Nestkommanderende ved Forsvarets museer er en filosof av utdanning, hvor jobben er å tenke.

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

1. Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

En av flere skavanker som kommer med alderen, er at behovet for søvn går ned. Jeg står derfor stadig tidligere opp, til min kones milde bekymring. Hennes rolige morgenstund på kjøkkenet blir stadig kortere.

2. Hva er det første du gjør?

Det første jeg gjør om morgenen er å sjekke at verden fremdeles henger på hengslene, i form av noen raske sveip på noen nettaviser. Som museumsmann burde jeg være langt mer opptatt av fortiden enn av framtiden, med dette er en senskade fra min tid i Forsvarets høgskoles mediegruppe, hvor jeg i perioder måtte mene noe offentlig om alt fra statskupp i Egypt til fremmede miniubåter i svenske farvann.

3. Når starter arbeidet?

Jeg er filosof av utdanning, hvor jobben er å tenke. Jeg tenker aller best når jeg ikke er opptatt med andre ting, det vil si er på jobb. Med andre ord: Arbeidet starter egentlig aldri, og stopper heller ikke.

4. Pensko eller feltstøvler?

Fotballstøvler, uten tvil. Etter å ha vært gubbespiller og pappatrener i mange år, slår det meg hvor ufattelig god jeg ville ha vært om jeg bare fikk være 14 år en gang til. (For øvrig har også vi i Lørenskog Smågutter 50 en høne å plukke med Abid Raja.)

5. Pumpe jern eller løpe maraton?

På veggen i Aarhus Kunstmuseum (ARoS) står det: «Museer er bedre for dit velbefindende end motion.» Ferdig snakka!

6. Beste triks for velferd på øvelse?

Konverter til K&V-bransjen. Jeg har riktignok opplevd å gå tom for vaffelrøre, men kaffe er det alltid nok av til alle. Verdien av å ha tilgang på nok søvn, vannklosett, og altså vafler, også under øvelser, er etter mitt syn undervurdert.

7. Rareste kulturkræsjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

Våren 2014 sto jeg i innsjekkingskø ved NATO School i Tyskland og så et kjent ansikt bak meg i køen. På mitt litt vaklende NATO-engelsk sa jeg: “Vi to har vært på kurs sammen før vi”. “Har vi det?” sa vedkommende. “Ja” sa jeg, “gikk ikke du på strategisk kommunikasjonskurs i februar?” “Jo, det stemmer” sa vedkommende, “men siden da har jeg blitt oberst.” Jeg tenkte da at dette var typisk tysk, men har kommet på bedre tanker siden.

8. Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

Doktor Palle Ydstebø på Krigsskolen, Linderud, uten tvil. I en verden preget av emojier og korte tweets er hans syn på faget og livet en stabiliserende og inspirerende faktor. Palle lever i feil århundre, men det er ikke lett å si hvilke epoke han egentlig tilhører.

9. Smartklokke– yay or nay?

Yay. Jeg er glad i elektroniske dingser, men er ikke spesielt digitalt begavet. Mange av dem ender derfor i en skuff. De jeg faktisk bruker, blir heller aldri satt på de store prøver. De er understimulerte, alle som en.

10. Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

For Forsvarets museer er den største utfordringen at vi skal forberede flytting fra Forsvarsdepartementet til Kulturdepartementet. Vi har hatt det bra der vi har vært, men nå er det på høy tid å flytte hjemmefra. Vi må få langt mer luft under vingene om vi skal makte å vekke militær- og krigshistorisk begeistring, nysgjerrighet og kunnskapstørst hos nyegenerasjoner.Det verste, og beste, med Forsvaret, er at vi dypest inne ikke tar det vi driver med alvorlig. Man ser det spesielt i ansettelsessaker og i utdanningspolitikken i Forsvaret. Å ansette folk som ikke kjenner fagfeltet overhode som sjef, eller nær halvere vår egen framtidige kompetanse, tyder på at vi ikke frykter å rykke ned, gå konkurs eller komme opp i muntlig med det første. Det er jo samtidig en utmerket situasjon å være i. Paradis vil jeg som filosof si.