Forsvarspolitikken omfatter nå alt man kan ønske seg for å reflektere rundt hva som foregår i det uoversiktlige politiske landskapet i Sverige.
Det er egentlig enighet om svært mye, men med to vesentlige unntak: noe rundt finansieringen av Forsvarets fremtid, pluss den politiske torpedoen som heter Nato-opsjon. I begge tilfeller spiller Sverigedemokraterna (SD) en nøkkelrolle.
Les om Nato-krangelen i Riksdagen.
Det er ikke bare vanskelig å følge med når statsministeren heter Löfven, visestatsministeren Lövin og den viktigste opposisjonslederen Lööf. Den borgerlige Centern-leder Lööf lar dessuten disse to andre sitte i regjeringskontorene fordi de betaler så godt for taburetten i form av en god del borgerlig politikk.
Blant mye annet har det gitt mange milliarder ekstra til det svenske forsvaret.
Et splittelsens tiår
I 2010 kom innvandringskritiske SD, med sine brune røtter, inn i Riksdagen. Siden har det vært tre blokker i svensk politikk, og ingen har hatt flertall.
Den borgerlige firepartiregjeringen under statsminister Fredrik Reinfeldts ledelse gikk av i 2014. Etter åtte år var Alliansens partier lei av hverandre og slikket sine sår, mens Socialdemokraternas Stefan Löfven kunne overta.
Kort tid senere, i desember 2014, ble syv av Riksdagens åtte partier enige om en avtale for å hindre SD i å ha innflytelse over statsbudsjettet for mange år fremover. Avtalen ble kalt Decemberöverenskommelsen, men den sprakk etter et knapt år, og hadde for lengst blitt omtalt med sin talende forkortelse «DØ», nærmest et onomatopoetikon.
Fire måneder etter valget i 2018 greide Löfven å splitte de borgerlige, så to av de fire valgte å stemte ham fram som fortsatt statsminister. Centern og Liberalerna så det som et mindre onde enn å la SD få noen som helst innflytelse over en borgerlig regjeringsdannelse. De to borgerlige utbryterne ble kalt «quislinger», mens Moderaterna (Høyre) og Kristdemokraterna ble sittende alene igjen i et hjørne. Etter hvert ga de mer og mer etter for egne maktønsker og et stort SDs behov for å ha noen å leke med.
Forsvaret gir borgerlig kitt
Tross den elendige stemningen mellom de fire borgerlige partiene, har de hatt én sak som forener mer enn noe annet de siste par årene: det svenske forsvarets fremtid. Den spydige tonen og raseriet fra to år tilbake er borte når forsvaret debatteres.
Det er tre år siden Försvarsberedningen ble nedsatt. Den skulle arbeide fram en langtidsplan for både det sivile og militære forsvaret. Da den militære delen ble presentert i mai i fjor, var det første gang en slik framtidsplan ikke omfattet en blokkoverskridende enighet.
Like før den tykke rapporten skulle presenteres, hadde de fire borgerlige partiene reist seg fra forhandlingsbordet. De marsjerte støyende ut i protest, fordi de mente at regjeringen ikke ville forplikte seg på en tilstrekkelig økning i forsvarsbevilgningene for årene fremover.
Dyr taburett
Regjeringens støttepartier Centern og Liberalerne var med på opprøret, men de utnyttet at regjeringsapparatet har en stående ordre om ikke å terge dem. Da de senere satte seg ned med finansminister Magdalena Andersson, bladde hun opp de nødvendige milliardene som takk for at hun får fortsette som storsjefen over den svenske statens pengesekk.
Forviklingene har vært så mange og omfattende at det bare var regjeringspartiene Socialdemokraterna og Miljöpartiet som til slutt sto bak regjeringens forsvarsproposisjon da den omsider kom i høst. Både fire, fem og seks forskjellige blokker manøvrerer tidvis blant Riksdagens åtte partier. Man må ha en stor tavle for med kritt å forklare hvem som mener hva og hvorfor og når også i forsvarspolitikken.
Ny «desember-avtale»
Nå har Sverige fått en ny «desemberöverenskommelse», som denne gang går rett inn i hjertet av landets utenriks-og sikkerhetspolitiske rolle.
Det er bred enighet om at et militært angrep på Sverige ikke kan utelukkes, og at kurven for bevilgninger derfor må peke oppover. Der er derimot uenighet om hva som skal skje etter 2025. De borgerlige vil love ytterligere ekstra-milliarder for årene deretter allerede nå, mens regjeringen vil vente til 2023 for å se hvor mye penger som er igjen etter koronakrisen.
Men på et av de siste komitemøtene ble det plutselig skutt ut en ny borgerlig nyhetsbombe, og med SD på laget er det flertall:
Etter det vi erfarer ble torpedoen «Nato-opsjon» sendt inn i Riksdagens sammensatte møte med medlemmer av utenriks-og forsvarskomitene så sent som torsdag 3. desember.
Rystelsene nådde offentligheten onsdag 9. desember.
Hva kan SD egentlig godta?
Et par uker etter at britene i 2016 stemte for Brexit, spilte SD «Rule, Britannia!» før partileder Jimmie Åkesson talte på den politiske Almedalsveckan på Gotland. SD holdt takten til «Britons never, never, never shall be slaves», og partiet ivret en periode for et Svexit. Nå har de forlatt den linjen.
I tråd med en kritisk holdning til globalisering inngår også et nei til svensk Nato-medlemskap. Samtidig støtter partiet Nato-kravet om to prosent av BNP til forsvaret, og er åpne for å overby de borgerlige partiene. SD vil sogar grunnlovsfeste at «anslagen som ett snitt under en femårsperiod inte får understiga 2% av BNP».
Fortsatt mener SD det er viktigere å bygge opp det svenske totaltforsvaret enn å delta i omfattende internasjonale operasjoner. Men når det hjemlige forsvaret etter hvert blir bedre rustet – og samarbeidet med Finland ytterligere utviklet - «ser Sverigedemokraterna positivt på svenskt deltagande i större internationella insatser så länge som insatsen vilar på ett FN-mandat.»
Har flere muligheter
Alle de fire partiene fra Reinfeldts blå regjering vil at Sverige skal ta skrittet fullt ut og bli Nato-medlem. Det blir for enkelt å tro at det er et tidsspørsmål før SD følger etter. Partiet ingen ville ta i med ildtang for få år siden er likevel fortsatt sugen på og avhengig av å bli enda mer stuerene.
I SDs argumentasjon er det trøst å finne både for de som håper og de som frykter at partiet etter hvert skal godta et svensk Nato-medlemskap.
Ett SD-argument for mulig medlemskap er at Finland blir med. Det andre er at det må gjennomføres en folkeavstemning først. Men hvordan kan Sverige rent praktisk kunne gjennomført en folkeavstemning hvis landet er så presset av en militær trussel som tvinger fram behovet for Nato-medlemskap?
Her har SD gitt seg rom til å tvile seg både nærmere og fjernere fra støtte til et medlemskap. Det virker likevel ikke som «Nato» skaper de samme allergiske reaksjoner i SD som f.eks. «EU» gjør i Senterpartiet.
SD manøvrerer som det passer
Det er også verdt å merke seg at da de fire borgerlige partiene marsjerte ut fra Försvarsberedningen i fjor, valgte SD å bli sittende sammen med de rødgrønne. Nå står de overraskende sammen med de borgerlige og gir motstanderne av Nato-medlemskap en nesestyver.
Partiets brune fortid gjør at f.eks. Vänsterpartiet i mandagens debatt i Riksdagen omtalte de borgerlige + SD som «den blåbrune gjengen». SD har fortsatt en jobb å gjøre for å bli akseptert som et vanlig parti.
Det blir spennende å se hvordan sosialdemokratene manøvrerer med flertallets krav om en Nato-opsjonen. Ansvaret for svensk utenriks-og sikkerhetspolitikk ligger hos Regjeringen, men når den er i mindretall i et parlamentarisk system er det grenser for hvor mye den kan irritere nasjonalforsamlingen. Moderaternas borgerlige statsministerkandidat Ulf Kristersson bruker denne saken for alt den er verdt. Men det er et tveegget sverd. Han vil naturlig nok utnytte den etterlengtede borgerlige idyllen. Samtidig er retorikken hans så konfliktforsterkende at den trolig gjør målet om Nato-medlemskap vanskeligere.
Socialdemokraterna må med
Det er neppe nok med opsjonspartiene for at Sverige skal søke medlemskap. Som i andre symbolsaker, som for eksempel det svenske kongehusets fremtid, er Socialdemokraterna et nøkkelparti det knapt er mulig å komme utenom hvis man ønsker en endring.
Socialdemokraterna kan bli langsinte fordi de ble tatt på sengen av at de borgerlige + SD har flertall for en Nato-opsjon. Likevel, selv om veien videre er minelagt, er Sverige denne uken rykket litt nærmere et Nato-medlemskap.
