Debatt:
Lavspenning i nord
Det er på høy tid å komme ut av den kalde krigens retorikk og adferdsmønster, skriver Oddmund Hammerstad.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
TV 2 og Forsvarets forum kunne 30. juli fortelle at den amerikanske destroyeren USS «Roosevelt» tirsdag 28. juli mottok utmerkelsen Navy Arctic Service Ribbon etter å ha seilt i over 28 dager nord for Polarsirkelen. Det burde kanskje også vært opplyst om at dette fartøyet, som utgjør en del av Natos rakettskjold, seilte inn i Barentshavet som del av en amerikansk-britisk flåteenhet i mai år. Natos rakettskjold (Ballistic Missile Defence, BMD) har vært sterkt kritisert av russerne helt siden det ble vedtatt etablert i 2009 av NATOs toppmøte. Rakettskjoldet har vært operativt siden 2016. Russerne mener at dette skjoldet forrykker den strategiske balansen mellom USA og Russland.
Da nevnte seiling i Barentshavet fant sted var det generalløytnant Rune Jacobsen, sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, som minnet om at lavspenning og beroligelse vis-à-vis russerne er offisiell norsk politikk, og at forsvarsledelsen derfor avsto fra å seile sammen med den amerikansk-britiske flåtestyrken. Vår forsvarsminister valgte en kortere versjon, og sa at Forsvaret ikke kunne prioritere deltakelse. Forklaringen er nok heller det jeg har nevnt ovenfor, at både den omtalte destroyeren og ytterligere to av fartøyene i flåtegruppen, som seilte nær opp mot russernes strategisk viktige installasjoner, inngår i Natos rakettskjold. Russerne tror ikke på Natos begrunnelse for skjoldet, som er at det skal beskytte allianselandene mot langtrekkende ballistiske missiler fra ustabile regimer (som Iran).
Et norsk ja til å delta fullt ut i rakettskjoldet ville få konsekvenser for videreutvikling av samarbeidet med Russland i nord.
Nå ligger en revidert langtidsplan for Forsvaret og en stortingsmelding om Nordområdene til behandling i Stortinget.
I fjorårets statsbudsjett sto det: «Gjennom en bredere sikkerhetspolitisk vurdering har regjeringen besluttet at Norge ikke vurderer å anskaffe øvre lags sensorer eller avskjæringsmissiler som kan gå inn i NATO BMD». Et norsk ja til å delta fullt ut i rakettskjoldet ville få konsekvenser for videreutvikling av samarbeidet med Russland i nord.
I et intervju med High North News i 2017 uttalte Russlands ambassadør til Norge at en norsk deltagelse i NATOs rakettskjold vil sette Norges grenser i fare. Ganske drøy kost.
I vår interesse
Norge har viktige interesser å ivareta i de nordlige farvann og i Arktis. Svalbard er norsk territorium og har en sokkel, som norske myndigheter hevder henger sammen med fastlands-Norge, og en fiskevernsone, som myndighetene etablerte i 1978. Helt tilbake til siste halvdel av 1970-tallet, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, har Norge og Sovjetunionen, og Russland etter 1990, samarbeidet godt om forvaltningen av de rike fiskeressursene i Barentshavet.
For cirka ti år tilbake ga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre seg i kast med å få Nato-partnere til å interessere seg mer for alliansens nordflanke. I de rundt 20 årene som da var gått siden Sovjetunionens kollaps og Warzawapaktens oppløsning, var Norge blitt litt alene på alliansens nordflanke, med unntak av en stadig tettere overvåknings- og etterretningsvirksomhet som først og fremst USA var involvert i.
Det norske land- og sjøforsvar var kraftig redusert. Beslutningen i 2008 om å anskaffe et femtitalls F-35, fremstår som det som skulle sikre nasjonal evne til avskrekking, krisestabilisering og forsvarskamp ved en eventuell militær krenkelse av norsk territorium. Støre og senere utenriks- og forsvarsministre lyktes ganske godt i sitt påvirkningsarbeid, og vi har sett økende alliert trenings- og øvingsvirksomhet, med høyprofiløvelsen «Trident Juncture» i 2018 som høydepunkt, og stasjoneringen av cirka 700 amerikanske marineinfanterister i Trøndelag og Troms på tilnærmet kontinuerlig basis som den mest fremtredende kompensasjon for et utilstrekkelig norsk landforsvar.
Flytter på styrker
Nato har kommet tilbake til sitt oppdrag i nord, sa dagens forsvarsminister Frank Bakke-Jensen for en tid tilbake. Da han sa det, var cirka 700 US Marines på tilnærmet fast basis stasjonert i Trøndelag og Troms. I dag vet vi at de snart vil forsvinne som følge av at USA ser nye utfordringer helt andre steder på kloden, og som følge av at ny våpenteknologi vil kreve et annet og mer dynamisk operasjonskonsept for US Marines.
Inneværende høst skal Regjeringen legge frem en ny melding om det man i norsk politikk omtaler som Nordområdene – med et ganske flytende begrep, rent geografisk sett. Det har vært flere gjennom årene, stadig mer ambisøse. I de mange utredninger og meldinger er det lagt særlig vekt på å skape gode økonomiske ringvirkninger for vår nordligste landsdel.
Det er på høy tid å komme ut av den kalde krigens retorikk og adferdsmønster.
Resultatene har ikke stått helt i forhold til de forventninger som er skapt, med den følge at misnøyen i nord er stor.
Det må være helt sentralt i norske regjeringers og stortingsflertalls politikkutforming og handlinger i nordområdet å bidra til tillitsskapende tiltak og lavt spenningsnivå. Det er på høy tid å komme ut av den kalde krigens retorikk og adferdsmønster. USA er mer og mer seg selv nok, og ser Kina som sin nye og store utfordrer. Supermaktens interesser og militære disposisjoner på og omkring norsk territorium har svært lite med å beskytte norske verdier og vårt samfunns integritet å gjøre. Geopolitiske endringer er på gang, og gjør seg gjeldende også i Arktis. I fjor la USAs forsvarsdepartement frem en rapport for Kongressen hvor det ble uttrykt stor bekymring for Kinas ekspansive planer i Arktis, og særlig for økt tilstedeværelse av sjøstridskrefter, blant annet atomubåter (NTB 6. mai 2019).
Forsvarets rolle i nord
Om de enorme ressurser av fisk, olje, gass og mineraler som finnes i Arktis skal kunne beskattes og utvinnes av de arktiske staters aktører og skape gode økonomiske og sosiale ringvirkninger for dem som bor og virker i denne delen av verden, må sabelrasling og militær knuffing mellom stormakter søkes unngått. Her kommer den nye langtidsplanen for Forsvaret inn i bildet, ikke fordi Norges militære ressurser kan spille en avgjørende rolle i nord, men i en kombinasjon med andre tiltak kan de få stor betydning.
Økt tilstedeværelse av norske marinefartøyer i Barentshavet og norske fly over Barentshavet er noe alle vil sette pris på, særlig når det kan redusere innslaget av stormakters militære tilstedeværelse. Den amerikanske Second Fleet, som har Nord-Atlanteren og Arktis som sitt ansvars- og operasjonsområde, vil trolig være like mye eller mer opptatt av å vise muskler overfor Kina enn overfor Russland i årene som kommer. Kineserne bygger en del av silkeveiprosjektet sitt i Arktis.
Økt tilstedeværelse av norske marinefartøyer i Barentshavet og norske fly over Barentshavet er noe alle vil sette pris på...
Av det areal som utgjør Arktis, er omtrent halvparten russisk, og rundt to tredeler av den arktiske befolkning er russiske statsborgere. Russland har investert kraftig de senere år i infrastruktur, baser og industriell aktivitet i regionen og forbereder seg for å kunne høste økonomiske fordeler av den sjøvertstrafikk og de investeringer fra tredjeland, som antas å øke kraftig etter hvert som isen trekker seg tilbake i Nørdøstpassasjen.
Må svare på utfordringene
Vi må kunne forvente at regjeringen, og dernest stortingsflertallet, med den nye nordområdemeldingen og den reviderte langtidsplan for Forsvaret søker å møte disse utfordringene, og meisler ut en helhetlig politikk for det langsiktige og krevende arbeid med å bygge et stabilt og fredelig Arktis.
Lavspenning i Nordområdet og hele Arktis må være en tindrende klar og godt kommunisert politikk fra norsk side...
Selv om Norge er en av de mindre arktiske stater har vårt land meget gode forutsetninger finansielt, teknologisk og kompetansemessig for å bidra konstruktivt i bilaterale og multilaterale prosjekter, hvor særlig Russland, Sverige og Finland bør være i vårt fokus som partnere.
Lavspenning i Nordområdet og hele Arktis må være en tindrende klar og godt kommunisert politikk fra norsk side, og må komme til uttrykk i den nye nordområdemeldingen og den reviderte langtidsplan for Forsvaret.
