, med vernepliktige, skriver Defense News

– Dette er betydelige poster på budsjettet vårt, for befolkningen vår. Vi er et lite land- bare tre millioner mennesker, og å ha de tre brigadene, bemanne dem, utstyre dem, bevæpne dem, sørge for ammunisjon og sensorer. Det er mye, men vi gjør det, sa Giedrimas Jeglinskas, viseforsvarsminister i Litauen til Defense News i oktober.

– vi er gjester

– I juli og august begynte vi med trening. Alle som kommer hit trener i større og større enheter, til vi alle er kjent med terrenget og situasjonen i Litauen, sier den tyske oberstløytnanten Rouven Habel. 

Han er sjef for denne rotasjonen av Nato-bidraget i Litauen.

– Vi er her fordi Litauen ba Nato om støtte, sier bidragssjefen.

– Det øyeblikket Litauen sier til oss at de klarer seg, drar vi. Dette er ikke noen slags form for okkupasjon eller noe i den duren. Vi er gjester, og det vet vi. Vi bruker deres infrastruktur.

– Denne tiden her er definitivt høydepunktet i min karriere. Det er virkelig toppen. 

Oberstløytnanten sier at Nato-soldatenes relasjon til litauere er problemfri. De kan gå på restauranter og butikker i uniform, og opplever at de blir tatt godt imot. Habel, i likhet med Johnsen, peker på litauernes historie med lang kamp for selvstendighet. Før de ble selvstendige da Sovjet ble oppløst for 30 år siden, hadde de, med noen kortvarige unntak, ikke hatt den friheten siden Middelalderen.

Stridsvognkonkurranse i Baltikum: Norge på pallen

I forkant av Nato-toppmøtet i desember, satt den franske presidenten Emmanuel Macron spørsmålstegn ved hvem som egentlig er Natos fiender. 

– Er fienden vår i dag, som jeg ofte hører, Russland? Er det Kina? Er det i den transatlantiske alliansens interesse å utpeke dem som fiender? Jeg tror ikke det, sa Macron.

Habel vil ikke kommentere den politiske debatten. 

– Det er ikke mitt nivå å kommentere president Macron, slår han fast.

Men han sier at kartene over styrkene som står på andre siden av grensene, taler for seg selv.

– Noen sier at eFP er en aktiv trussel mot en av naboene. Jeg tviler på det, fordi mengden soldater, materiell og utstyr på den andre siden viser en helt annen historie.

Norsk vinteropplæring 

De siste ukene har de seks nasjonene som tar del i Nato-bidraget i Rukla hatt vintertrening i norsk regi, som blant annet innebar isbading.

– Det er det de liker. Det er derfor vi velger dem, spøker Habel om de norske soldatene, og legger til at vintertreningen var «gøy, stort sett». 

– Vi forstår at du også deltok?

– Ja, jeg svømte gjennom isvannet, nikker Habel, og legger til at han syns det var kaldt. 

– Etterpå er det deilig, men det øyeblikket du kommer ned i isvannet, tenker du «hva er det jeg driver med»? Det var en utfordring, og jeg elsket det!

Før ukene med vintertrening har Nato-bidraget gjennomført øvelse Iron Wolff. Den gjennomføres med hver av avdelingene som er i Rukla på rotasjon. I denne omgangen ble den avsluttet 17. november.

For Habel ble øvelsen helt spesiell:

– Denne tiden her er definitivt høydepunktet i min karriere. Det er virkelig toppen. Iron Wolf var min øvelse. Jeg kommer aldri til å lede 1600 kvinner og menn igjen, sier han, og legger til:

– Det blir mitt gylne øyeblikk. Det var rimelig kult. 

ønsker fast norsk bidrag

Bidraget som nå er i Rukla, har snart vært der fem av de seks planlagte månedene. Etter hvert skal de begynne å tenke på å pakke sammen. I januar overtar cirka 120 soldater fra Telemark bataljon det norske bidraget. 

Selv om Habel skryter veldig av det norske bidraget, har han også et ønske:

– Nordmennene bør komme hit på jevnlig basis. Det er enklere for oss å planlegge da, sier Habel. 

Han forklarer at de årlig har et møte i Potsdam i Tyskland, der landene som leder bidragene i de tre baltiske landene og Polen setter sammen rotasjonsstyrkene.

– Det er enklere å pusle sammen brikkene når vi vet at vi kan stole på at nederlenderne bidrar. Hvis vi vet at nordmennene er med – og det tror jeg de er en stund framover– da må vi se oss rundt etter hvem andre vi får med.

Forsvarets operative hovedkvarter opplyser til Forsvarets forum at Norge har forpliktet seg til å bidra i eFP fram til 2023.

– Jeg vil gjerne ha med nordmennene, fordi de jobber godt. De er veldig profesjonelle, de har stor ildkraft og snakker godt engelsk.

Også den norske sjefen i Rukla er godt fornøyd med innsatsen til de drøyt 120 norske på leiren.

– De norske soldatene fra Panserbataljonen – etter min mening – representerer det beste vi har fra Norge. De representerer profesjonalitet, presisjon og de er faglig uangripelige, skryter Erlend Johnsen.