Jan-Petter fikk servert fransk feltrasjon, som selvfølgelig inneholdt en liten kartong rødvin

I spalten «Morgendrillen» stiller Forsvarets forum de samme spørsmålene på e-post til en rekke personer som har en eller annen tilknytning til Forsvaret.

Når og kanskje viktigst hvordan står du opp om morgenen?

– Jeg har ganske lang reisevei, så de dagene jeg skal på kontoret står jeg gjerne opp halv seks. Da rekker jeg å bla igjennom avisa mens jeg spiser frokost.

– Av helsemessige årsaker har jeg avtale om regelmessig hjemmekontor, og de dagene drøyer jeg den som regel til halv sju-kvart på sju.

Hva er det første du gjør?

– Skrur på kaffekverna. Jeg serverer kona mi morgenkaffe hver dag.

Når starter arbeidet?

– Jeg har som sagt ganske lang reisevei og er dessuten kollektivfantast, så selv om arbeidsdagen egentlig starter 07.30 rekker jeg sjelden å være på kontoret før 08.00. Arbeidstiden blir derfor tilsvarende parallellforskjøvet.

Pensko eller feltstøvler?

– Til daglig blir det så godt som alltid pensko, men jeg er stolt innehaver av mitt fjerde par feltstøvler av typen M/77. Jeg er dessuten så gammel at jeg før det rakk å slite ut et par M/66 med anklets. 

– Til daglig er mitt vindu mot den militære virkelighet ganske lite, så jeg har alltid forsøkt å komme meg ut i den så snart det har bydd seg en mulighet. Da har feltstøvlene vært gode å ha.

Pumpe jern eller løpe maraton?

– Ja takk, begge deler, men joggeskoene er vesentlig lettere å gripe til enn vektstenger og kettlebells, selv de jeg har hjemme. Som gammel infanterist trives jeg best ute. Nå har jeg riktignok nøyd meg med halv maratondistanse, til gjengjeld er den fullført flere ganger. I tillegg har jeg passert 20 marsjmerker. 

– Det foreløpig siste ble tatt nå i våres på en tid jeg ikke hadde skammet meg over for 25 år siden. Å klare holde følge med og til og med gå fra soldater som ikke var stort eldre enn mitt eldste barnebarn styrket egoet betydelig…

Beste triks for velferd på øvelse?

– Ikke spesielt originalt, men fotposer, tørre sokker og sjokolade. Betydningen av å holde seg tørr og varm på føttene kan ikke vurderes høyt nok. De gangene det likevel ikke har lyktes har en bit sjokolade mer enn en gang utgjort forskjellen mellom det uutholdelige og det ikke riktig så uutholdelige.

Rareste kulturkrasjopplevelse på øvelse med andre lands styrker?

– På det tyske militærvalfartstoget fra Kiel til Lourdes i Frankrike var det en egen bar-vogn der det ble utbragt mang en skål for Vår Herre – og for andre ting, må innrømmes. Etter hvert fikk vi også franske feltrasjoner som selvfølgelig inneholdt en liten kartong rødvin.

– I jobben her har jeg dessuten opplevd mer enn en gang at utenlandske bedrifter vi forhandlet med brukte kraftige lunsjer som våpen og bragte kinkige saker på banen akkurat da vi begynte å bli tunge i hodet.

Hvem ville du aller helst delt en pose FR (feltrasjon) med og hvorfor?

– Oberstløytnant Harald Høiback ved Forsvarets museer og professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole. Jeg hadde gleden av å ha begge som lærere da jeg gikk på Stabsskolen. Begge har velbegrunnede synspunkter, samt er frittalende og ikke redde for å – unnskyld uttrykket – banne i kjerka om nødvendig. Det er det altfor få som våger. Jeg er ikke alltid enig i det de sier, men at de sier det er veldig bra.

Smartklokke – yay or nay?

– Nja. Jeg har en flott Garmin-klokke som jeg fikk av min kjære for noen år siden, og det er klart motiverende å få vite hvor mye kondisjonstallet har gått opp i løpet av de siste to ukene eller om jeg holder planlagt kilometertid på tremila. På den annen side bruker jeg ikke engang halvparten av funksjonene den har, for meg fungerer den mest som et vanlig armbåndsur.

Hva er den største utfordringen akkurat nå, for din arbeidsplass konkret og for Forsvaret generelt?

– Slik jeg ser det er den største utfordringen, både for min arbeidsplass og for forsvarssektoren generelt, å aktivt sørge for at kompetansen ikke bare er en mann dyp, men at noen kan ta over når andre forsvinner. 

– I filmen «Glory», som handler om et av de første «svarte» regimentene i den amerikanske borgerkrigen, spør regimentssjefen før slaget: «Hvem tar fanen om denne mannen faller?» og slik burde det være også i vår hverdag. For folk blir borte, det er helt naturlig enten det nå skjer på den ene eller andre måten.