Debatt:

Jeg er uenig i at den offisielle trusselvurderingen er en objektiv sannhet, skriver Jacob Børresen. Her er utenriksminister Ine Eriksen Søreide og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i Finnmark under er markering av frigjøringen av Finnmark.
Jeg er uenig i at den offisielle trusselvurderingen er en objektiv sannhet, skriver Jacob Børresen. Her er utenriksminister Ine Eriksen Søreide og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i Finnmark under er markering av frigjøringen av Finnmark.

– Bommer kritikken på målet?

I miljøet forfatteren befinner seg i gir det troverdighet å være «hard» mot Russland, skriver Jacob Børresen

Publisert

Derimot synes jeg at det er Gjert Lage Dyndals kritikk av kritikken som bommer.

Mitt første poeng var at en lærebok i krisehåndtering bør være generisk, all den tid enhver krise i prinsippet behandles likt, i den forstand at det er de samme teknikkene, de samme prinsippene og de samme mekanismene som settes i verk, de samme myndighetene og etatene som trer i aksjon.

Les også bokanmeldelsen: – Politisk korrekt analyse

Hard mot Russland

Å ha med en trusselvurdering, rettet mot en bestemt aktør, i dette tilfellet Russland, blir dermed litt malplassert. Når jeg kalte det «politisk korrekt» var det rett og slett fordi at det i miljøet Dyndal ferdes i, gir det kred, og er et bilde på ansvarlighet og troverdighet, om man framstår som «hard mot Russland».

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Jeg hadde (med rette eller urette) en mistanke om at det kanskje var dette som egentlig var poenget med å bruke så mye plass på en korrekt framstilling av den offisielle versjonen (det finnes også andre versjoner) av trusselen fra Russland. Og jeg er derfor enig med Dyndal i at en problematisering av trusselvurderingen heller ikke har noen plass i en bok som dette. Det var da heller ikke det jeg etterspurte.

Og så er jeg uenig med Dyndal i at den offisielle trusselvurderingen er en objektiv sannhet.

Og så er jeg uenig med Dyndal i at den offisielle trusselvurderingen er en objektiv sannhet. Utover de rene fakta (antall bataljoner skip og fly, observert øvings- og deployeringsmønster osv.) er den selvsagt resultat av subjektive vurderinger påvirket både av indre omstendigheter som organisasjonskultur og holdninger og av ytre omstendigheter som Nato-medlemskapet, det bilaterale forholdet til USA, osv.; hvor du sitter, beror på hvor du står. Men det er en annen diskusjon.

Forskjell på kriser

Mitt andre poeng var at det er en grunnleggende forskjell på en krise hvor «motparten» er et ras, en flom, et jordskjelv eller en orkan, og en ren sikkerhetspolitisk krise (ras, flom og jordskjelv osv. kan også i teorien få et omfang som gir krisen en sikkerhetspolitisk dimensjon), hvor motparten er et handlende subjekt.

Og min kritikk gikk på at jeg ikke syntes at redaktørene hadde løftet dette fram i tilstrekkelig grad. Men det er altså ingen nødvendig motsetning mellom dette utsagnet, og utsagnet i avsnittet over at enhver krise i prinsippet behandles likt.

Det er tvert imot slik at enhver krise er unik i den forstand at den, avhengig av omstendighetene og krisens gjenstand, har sin egen dynamikk. Men prinsippene for krisehåndtering forblir grunnleggende de samme.