– Politisk korrekt analyse

Siste tilskudd til den etter hvert omfangsrike litteraturen om forsvars- og sikkerhetspolitiske emner her i landet, er boka «Strategisk ledelse i krise og krig − det norske systemet», Universitetsforlaget.

Redaktører er sjef operasjoner ved NAOC (National Air Operations Centre), oberst Gjert Lage Dyndal, med akademisk bakgrunn som doktor i historie og master i krigsstudier, og statsviter og førstelektor ved Luftkrigsskolen, Ann Karin Larssen. Dette er den tredje boka på ti år, og Dyndals andre, om krisestyring på norsk. De to første, Gjert Lage Dyndal (red): «Strategisk ledelse i krise og krig», Fagbokforlaget, Bergen 2010; og Tormod Heier og Anders Kjølberg (Red): «Mellom fred og krig – norsk militær krisehåndtering», Universitetsforlaget, Oslo 2013; handler primært om Forsvarets bidrag til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser.

I denne siste boka er temaet utvidet til å omfatte både det nasjonale;, Forsvarets-, politiets- og det sivile beredskapssystemet, og dermed også hele det norske krisestyringsapparatet.

En opplyst debatt

Formålet med boka er å informere, problematisere og bidra til opplyst debatt om det norske krisehåndteringssystemet. Og den gir en god og fyllestgjørende redegjørelse for dette systemet, hvordan det er organisert, de forskjellige aktørenes roller, og ansvars- og arbeidsfordelingen mellom dem. Et tilbakevendende tema i boka er utfordringene for effektiv tverrsektoriell krisestyring som følge av det norske statsapparatets strenge sektorinndeling. Et annet tilbakevendende tema er begrensningene på bruk av Forsvarets under ikke-militære kriser, i lys av Grunnlovens paragraf 101 (tidligere 99), og basert på erfaringene fra det såkalte «Menstad-slaget i 1931, og fra Alta-konflikten 1979-1981.

Etter et innledende kapittel om utfordringer og trusler mot Norge, norsk sikkerhet og norske interesser, følger fire deler med i alt tjue kapitler: Del I: Teoretisk om strategisk krisehåndtering, Del II: Etterretning, media og situasjonsforståelse, Del III: Nasjonal strategisk krisehåndtering, og Del IV: Krig på norsk jord. I et avsluttende kapittel går de to redaktørene gjennom forløpet under koronaepidemien og mener å kunne ser en tendens til at regjeringen er mer villig enn før til å ta Forsvaret i bruk i ikke-militære kriser, og at det ikke vekker de store debattene i befolkningen. Kan det være at Menstad-symptomet omsider har mistet sin kraft?

Bokas hovedfokus skal, i henhold til redaktørene, være håndtering av kriser som følge av at statlige- og/eller ikke-statlige aktører ønsker å skade norsk statssikkerhet. Men det norske krisehåndteringssystemet er i hovedtrekk det samme, enten krisen er villet eller ikke, enten den skyldes en naturkatastrofe, en pandemi, eller et veloverveid anslag mot statens sikkerhet og interesser.

Tas for gitt

Ettersom det norske systemet er uavhengig av om den truer samfunnssikkerheten eller statssikkerheten, er det derfor litt pussig, og etter mitt syn unødvendig og en avsporing, at et helt kapittel er viet den sikkerhetspolitiske trusselsituasjonen. Men når man først valgte å gjøre det, burde framstillingen både vært mer fyllestgjørende og mer generisk. Jeg savner en problematisering av E-tjenestens analyser og trusselvurderinger. Det synes som om forfatterne tar for gitt at trusselvurderingene er en slags objektiv sannhet, og overser at det for det første er politisk bestemt hvilke områder og tema e-staben skal fokusere på og prioritere, herunder konsekvensen av at vi er medlem av Nato, som gjør at E-tjenesten ikke kan drive etterretning rettet mot våre Nato-allierte, selv om det kan være forhold ved alliertes virksomhet og politikk som utgjør en utfordring mot norsk sikkerhet og norske interesser.

Det synes som om forfatterne tar for gitt at trusselvurderingene er en slags objektiv sannhet...

For det andre konsekvensen av E-tjenestens tette samarbeid med amerikanske etterretningstjenester, tatt i betraktning at disse er politisert i en helt annen grad enn hos oss, noe som gjør at vi risikerer at E-tjenestens trusselvurderinger, for eksempel vurderinger av Russlands kapasitet og hensikter, i for stor grad er preget av amerikanske politiske målsettinger.

Forholdet til Russland

I kapittel 20 om alliert bistand drøfter forfatteren en situasjon hvor Russland hindrer norsk kystmakt i å inspisere et russisk fiskefartøy i fiskevernsonen rundt Svalbard, og hvordan Norge kan bringe saken inn for Nato Dette er interessant og relevant. Men vel så interessant og relevant er det å drøfte Natos rolle dersom vår ærede motpart i fiskeridisputten skulle være en Nato-alliert, slik tilfellet var under torskekrigene mellom Island og Storbritannia fra 1958 til 1976. Nato spilte da en rolle på to måter. For det første, selv om alliansen ikke var formelt involvert, utgjorde Nato en konsultasjonsarena, hvor islandske og britiske myndighetspersoner kunne møtes og samtale i en situasjon hvor Island og Storbritannia hadde brutt den diplomatiske forbindelsen seg imellom.

For det andre brukte Island trusselen om å trekke seg ut av Nato for å få USA på banen til å legge press på Storbritannia. Og trusselen ble underbygget ved at Island inngikk omfattende avtaler om leveranse av fisk til Sovjetunionen i en situasjon hvor islandske fiskere var avskåret fra å levere fangstene sine i britisk havn. Til da hadde Storbritannia vært Islands desidert største kunde. For USA var en islandsk utmeldelse, og utsiktene til at Sovjetunionen kanskje ville etablere seg på Keflavik, uakseptabelt.

Politisk korrekt

Det er i det hele tatt, etter mitt skjønn, en gjennomgående svakhet ved trusselvurderingene og valg av scenarier i denne boka at de er så politisk korrekte, i den forstand at drøftingen av sikkerhetspolitiske kriser er så entydig knyttet til en konflikt med Russland, og at scenarier med andre motparter er så godt som helt fraværende. En løsning hadde kanskje vært å skygge unna konkrete trusselvurderinger helt og holdent, og gjøre beskrivelsen av krisehåndteringssystemet helt generisk.

Min hovedinnvending mot boka er imidlertid at den ikke i større grad løfter fram den prinsipielle og, i mange sammenhenger avgjørende, forskjellen mellom kriser som følge av naturkatastrofer og større ulykker, terroranslag osv. på den ene siden, hvor krisens gjenstand er et passivt objekt og krisehåndteringen handler om administrasjon, og sikkerhetspolitiske kriser hvor krisens gjenstand er et tenkende subjekt.

Når krisens gjenstand er et tenkende subjekt, vil krisehåndteringen ha form av en vekselvirkning mellom egne og motpartens tiltak. Partene må hele tiden, som sjakkspillere, tenke flere trekk framover, analysere egne og motpartens handlingsrom, vurdere motpartens mål og hensikt. De må hele tiden etterprøve eget mål og hensikt, og hvordan egne valg av handlemåter kan påvirke både egne og motpartens mål, og eget og motpartens handlingsrom i neste trekk. I sikkerhetspolitiske kriser er dessuten den militære innsatsen bare er ett aspekt ved krisehåndteringen, ledd i et større og bredere diplomatisk spill. Mens Heiers og Kjølbergs bok i noen grad tar opp dette temaet, er det helt fraværende i Dyndals bok fra 2010, og altså også i denne.

Dette er jo problemstillinger som også må stå sentralt i politiutdanningen, ettersom politiets «motparter» er mennesker av kjøtt og blod. Vurderingene bak politiets valg av handlemåte i konkrete situasjoner, som større demonstrasjoner, gisselsituasjoner eller organisert kriminalitet, må for eksempel omfatte faktorer som forholdsmessig bruk av makt, den avskrekkende virkningen av politiets maktbruk på kriminelle, og konsekvensene av uforholdsmessig bruk av makt for publikums tillit til politiet, for bare å nevne noen få. Det kan neppe være slik at i det fagmiljøet Dyndal har vært og er en del av er disse problemstillingene ukjent? Til det er litteraturen om temaet for omfattende.

Thomas Schellings to banebrytende bøker, «The Strategy of Conflict», som kom ut første gang i 1960, og «Arms and Influence» fra 1966, er grunnbøker når det gjelder sikkerhetspolitiske kriser og konflikt. Det eksisterer også en bred litteratur både innen sosiologi og psykologi som omtaler «sivil» konflikthåndtering, som f.eks. «Bargaining. Power, Tactics and Outcomes» av Samuel Bacharach og Edward Lawler fra 1984. Det foreligger dessuten en bok på norsk som går dypt inn i disse problemstillingene, og undersøker småstatens handlingsrom i konflikt med en stormakt, nemlig min egen «Torskekrig! Om forutsetninger og rammer for kyststatens bruk av makt», Abstrakt forlag 2011.

Temaet er så vidt berørt i kapittelet om politiets sentrale og lokale ledelse i krisehåndtering, men det er ikke gitt noen fyllestgjørende behandling. Kan forklaringen være at man av en eller annen grunn ikke legger vekt på disse problemstillingene, fordi man ikke synes de er viktige? Jeg håper ikke det!

Velskrevet og lettlest

Boka er stort sett velskrevet og lettlest og velsignet fri for akronymer og stammespråk. Unntaket er kapittel 8 om Etterretningstjenesten, som er forfattet i et oppstyltet byråkratspråk, i perioder nærmest utilgjengelig for den alminnelige leser. Flere av forfatterne har dessuten lagt seg til uvanen, som jeg observerer dessverre blir mer og mer utbredt, at man bringer sitater på engelsk, i stedet for å oversette dem til norsk. Selv salig Carl von Clausewitz, som vitterlig skrev på tysk, er sitert på engelsk, fordi sitatet er hentet fra en engelsk oversettelse. Denne praksis er både en form for snobberi og en slags lettvint latskap som bør unngås, fordi den både bidrar til å skygge for meningsinnhold, og til å svekke norsk som fagspråk.

Det er uansett nyttig og positivt at en beskrivelse av det norske krisestyringsapparatet i sin helhet nå er samlet mellom to permer. Og til tross for innvendingene tror jeg at både studenter og utøvere av krisehåndtering, så vel som de som bare synes temaet er interessant, vil ha nytte og glede av denne boka.