Debatt:

Om vi ikke stoler nok på trusselvurderingene har vi et grunnleggende tillitsproblem, skriver Gjert Lage Dyndal. Her er norske soldater ved grensa til Russland.
Om vi ikke stoler nok på trusselvurderingene har vi et grunnleggende tillitsproblem, skriver Gjert Lage Dyndal. Her er norske soldater ved grensa til Russland.

– Kritikken bommer, Børresen

Å kalle en manglende diskusjon om trusselvurderingene for å være «politisk korrekt» blir helt feilslått, skriver Gjert Lage Dyndal.

Publisert Sist oppdatert

Det er flott at nye bøker og artikler som kommer ut skaper debatt. Takk til Jacob Børresen for å ha sett på den siste boken Larssen og jeg har kommet ut med.

Angående bakgrunnskapitlet om sikkerhetstruslene skriver Børresen at det er problematisk at trusselvurderingene brukes som «objektiv sannhet», og at det uansett er en unødvendig del av boka.

For det første higer etterretnings- og sikkerhetstjenestene etter å skape en så objektiv sannhet som mulig. Objektivitet og sannferdighet står som kjerneverdier for Etterretningstjenesten. Denne kommentaren må følgelig da være mer positiv enn negativ. Jeg vil faktisk tro tjenestene er fornøyd med den kommentaren. Det betyr ikke at de årlige trusselvurderingene ikke bør underlegges debatt, men det er utenfor rammen av dette kapitlet.

Feilslått kritikk

Når det gjelder min bruk av de årlige trusselvurderingene, verken støtter eller undergraver jeg disse. Jeg sier, eller forsøker å si at jeg ikke går inn på disse. Jeg sier at de må ligge til grunn for hva staten forholder seg til hvert år av prioriteringer. Om vi ikke stoler nok på rapportene til det så har vi et grunnleggende tillitsproblem. Å kalle en manglende diskusjon om trusselvurderingene for å være «politisk korrekt» mener jeg blir helt feilslått.

Les også: Forsvarspolitisk foretrekker jeg den norske bikinien fremfor den danske burkaen

Min hensikt med kapitlet har vært og er å se lengre frem i tid og bredere enn hva disse rapportene gjør. Derfor har jeg i hovedsak basert kapitlet på en bredde av fremtidsanalyser og forskjellige forskere. Den forrige boken sto seg i ti år, ambisjonen er at også denne utgaven skal stå seg over noe tid, og det vi vi kan kalle «overskuelig fremtid».

Om vi ikke stoler nok på rapportene til det så har vi et grunnleggende tillitsproblem.

Jeg forsøker å være tydelig i starten av kapitlet om at det er stormaktene som driver sikkerhetsdynamikken. Jeg sier ikke at det er Russland, men stormaktene. Det er allikevel slik at vi er medlem av Nato og har stått i et langvarig og stadig tettere bilateralt forhold til USA.

Lite sannsynlig

Derfor ser jeg ikke potensialet for at vi kan komme i konflikt med USA, i overskuelig fremtid. Om vi skulle komme i konflikt med noen i våre nærområder, vil det mest sannsynlig være Russland i dette stormaktsspillet. Tilsvarende med Kina, jeg sier det eksplisitt i kapitlet at vi nok ikke kommer i direkte konflikt med de, men at deres konfliktlinje med USA kan føre til indirekte sikkerhetstrusler og ny dynamikk i våre nærområder. I sin kritikk av dette bakgrunnskapitlet kan jeg ikke forstå annet enn at Børresen leser mer i det enn hva som står, og i alle fall ser ut til å oppfatte mine budskap feil.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Børresen trekker frem Torskekrigen, og sin egen bok om denne. For det første er det en meget god bok, som løfter relevante problemstillinger for en småstat generelt og for Norge særskilt da vi også har og kan få utfordringer med Nato-allierte om vår tolkning og reguleringer av havområdene rundt Svalbard. Det har også jeg diskutert ved flere anledninger før.

Når det gjelder den «overskuelig fremtid» igjen, ser jeg dette – en potensiell skarp konflikt med Nato-allierte – som mindre sannsynlig; i hvert fall til et nivå hvor det kan føre til en krise med involvering av norsk politi og forsvar. Hovedgrunnen til dette er at siden 2014 har Nato vært svært samlet om og mot den offensive politikken til Russland med annektering av Krim, kontinuerlig instabilitet i sørøstlige Ukraina og mange forsøk på direkte, noen ganger åpenlyst, og indirekte påvirkning på Balkan, i Baltikum og rundt om i vestlige Europa.

Les også: Se amerikanske bombefly trene sammen med norske F-35

Om, Russland skulle ende denne konfliktlinjen av forskjellige grunner, vil sikkerhetsdynamikken relativt raskt endre seg vesentlig i Europa. Da blir det en annen situasjon enn hva jeg vil legge inn under begrepet «overskuelig fremtid» og hva som er egnet som et bakgrunnskapittel. Det vil i så fall vesentlig endre sikkerhetsdynamikken.

Motsier seg selv

Det leder over til den siste kommentaren fra Børresen som jeg vil ta opp, om at dette bakgrunnskapitlet uansett ikke har noen plass i boken ettersom alle kriser er egentlig det samme når det gjelder vårt «system». Her er jeg også uenig med Jacob. For det første var kapitlet svært viktig for å samle forfatterne underveis i prosessen om hvilke typer kriser vi snakker om. Slik at alle kunne anvende eksempler og vinkle argumentene om disse tema. Det er tilsvarende viktig for leserne av boken. Lesergruppen er primært ment å være fra de som utdanner seg til eller jobber med dette.

Børresen motsier seg fra starten av hvor han sier at alle kriser håndteres likt...

Børresen motsier seg fra starten av hvor han sier at alle kriser håndteres likt, og senere i analysen trekker frem at vi mangler håndtering av motstanderne i denne typer kriser. Det siste er jeg for så vidt enig i. Jeg vil også absolutt hevde at det er forskjell på kriser.

Kriser som involverer eller har konsekvenser for våre nasjonale interesser bør, og viser seg alltid å ledes på en annen måte enn om det er flom, en skogbrann eller andre samfunnsmessige kriser. Politisk ledelse vil alltid involvere seg, noe som for eksempel Espen Barth Eide uttalte eksplisitt på lanseringen av boken og i påfølgende fagdebatt med henvisning til mer enn en håndfull konkrete slike typer kriser siden 2001.

I min undervisning på dette temaet pleier jeg alltid å utfordre studentene på om «nærhetsprinsipper» egentlig fungerer i disse tilfellene(?). Etats- og politisk ledelse har både rett og plikt til å lede og ta vanskelige beslutninger når det gjelder de type kriser vi her snakker om. Så, Børresen, alle kriser ledes ikke likt.

Ment å vare

Med andre ord, bakgrunnskapitlet om sikkerhetstruslene har en plass i boken, og det er ikke «politisk korrekt». Jeg legger frem en bredde av dynamikker og trusler jeg ser kan ramme oss i «overskuelig fremtid», også utover og med en noe annen vinkling enn hva som beskrives i de årlige trusselvurderingene.

Takk for kommentarer på boken, Børresen.

Om det er en kritisk artikkel om de årlige trusselvurderingene – som skifter hvert år – du etterlyser, hører denne hjemme andre steder enn som et bakgrunnskapittel for ei bok som er ment å stå en stund.

For leserne her som ikke har boken, finnes en artikkel-utgave av det her.